Vi er Herrens hender
Å oppsøke de fattige og hjelpe dem som lider, er uunnværlig for å være en Jesu Kristi disippel.
I begynnelsen av den store depresjonen samarbeidet seks stavspresidenter fra Saltsjødalen om å håndtere de stadig mørkere skyer av fattigdom og sult som truet med å overmanne så mange medlemmer av Kirken.1 Selv om den økonomiske krisen rammet mennesker overalt, var det særlig ille i Utah.2
På den tiden hadde Kirkens ledere få ressurser til å hjelpe de trengende. De kunne naturligvis bruke fasteoffermidler, men det kroniske behovet overskygget alt de noensinne hadde opplevd. Under ledelse av Det presiderende biskopsråd hadde et arbeidskontor blitt opprettet på begynnelsen av 1900-tallet. Men det ikke var tilstrekkelig utrustet til å håndtere et slikt massivt behov.
Disse seks prestedømslederne visste at hvis medlemmene i deres staver skulle få hjelp, kunne de ikke vente. De måtte iverksette øyeblikkelige tiltak. De begynte med å sette folk i arbeid. De organiserte mennene og kjørte dem til åkrer der de kunne høste avlinger. I bytte for deres arbeid ga takknemlige bønder dem rundhåndet av sin mat. Overskuddet ble fraktet til et lagerhus og distribuert til andre som var sultne. Etter hvert som bidragene vokste, begynte de hellige å hermetisere mat for å lagre den. Dette var begynnelsen på vår tids velferdsprogram.
80 år senere ser Kirkens ledere i vår tid over hele verden, ut over sine forsamlinger, og føler den samme beslutningen om å strekke seg ut til de trengende.
På generalkonferansen i oktober 2011 sa president Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap: “Altfor ofte ser vi behovene rundt oss, men håper at en eller annen langt borte på magisk vis vil dukke opp og dekke disse behovene. Kanskje venter vi på eksperter med spesialkunnskap som kan løse bestemte problemer. Hvis vi gjør dette, nekter vi vår neste den tjeneste vi kunne ha utført, og vi nekter oss selv anledningen til å tjene. Selv om det ikke er noe galt med eksperter, må vi innse at det aldri vil bli nok av dem til å løse alle problemer. Isteden har Herren plassert sitt prestedømme og dets organisasjon midt iblant oss i enhver nasjon hvor Kirken er opprettet.”3
Denne oppfordringen til lokale kirkeledere og medlemmer om å gjennomføre tiltak som er inspirert av Den hellige ånd, har fått mange over hele verden til, som president Uchtdorf sa, å “finne ut av det selv”.4 De har brettet opp ermene og bestemt seg for å “[komme] i hu, i alle ting, de fattige og trengende, de syke og lidende” (L&p 52:40).
Ecuador
Da biskop Johnny Morante i Guayaquil, Ecuador så ut over menighetens medlemmer, ble han tung til sinns. Altfor mange av familiene kjempet for å få selv de aller enkleste livsnødvendigheter. Han ønsket å hjelpe dem, så han rådførte seg med menighetens ledere og la saken frem for Herren.
Siden jobbmuligheter i området var mangelvare, begynte han å jobbe med en gruppe på 11 søstre og oppmuntre dem til å undersøke muligheten for å starte egen virksomhet. Disse søstrene la merke til at det var behov for rengjøringsartikler av god kvalitet til lav pris, og de lurte på om de kunne produsere og selge dem i sitt lokalsamfunn. Men hvordan skulle de lære å lage disse artiklene?
På denne tiden ble biskop Morante oppmerksom på en arbeidsledig søster i menigheten som hadde jobbet som legemiddelkjemiker. Da de 11 søstrene spurte henne om hun ville hjelpe til, ble hun glad for å kunne lære dem å lage trygge rengjøringsartikler av god kvalitet.
De utarbeidet en forretningsplan, kartla områder i lokalsamfunnet som hver søster skulle dekke, valgte de produktene de skulle lage og designet emballasjen og etikettene.
I løpet av noen måneder hadde de bygget opp en kundebase og hadde nok inntekter til å avhjelpe sin fattigdom og bidra til å dekke sine familiers behov.
Da lederne av et lokalt legemiddelfirma fikk høre om denne bedriften, ble de fascinert av historien om den arbeidsledige legemiddelkjemikeren. Etter hvert intervjuet og ansatte de henne til å lede deres egen produksjon.
Russland
I Rechnoy menighet i Moskva, Russland skled Galina Goncharova, som var menighetens historiker, på isen og brakk begge armene. Hun ble sendt til sykehuset, hvor armene hennes ble gipset. Hun kunne ikke spise eller kle på seg. Hun kunne ikke gre håret eller ta telefonen.
