Min ledsagers celestiale sko

Michael Reid, Arizona, USA

For mange år siden, etter å ha forlatt opplæringssenteret for misjonærer i Provo, kom jeg til Florida med en følelse av å være forberedt og ivrig etter å komme i gang på misjonsmarken. Da jeg møtte min nye ledsager, hadde vi mange av de samme interessene, og det virket som det perfekte ledsagerpar.

Etter noen uker la jeg imidlertid merke til noen forskjeller. For eksempel var jeg klar for å kontakte mennesker hver dag, men min ledsager var ikke like begeistret for å banke på dører. Selv om han var seniorledsageren, valgte han faktisk å ikke gjøre så mye av det.

Jeg la også merke til at min ledsager syntes å snakke mye om seg selv. Familien hans var velstående, og han hadde opplevd mange ting som jeg, som kom fra ringere kår, ikke hadde.

Dette begynte å utvikle noen ubehagelige følelser i meg som begynte å nærme seg uvilje. Å føle uvilje mot min ledsager påvirket meg åndelig, spesielt mens jeg forsøkte å undervise i evangeliet. Jeg måtte gjøre noe. Først vurderte jeg å snakke med ledsageren min og ganske enkelt lufte all min frustrasjon. Men jeg valgte en annen tilnærming.

Hver morgen byttet min ledsager og jeg på å dusje og forberede oss til dagen. Mens han var i dusjen, bestemte jeg meg for å snike meg bort til fotenden av sengen hans og pusse skoene hans. Etter raskt å ha rengjort og pusset dem, satte jeg omhyggelig skoene tilbake der de hadde stått. Jeg gjorde dette hver morgen i ca to uker.

I løpet av denne tiden la merke til at min uvilje begynte å forsvinne. Mens jeg gjorde noe for ledsageren min, begynte mitt hjerte å forandre seg. Jeg sa ikke noe til ham om min lille tjenestegjerning. En dag nevnte imidlertid ledsageren min at han måtte ha blitt velsignet med “celestiale sko”, for de ble tilsynelatende aldri skitne.

Denne opplevelsen ga meg to viktige lærdommer. For det første lærte jeg at det egentlige problemet lå i meg selv – selv om katalysatoren for følelsene mine kom utenfra. Det var ingenting i veien med ledsageren min.

For det annet visste jeg at vi som regel hjelper dem vi er glad i. Men jeg var ikke klar over at det samme prinsippet fungerer i motsatt rekkefølge: Vi blir glad i dem vi hjelper.