Søstre i pakten
Som Jesu Kristi disipler har vi alle søstre som elsker og støtter oss – uansett familiesituasjon.
På min første søndag som student i Paris, Frankrike undret jeg meg over mangfoldet i min nye menighet. Hun som ledet Hjelpeforeningen, var en vakker kvinne fra Øst-Europa. Noen søstre fra Vest-Afrika var så vennlige å låne meg salmeboken sin. En asiatisk kvinne som møysommelig hadde oversatt leksjonen sin til fransk, ledet en av de mest dyptfølte leksjonene jeg noensinne hadde hørt. Selv om jeg var en ung amerikaner som bodde 8000 km fra hjembyen min, følte jeg meg hjemme blant Kirkens gode kvinner. Vi kom fra Frankrike, Kambodsja, Elfenbenskysten, Ukraina og USA – men forskjeller i alder og kultur spilte ingen rolle. En ånd av søsterfellesskap forente oss.
I løpet av mine tidlige studentår, innså jeg for første gang hvilket fantastisk nettverk av søstre jeg hadde tilhørt hele mitt liv. Jeg vokste opp uten biologiske søstre, så noen ganger følte jeg meg ikke i stand til å danne et klart bilde av hva søsterfellesskap innebar. Selv om jeg er dypt takknemlig for mine fantastiske foreldre og brødre, lengtet jeg etter søstre som jeg kunne snakke, le og oppleve livet sammen med. I stedet har jeg lært å sette min lit til søstrene jeg har funnet på grunn av “enhet i tro” (Efeserne 4:13). Mange erfaringer har lært meg at jeg kan stole på disse trofaste kvinner fordi på grunn av Jesu Kristi evangelium, har jeg søstre!
Verden lærer oss at forskjeller i familie, generasjon, kultur eller personlighet skyver oss fra hverandre. I virkeligheten er søstre forenet gjennom kjærlighet, tjeneste og vår guddommelige arv som barn av vår himmelske Fader. Dette fellesskapet hjelper oss å oppfylle våre dåpspakter. Vi har blitt lovet å “komme inn i Guds hjord og kalles hans folk [hvis vi] er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette,
ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder dere måtte være” (Mosiah 18:8-9).
Kom inn i Guds hjord
Søstre hjelper hverandre å holde disse dåpspaktene på mange måter. Ting Chang fra Taiwan “[kom] inn i Guds hjord” mens hun gikk på ungdomsskolen. Fordi familien var i en vanskelig økonomisk situasjon, sto Ting over lunsjen for å spare på familiens utgifter, helt til Jina, en klassekamerat, la merke til det. Jinas mor begynte å tilberede ekstra mat hver dag til lunsj for å dele med Ting. Snart inviterte Jina venninnen med til kirken. Jinas mor hadde nylig sluttet seg til Kirken, og Jina ble undervist av misjonærene. For Ting gjorde det kjærlige eksemplet disse kvinnene viste, sterkt inntrykk, og hun begynte også å møte misjonærene.
Sammen leste Ting og Jina skriftsteder og førte dagbok over sine hellige opplevelser. Deres søsterfellesskap ble enda sterkere da begge de unge kvinnene ble døpt på samme dag. I dag er begge på heltidsmisjon for å spre gleden ved Jesu Kristi evangelium. Jina, hennes mor og Ting har blitt søstre ved å etterleve Herrens normer og ved å bære hans navn.
Bær hverandres byrder
Kjærlig tjeneste er et annet kjennetegn på sant søsterfellesskap. Barmhjertighetstjeneste og besøkende lærerinners virksomhet er Kirkens redskaper til å utføre denne tjenesten. Jacqueline Soares Ribeiro Lima fra Brasil fortalte hvordan to besøkende lærerinner var til velsignelse for henne og familien etter at hun ble diagnostisert med bipolar lidelse, og følte at hun ikke klarte å gå i kirken regelmessig: “Min mann Vladimir gjorde alt han kunne for å hjelpe meg gjennom den verste fasen av sykdommen. Han opplevde de verste øyeblikkene alene – helt til to fantastiske kvinner ble kalt som mine besøkende lærerinner.”
Disse to kvinnene, Rita og Fatima, viste sin kjærlighet ved å lære mer om lidelsen og støtte Jacquelines familie. Hun følte stadig deres sanne interesse for henne. Deres tjeneste omfattet å arrangere et lite selskap for Jacqueline og sy en kjole til datteren. Til syvende og sist hjalp Rita og Fatimas dyptfølte omtanke Jacqueline åndelig, og hun gjenopptok vanlig deltagelse i kirken, løftet av deres styrke.
Enten våre søstres byrder er fysiske, følelsesmessige eller åndelige, er det fantastisk når vi strekker oss ut i kjærlighet til den slitne unge moren, den sjenerte nye bikubepiken, den ensomme eldre kvinnen, den overanstrengte Hjelpeforenings-presidenten. Kvinner i pakten “finner glede i tjeneste og gode gjerninger”1, og derfor oppsøker og løfter de søstre som er trette og slitne.