Da de andre medlemmene av menigheten fikk høre om det som hadde skjedd, reagerte de umiddelbart. Prestedømsbærere ga henne en velsignelse og samarbeidet med søstrene om å lage en tidsplan for å se til denne gode søsteren og dekke hennes behov.
Vladimir Nechiporov, menighetens misjonsleder, sa: “Vi husket en tale fra generalkonferansen om en statue av Kristus som manglet hender.5 Under statuen hadde noen satt en plakett hvor det sto: ‘Du er mine hender.’ I de ukene som denne gode søsteren var ufør, kjente medlemmene av Rechnoy menighet seg igjen i den historien. Vi ble bokstavelig hendene hennes.”
Filippinene
Da den tropiske stormen Washi herjet Filippinene i 2011, veltet den inn over området med enorme vannmengder og kraftig vind. Rundt 41 000 boliger ble ramponert, og mer enn 1200 mennesker mistet livet.
Før oversvømmelsene hadde Max Saavedra, president for Cagayan de Oro Filippinene stav, følt seg tilskyndet til å opprette en stavens beredskapsgruppe. Han organiserte komiteer for å utføre forskjellige oppgaver – alt fra søk og redning til førstehjelp og utdeling av mat, vann og klær.
Da flomvannet trakk seg tilbake til et trygt nivå, mobiliserte Kirkens ledere og medlemmer. De forsikret seg om hvert medlems sikkerhet og vurderte skadene. Ett medlem bidro med gummiflåter for å bringe strandede medlemmer i sikkerhet. Møtehusene ble åpnet for å gi ly til alle som trengte mat, klær, tepper og et midlertidig sted å bo. Rent vann var et kritisk behov, så president Saavedra kontaktet en lokal bedrift som hadde en brannbil, og de fraktet rent vann til evakueringssentrene i møtehusene. Medlemmer med yrkeserfaring fra helsevesenet hjalp dem som hadde blitt skadet.
Så snart Kirkens medlemmer var redegjort for, besøkte president Saavedra og hans gruppe andre evakueringssentre i byen og tilbød seg å hjelpe. De hadde med seg mat og andre forsyninger. Mange av medlemmene hjalp på uselvisk vis andre rett etter stormen, selv om de hadde mistet sitt eget hjem. Da regnet stoppet og bakken tørket, satte Hjelpende hender-frivillige fra tre staver i gang med å distribuere forsyninger og hjelpe til med oppryddingen.
Brasil
I byen Sete Lagoas, Brasil er det et krisesenter for kvinner med nedsatt funksjonsevne hvis liv har blitt påvirket av narkotikamisbruk. Hver dag kjempet de for å overleve. De hadde en liten ovn som de brukte til å bake ca 30 brød om dagen. Selv om kvinnene hadde fått litt hjelp fra en lokal humanitærforening, hadde de så vidt nok til å livnære seg. Da Kirkens ledere fra Sete Lagoas Brasil stav fikk høre om disse kvinnenes behov, ønsket de å hjelpe.
De snakket med kvinnene om deres behov. Kvinnene sa at hvis de kunne bake mer brød, kunne de ikke bare livnære seg bedre, men kanskje de kunne selge noen brød og få litt sårt tiltrengt inntekt.
Kirkens ledere og medlemmer samarbeidet med det lokale militærpolitiet og en lokal skole om å bedre forholdene for disse kvinnene. Ved hjelp av et humanitært bidrag fra Kirken og frivillige fra Kirken og lokalsamfunnet, kunne de bygge et nytt bakeri – et som gjorde det mulig for kvinnene å bake 300 brød hver dag.
Med inntektene de har mottatt, har kvinnene på bakeriet vært i stand til å ansette sin første medarbeider – en av kvinnene ved krisesenteret.
Velferdsarbeidet
I likhet med de inspirerte lederne i Kirken for mange år siden som så det store behovet rundt seg og nektet å vende seg bort, gjør Kirkens ledere og medlemmer over hele verden i dag det samme i sine egne områder og på sin egen måte.
Da president Uchtdorf talte til Kirken om omsorg for andre, sa han: “Herrens måte er ikke å sitte ved siden av elven og vente til vannet har passert før vi går over. Det er å komme sammen, brette opp ermene, sette i gang og bygge en bro eller en båt for å krysse våre utfordringers vann.”6
Å oppsøke de fattige og hjelpe dem som lider, er uunnværlig del av hva det vil si å være en Jesu Kristi disippel. Det er det arbeidet Jesus Kristus selv gjorde da han virket blant folket på sin tid. Dette arbeidet for å hjelpe på Herrens måte er ikke bare et punkt i katalogen over Kirkens programmer,” konkluderte president Uchtdorf. “Det kan ikke forsømmes eller feies til side. Det står sentralt i vår lære, det er kjernen i vår religion.”7