Oppdrar jeg barn eller blomster?
Paula Schulte, Missouri, USA
Da barna var små, flyttet vi inn i et lite hus med en vakker hage. På hver side av inngangsdøren var det to tomme blomsterbed, og selv om min erfaring med hagearbeid var begrenset, gledet jeg meg til å plante blomster der. Jeg kjøpte en bok om hagearbeid og bestilte kataloger om planter og frø, og studerte dem nøye.
I månedene som fulgte planla jeg hagen, bearbeidet jorden og plantet mer enn 200 løker. Jeg visste at det ville ta noen måneder før jeg ville se resultater, men jeg sjekket likevel hagen ofte for å se om noe vokste. Tidlig på våren begynte blomstene mine å blomstre, først de små, lilla irisene og deretter påskeliljene. Midt på våren var blomsterkassene fylt med en prektig fremvisning av tulipaner. Jeg elsket hagen, og jeg satt ofte på trappen bare for å se på blomstene.
En ettermiddag hadde vår fire år gamle datter Emily en venninne på besøk for å leke. Like før venninnens mor kom for å hente henne, strevde jentene seg inn gjennom kjøkkendøren med armene fulle av tulipaner. “Se hva vi har til deg,” sa de lykkelig. De hadde plukket nesten hver eneste blomst.
Tulipaner blomstrer bare én gang i året. Jeg ble sønderknust – alt det arbeidet, all den ventingen. Vi fylte vasene mine med blomster og sendte resten hjem med Emilys venninne. Senere, da jeg klaget min nød til mor angående katastrofen, sa hun: “Vel, det er bra du oppfostrer barn og ikke blomster.”
Jeg innså at jeg måtte forandre perspektiv. Jeg husket Primær-sangen jeg hadde sunget sammen med jentene mine om å plukke blomster:
Å, mor, hvor hver blomst kan meg minne om deg.
Hver blomst skal fortelle hvor høyt jeg deg elsker.1
Jeg så den ødelagte hagen, men to fire år gamle jenter så et tegn på kjærlighet.
Å plante en blomsterhage hadde krevd tålmodighet, og å ta et skritt tilbake og se på denne hendelsen gjennom mitt barns øyne krevde enda mer tålmodighet. Men å lære tålmodighet som mor hjelper meg å komme nærmere Herren.
Jentene strevde seg inn gjennom kjøkkendøren med armene fulle av tulipaner. “Se hva vi har til deg,” sa de lykkelig.