Refleksjoner og speilbilder
Bestefar, far
Illustrasjon: Bjorn Thorkelson
Se for deg 3000 misjonærer forsamlet i et stort rom. To tusen ni hundre nittini av dem snakker ivrig og stirrer på samme punkt i rommet. Noen står på tå. Noen hopper for å få et raskt blikk over dem som står på tå. Noen står på klappstoler. Én misjonær sitter på en klappstol med albuene på knærne, hendene foldet og hodet bøyd.
Det er kanskje ikke nøyaktig hva som skjedde, men det er slik jeg husker det. Det var slik jeg følte det. Jeg var den ene misjonæren.
Når du ser for deg dette, vil du kanskje tro at jeg var ensom eller lei meg. I virkeligheten opplevde jeg et av de lykkeligste øyeblikk i mitt liv – et øyeblikk som jeg med glede har kunnet gjenoppleve mange ganger siden.
Jeg var på opplæringssenteret for misjonærer i Provo, Utah for å forberede meg til å reise på heltidsmisjon til Ecuador Quito misjon. President Gordon B. Hinckley (1910-2008), som da var førsterådgiver i Det første presidentskap, kom for å tale til alle misjonærene ved opplæringssenteret.
Det var etter møtet at det ble ståhei. Jeg la merke til at folk ikke strømmet til døren, så jeg spurte en annen eldste hva som foregikk.
“President Hinckleys barnebarn er her på MTC,” sa han, “og president Hinckley gikk nettopp ned fra forhøyningen for å gi ham en klem!”
Etter denne forklaringen gikk eldsten opp på stolen for å få bedre utsikt, og han utbrøt: “Tenk! Ville det ikke være fint å ha president Hinckley som bestefar?”
Jeg elsket og respekterte president Hinckley, og jeg hadde blitt inspirert av budskapet hans den dagen. Men i det øyeblikket slo en tanke meg som fikk meg til å sitte på stolen istedenfor å stå på den. Midt i all denne muntre entusiasmen satt jeg stille og tenkte: “Det ville sikkert være fint å ha president Hinckley som bestefar. Men jeg ville ikke bytte min bestefar Felt eller min bestefar West mot ham.” Jeg løftet hodet og følte takknemlighetens varme omfavnelse idet jeg tenkte på min arv, min familie.
Så kom en annen tanke til meg, sterkere enn den første: “Dessuten er jeg en sønn av Gud.” Jeg visste at jeg, som barnebarn av en tannlege og en fabrikkformann, hadde like stor verdi som et barnebarn av en profet. Hvorfor? Begge to hadde den samme Fader i himmelen.
De andre 2 999 misjonærene gikk til slutt mot døren i det store rommet. Jeg sluttet meg til dem, bedre forberedt til å tjene Herren enn jeg hadde vært noen få minutter tidligere.