Et nytt bestemmelsessted
Artikkelforfatteren bor i Frankrike.
Det føltes som om hele livet mitt besto av uendelige flyreiser. Jeg lengtet etter fred og stabilitet, men fant det aldri før jeg virkelig vendte meg til Herren.
Fotoillustrasjon: Iurii Kovalenko/iStock/Thinkstock
Noen ganger føles livet som en sammenhengende flyreise. Mor er fra Ecuador, og far er fra Polen. Jeg ble født i Ecuador, men da jeg var 10 år gammel, flyttet vi til Spania. Vi bodde der bare i to år. Da jeg var 12, tok dette flyet av igjen, denne gangen med kurs for Polen. Jeg lengtet etter stabilitet, venner og familie i nærheten, og å bli ferdig med å ta farvel.
De første møtene med eldstene
Det banket på døren vår. Jeg åpnet, og der sto to unge menn. Taktløst lukket jeg døren før de fikk sagt noe.
“Åpne døren igjen og si unnskyld,” ropte far fra innerst i huset. “Vi har ikke lært deg å behandle andre på denne måten!”
Jeg følte meg litt dum, men åpnet døren. Jeg fikk frem et “unnskyld”.
“Jeg ønsker å vite mer om dere og deres tro. Kom inn,” inviterte far. De unge mennene presenterte seg som misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Motvillig lyttet jeg til budskapet deres – som 13-åring hadde jeg ikke noe annet valg enn å delta.
I fire måneder besøkte disse misjonærene mitt hjem og underviste i Jesu Kristi gjenopprettede kirkes læresetninger. “Vi respekterer og beundrer deres mot, men vi vil aldri bytte religion,” sa til slutt far til dem, og vi så aldri disse eldstene igjen.
Et ønske om å finne sannheten
To år gikk, og omskiftelige familieomstendigheter tvang meg ned i dyp sorg. Far hadde reist fra Polen for å lete etter arbeid, så familien var splittet. Jeg var desperat, og søkte etter Gud. Mine bønner ble mer oppriktige, og jeg tryglet vår himmelske Fader om å hjelpe meg å finne hans nærhet.
En dag sa mor til meg: “En eller annen som het Garling har spurt etter deg. Jeg ba ham komme tilbake neste uke.” Hun visste at det var en misjonær og var ikke interessert i budskapet, så hun følte ikke noe behov for å reagere raskt.
Den fredagskvelden hørte jeg igjen at det banket på døren. Denne gangen ga jeg utsendingene et oppriktig velkommen og et smil. “Dere er velkommen i mitt hjem, men dere må vite at jeg aldri vil bli mormon,” fortalte jeg dem.
Disse eldstene underviste meg likevel – hver fredag ettermiddag i seks måneder. Mengder av min mors småkaker og tusenvis av spørsmål senere, begynte jeg å få svar på alle mine dypeste spørsmål. Det virket som om hver gang misjonærene kom, falt en ny del av livets puslespill på plass. Fascinert gjorde jeg til slutt det eldstene hadde bedt meg gjøre – nemlig å be og spørre vår himmelske Fader om deres ord og Mormons bok var sanne. De forsikret meg om at Gud besvarer bønner.
Bekreftelse og nøling
Mens jeg ba og studerte Skriftene enda dypere, begynte disse læresetningene å bli velgjørende for min sjel. I flere måneder nølte jeg fordi jeg følte at jeg trengte håndfast bevis, at jeg måtte vite alt om evangeliet før jeg sluttet meg til Kirken. Til slutt talte Frelserens ord i Johannes 20:29 til min sjel: “Salige er de som ikke ser, og likevel tror.” Jeg bestemte meg for å bli døpt.
Mor og far ville at jeg skulle vente med å bli døpt til jeg ble voksen, men ventetiden bidro til min utvikling og kunnskap om evangeliet. Men da dåpsdatoen nærmet seg, mistet jeg dessverre tilliten til svaret mitt. Jeg ble opptatt av det som hører verden til, og ble redd for at mitt valg om å bli døpt ikke ville bli godtatt av den jeg var glad i.
Litt etter litt gjorde feiltrinn og dårlige beslutninger meg døv for Åndens hvisken. Skriftene havnet i den dypeste delen av kisten min, og jeg sluttet å be.
Omvendelsens velsignelse
Livet mitt gikk ikke slik jeg hadde forventet – det var altfor mange tårer og skuffelser. Det var vanskelig å forstå hvorfor min familie måtte gjennomgå så mange prøvelser. Rett før mitt siste år på videregående skole måtte mor og far forlate Polen. Utsiktene til flytting ga meg igjen kvaler. Til slutt knelte jeg igjen i bønn og mente virkelig det jeg sa: “Himmelske Fader, din vilje skje, ikke min.”
Denne bønnen markerte starten på veien tilbake til Kirken, som jeg visste ville kreve omvendelse. Den søndagen deltok jeg på nadverdsmøtet for første gang på nesten et år. Dagen etter bestemte jeg meg igjen for å bli døpt.
Herren hjalp meg gjennom min vanskelige prosess med å vende tilbake til det jeg en gang hadde visst var sant. Jeg betrakter nå disse vanskelige omstendighetene som noen av de største velsignelsene fra Gud. Han hadde ikke glemt meg. Han lyttet til mine bønner og ventet på at jeg skulle gjenkjenne svaret hans. Han hjalp meg gjennom alle lidelsene jeg utholdt, og styrket og beskyttet meg. Gjennom denne prosessen fikk jeg større klarhet med hensyn til betydningen av Kristi guddommelige misjon og hans forsoning.
Jeg ble døpt i april 2011. Flyet mitt har tatt av igjen siden – jeg bor nå i Frankrike, noe som innebærer enda flere endringer. Jeg er imidlertid nå takknemlig til ham for mitt liv og omstendighetene som han lot meg oppleve. På grunn av mitt vitnesbyrd om Jesu Kristi forsoning forstår jeg nå at jeg ikke er alene, uansett hvilke bestemmelsessteder livet måtte by på. Jeg vet ikke om flyet mitt vil ta av igjen. Det eneste jeg vet er at mitt nye bestemmelsessted er den rette vei som fører til evig liv hos vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus.