Jeg hadde mye å bidra med

Brent Fisher, California, USA

Jeg hadde alltid tenkt på beredskap i forhold til å ta vare på min familie og meg selv. Jeg lærte imidlertid å se annerledes på forberedelse en søndag morgen i det sydlige Florida i 1992. Orkanen Andrew, en av de mest ødeleggende og kostbare orkaner som har rammet USA, avbrøt en vakker sommer i Miami, Florida.

Jeg bodde midlertidig alene i en strandleilighet for å delta på et tre måneders orienteringsprogram i forbindelse med jobben. Da orkanvarselet kom og jeg fant ut at vi måtte evakuere leilighetskomplekset vårt, bestilte en medarbeider hotellrom lenger inn i landet for våre medarbeidere og meg. Jeg spikret igjen vinduene og lagret mine personlige eiendeler.

I påvente av en ukes besøk fra min hustru og mine barn, hadde jeg tidligere kjøpt nok mat og vann for min familie på seks. Det var betryggende å vite at jeg hadde et trygt sted å dra og nok mat å ta med meg til flere uker.

Da jeg forberedte meg til å dra kl 10.30, følte jeg godt – alt var i orden. Jeg knelte i bønn og takket vår himmelske Fader for mine velsignelser og ba om hans hjelp under det kommende uværet. Da jeg avsluttet bønnen, tilskyndet Ånden meg til å si: “Hvis det er noen som trenger hjelp, vil du hjelpe meg å finne ham eller henne?”

Etter noen få minutter banket en enke i 80-årene på døren. “Beklager,” sa hun. “Feil rom. Jeg leter etter en venn.”

Hun virket utkjørt. Da jeg spurte om jeg kunne hjelpe, ble hun fortvilet og sa at hun ikke visste hva hun skulle gjøre eller hvor hun skulle gjøre av seg. Jeg spurte hvor hun bodde, og sammen gikk vi til leiligheten hennes, vurderte situasjonen og gikk gjennom alternativene hennes.

Jeg fortalte henne at min bedrift kanskje hadde plass på et av våre hotellrom, og jeg inviterte henne til å bli med vår gruppe. Hun sukket lettet. Vi skyndte oss å pakke og sikre leiligheten og eiendelene hennes, og jeg fikk en kollega til å kjøre bilen hennes til hotellet.

Idet jeg forberedte meg til å dra, ba to andre enker om hjelp. Jeg hjalp dem å roe seg ned slik at de kunne tenke klart og finne ut hvor de kunne finne tilflukt. Da jeg hentet bagasjen fra en av mine arbeidskolleger, ba en annen eldre enke om hjelp. Vi plasserte de skjøre gjenstandene hennes i trygge områder og hjalp henne å forberede seg til å dra.

I mellomtiden hadde andre medarbeidere invitert to studenter som hadde bodd på en øy, til å bo sammen med vår gruppe på hotellet i innlandet. Den eneste maten de hadde, var en håndfull snacks og ca en liter mineralvann. Heldigvis hadde jeg mye å bidra med, ikke bare til dem, men til alle de andre også.

For en velsignelse det var å være forberedt og bli veiledet av Herren. Dette gjorde meg i stand til å være en beroligende innflytelse i en tid med mye engstelse, og å bruke nesten all min tid på å hjelpe andre uten tanke for meg selv. Jeg fikk større forståelse av de råd våre prestedømsledere hadde gitt oss om å være forberedt.