Sørg med dem som sørger
Kvinner med tro følger Frelserens eksempel når de strekker seg ut i ømhet. Det finnes kanskje ikke noe bedre eksempel i Skriftene på uselvisk kjærlighet enn Naomi fra Betlehem og hennes svigerdatter Rut fra Moab. Ruth valgte å tjene sin svigermor etter at Naomis mann og sønner var døde. I sorg besluttet Naomi å vende tilbake til sitt eget land. Selv om disse kvinnene kom fra ulik kulturell og religiøs bakgrunn, ble de venner da de støttet hverandre i rettskaffen livsførsel og jobbet seg gjennom prøvelser sammen.
Ruts eksempel og tjeneste var så dyptgripende at Naomis fortvilelse vendte seg til glede over at hun var så heldig å ha denne fantastiske svigerdatteren og søsteren i evangeliet. Båndet mellom dem var så sterkt at andre kvinner som så deres gjensidige kjærlighet, bemerket: “Lovet være Herren, som [har gitt deg] din svigerdatter, som har deg kjær… som er mer for deg enn sju sønner” (Rut 4:14-15).
Trøst dem som trenger trøst
En lapp fra en søster i menigheten trøstet Raihau Gariki fra Tahiti, som ble kalt som lærer i Hjelpeforeningen bare én måned etter at hun fylte 18 år. Hun var nervøs for å skulle undervise “mødre og bestemødre, kvinner som allerede visste så mye, hadde hatt mange prøvelser og opplevd mye.” Etter hennes første leksjon fikk hun “en lapp full av kjærlighet” fra en kvinne i klassen. Denne lappen styrket selvtilliten hennes, og hun limte den inn i dagboken for å hjelpe henne gjennom vanskelige tider.
Søstre i evangeliet støtter og oppholder hverandre gjennom vanskeligheter. J. Scott Featherstone, en stavspresident i Utah, forteller at han ble med sin hustru for å besøke en kvinne i deres stav hvis mann nettopp hadde gått bort. “Min hustru bare holdt henne, gråt sammen med henne og trøstet henne til hun følte seg elsket.” Noen ganger er søsterfellesskap så enkelt som det.
Stå som Guds vitner
Det gir stor kraft når kvinner i alle aldre forener seg om å “stå frem for sannhet og rettferdighet”.2 Vårt søsterfellesskap i Jesu Kristi evangelium kan styrke oss, uavhengig av situasjonene vi står overfor i en stadig mer ugudelig verden. Selv de aller yngste kan stå som vitner: Jessica Vosaniyaqona fra California, USA ble undervist i evangeliet av de seks år gamle jentene i Primær-klassene hennes, som minnet henne på og vitnet for henne om viktigheten av familier.
Eldre søstre er også viktige eksempler. Kimm Frost fra Utah husker mange kvinner som har påvirket henne til å holde seg sterk i evangeliet, heriblant Ursula Squires. Kimm bemerket: “Søster Squires ble min besøkende lærerinner-ledsager da hun var godt oppe i 90-årene. Hun hverken så eller hørte godt, men hun viet seg fullt og helt til evangeliet. Hun utelot aldri å gå i kirken, og utførte trofast sine besøk som besøkende lærerinne… Hun var en inspirasjonskilde for meg.” Enten ved eksempel eller ved å bære vitnesbyrd, kan søstre bli forenet som Mesterens disipler.
Søstre i Guds kirke
Jeg har virkelig funnet søstre når jeg har sett kvinner “stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder” (Mosiah 18:9). Jeg fikk anledning til å reise på heltidsmisjon. Da jeg ble kalt til Utah Salt Lake City Temple Square misjon – Kirkens eneste rene kvinnelige misjon – innrømmer jeg at jeg var nervøs for å være omgitt av så mange kvinner. Men det var ingenting å bekymre seg for. Mitt vitnesbyrd om søsterfellesskap vokste eksponentielt etterhvert som jeg samarbeidet med utallige kvinner som alle vitnet om Frelseren i sine daglige handlinger.
På min første julaften på misjonsmarken samlet misjonspresidenten alle søstrene for å se på en oppbyggende film. På ett tidspunkt viste filmen to søstre som hjalp hverandre å overvinne skremmende omstendigheter. Jeg ble rørt av deres samhold. Mens jeg så på filmen og så på alle de strålende misjonærsøstrene, vitnet Ånden sterkt for meg at søsterfellesskap er et evig bånd foreskrevet av vår himmelske Fader, og jeg var også en del av det. For en fantastisk sannhet: Vi er aldri alene, for Herren har gitt oss alle søstre.
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA
Foto av kvinner i Kongo: Howard Collett