I påvente av soloppgang

Julia Wagner, Ohio, USA

Rommet var mørkt da jeg lå våken og lyttet til min manns pust for å prøve å finne ut om han sov. Det var bare to dager siden vår 12 år gamle datter hadde gått bort på grunn av en plutselig traumatisk ulykke. Jeg lukket øynene igjen, men fikk ikke sove. Jeg lengtet så inderlig etter datteren min. All min kunnskap om frelsesplanen kunne ikke lette smerten av å savne henne.

Da det nærmet seg daggry, følte jeg en plutselig, intens lengsel. Solen ville snart stå opp, og i tankene så jeg himmelen badet i svakt rosa lys. Vår datter elsket rosa. En rosa soloppgang ville være akkurat det jeg trengte for å føle meg nær henne igjen.

“La oss gå og se soloppgangen,” hvisket jeg til min døsige mann.

Vi sto i oppkjørselen, vendt mot øst, og ventet… og ventet. Selv om himmelen lyste, klarte ikke solen å presse seg gjennom de lavtliggende skyene.

Jeg lente hodet mot min manns skulder og sukket, idet jeg prøvde å late som om det ikke gjorde noe. Men jeg ønsket mer. Jeg trengte mer. Vår himmelske Fader kunne da ha oppfylt dette ønsket etter å ha tatt vår kjære jente hjem til seg.

Da min mann snudde seg for å gå inn, kikket han bak oss mot vest og sa: “Se!”

Jeg snudde meg. Bak oss var skyene badet i et utsøkt rosenrødt, gyllent lys. Jeg gispet og fikk tårer i øynene. Det var vakrere enn jeg kunne ha forestilt meg. Det føltes som en klem fra datteren vår. Jeg visste at vår himmelske Fader var klar over mitt verkende hjerte og sendte et løfte om håp for fremtiden – en mild påminnelse om evige familier og alle de vakre øyeblikkene som ennå lå foran oss.

Jeg har ofte tenkt på det vakre øyeblikket og det nye perspektivet det ga meg. Hvem ser etter en soloppgang i vest? Og likevel var det der mitt mirakel ventet. Hvor mange velsignelser og mirakler går jeg glipp av fordi de kommer fra uventet hold? Hvor mange ganger fokuserer jeg på min oppfatning av hvordan det burde være, og går glipp av alt det herlige som finnes?

Vi hadde bedt ustanselig om et mirakel som ble nektet oss, men da jeg kikket rundt meg med mitt nye perspektiv, så jeg det mirakel at fire personer hadde fått et bedre liv fordi vår datter hadde donert sine organer, det mirakel som kjærlighet i familien og samhold i menigheten er, og det mirakel som tjeneste er. Jeg har følt dyp sorg, men jeg har også følt sterkt håp fylle min sjel for hver rosa soloppgang, hver rosenrøde solnedgang og hver rosa blomst jeg ser.

Når solen går opp nå, ser jeg mot øst, for så å snu meg og se mot vest. Jeg smiler ved tanken på at det alltid er mirakler og velsignelser å finne – og at solen alltid vil gå opp over våre sorger hvis vi lar den.