Stå som Guds vitner
Av eldste Dallin H. Oaks
i De tolv apostlers quorum
Fra en tale holdt under en andakt, “Witnesses of God,” ved Brigham Young University–Idaho 25. februar 2014. Du finner hele teksten på engelsk på www2.byui.edu/DevotionalsandSpeeches.
Som “jordens salt” må vi siste-dagers-hellige bevare vår kraft ved å etterleve vår religion, og ved å hevde oss som Guds vitner.
Illustrert av Scott Greer
Vi lever i en verden hvor mange fornekter Guds eksistens eller betydningen av hans bud. Jeg håper det jeg sier, vil hjelpe dere å bli mer effektive i deres plikt til å vitne om Gud og til å handle for sannhet og rettferdighet.
I.
Jeg begynner med de tre første av våre trosartikler:
“Vi tror på Gud den evige Fader og på hans Sønn Jesus Kristus og på Den Hellige Ånd.
Vi tror at menneskene vil bli straffet for sine egne synder og ikke for Adams overtredelse.
Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser” (Trosartiklene 1:1-3).
En stor profet i Mormons bok underviste disse samme sannhetene:
“Tro på Gud, tro at han er til og at han skapte alle ting, både i himmel og på jord. Tro at han har all visdom og all makt både i himmel og på jord. Tro at mennesket ikke fatter alt som Herren fatter.
Og videre, tro at dere må omvende dere fra deres synder og forsake dem og ydmyke dere for Gud, og be i hjertets oppriktighet om at han må tilgi dere” (Mosiah 4:9-10).
Til sammenligning er det i dag mange som fornekter eller tviler på Guds eksistens, og insisterer på at alle adferdsregler er menneskeskapt og kan godtas eller forkastes etter eget forgodtbefinnende.
Hvorfor snakker jeg om slike grunnleggende sannheter som Guds eksistens og at det finnes absolutter for rett og galt som styrer vår adferd? Noen ganger er de mest nødvendige tingene vi kan undervise om, ting som vi har lett for å ta for gitt. Vi kan overse enkle, grunnleggende sannheter fordi vi antar at alle forstår dem, når det faktisk ikke er tilfelle. Vi må understreke de grunnleggende sannhetene som vår tro bygger på. Disse omfatter Guds eksistens og den evige realiteten av evangeliets sannheter og rett og galt slik det er definert av hans læresetninger og bud.
II.
Den fornektelse av Gud eller nedtoning av hans rolle i menneskenes liv som begynte i renessansen, har blitt utbredt i dag. Forherligelse av menneskers logikk har hatt positive og negative virkninger. Vitenskapen har gitt oss utallige forbedringer i livet, men forkastelse av guddommelig myndighet som det høyeste grunnlag for rett og galt av dem som har erstattet Gud med vitenskap, har fått mange religiøse mennesker til å stille dette spørsmålet: “Hvorfor [er] viljen til noen av de geniale filosofene i den liberale tradisjon [eller til og med viljen til noen gren av USAs Høyesterett] mer relevant for moralske avgjørelser enn Guds vilje”?1
De som har brukt menneskers logikk til å avløse guddommelig innflytelse i sitt liv, har samtidig redusert seg selv og forsimplet sivilisasjonen.
Jeg er takknemlig for at jeg vet at det finnes to metoder for å oppnå kunnskap – den vitenskapelige og den åndelige metode, som begynner med tro på Gud, og setter sin lit til Skriftene, inspirert undervisning og personlig åpenbaring. Det er ingen konflikt mellom kunnskap som oppnås ved disse forskjellige metodene. Gud, vår allmektige evige Fader, kjenner all sannhet og ønsker at vi skal lære ved begge metoder.
Profetier om de siste dager forutsier stor motstand mot inspirert sannhet og handling. Noen av disse profetiene gjelder antikrist, og andre omtaler den store og avskyelige kirke.
Antikrist
Apostelen Johannes bruker ordet antikrist til å beskrive en som “fornekter Faderen og sønnen” (1 Johannes 2:22). I dag kalles de som fornekter Guds eksistens, ateister. Noen av disse latterliggjør troen til dem som tror på det som ikke kan bevises, samtidig som de aggressivt fornekter en Guds eksistens, som de ikke kan motbevise.
Vi blir beredt for den slags gudsfornektelse av beretningen i Mormons bok om en mann som het Korihor. På en måte som minner om vår tids mest ateistiske skrifter, sa Korihor, som to ganger ble kalt en antikrist (Alma 30:6, 12), følgende:
“Dere kan ikke vite noe som dere ikke ser, derfor kan dere ikke vite at det skal komme en Kristus.
Dere ser fremover og sier at dere ser en forlatelse for deres synder. Men se, dette er følgen av et forvirret sinn, og denne sinnsforvirring kommer på grunn av deres fedres tradisjoner som forleder dere til å tro på noe som ikke er sant” (Alma 30:15-16).
Korihor erklærte også “at ingen forsoning kunne utføres for menneskenes synder.” Hans beskrivelse av konsekvensene av at han avviste at det fantes noe slikt som synd og en Frelser, er slående lik manges tro i vår tid: “Det gikk hvert menneske i dette liv i forhold til dets vandel. Derfor utviklet hvert menneske seg i forhold til sine evner, og hvert menneske seiret i forhold til sin styrke, og uansett hva et menneske gjorde, så var det ingen forbrytelse” (Alma 30:17; uthevelse tilføyd).
Moralrelativisme
I dag kaller vi Korihors filosofi moralrelativisme. To iakttagere beskriver denne filosofien slik: “Når det gjelder moralspørsmål, finnes det ingen universelt objektive riktige eller gale svar, ingen upassende eller passende vurderinger og ingen rimelige eller rasjonelle måter å sette moralske skiller som gjelder i enhver tid, på ethvert sted og for enhver person.”2
Dette er den tro som anvendes av mange i populære medier og som svar på gruppepress. “Frigjør deg fra de gamle reglene. Gjør det som føles godt for deg. Det finnes ingen ansvarlighet utover det menneskets lover eller offentlig misbilligelse pålegger dem som blir tatt.” Bak slike tanker ligger antagelsen om at det ikke finnes en Gud, eller om det gjør det, at han ikke har gitt noen bud som gjelder for oss i dag.
Livssynshumanisme
Avvisning av en ubeviselig Gud og fornektelse av rett og galt er mest utbredt blant dem med høyere utdannelse. Livssynshumanisme, en gren av humanismen som trolig har fått denne betegnelsen på grunn av sitt sterke preg av sekularisme, blir bevisst eller uforvarende innlemmet i mange foreleseres undervisning ved mange høyskoler og universiteter.
For religiøse mennesker er det betenkelige elementet i de forskjellige humanistiske filosofiene, at de avviser Guds eksistens og fornekter de moralske absolutter som er rotfestet i hans bud. Derfor forkastet det humanistiske manifestet fra 1973 “tradisjonelle moralkodekser” og “tradisjonelle dogmatiske eller autoritære religioner som setter åpenbaring, Gud, ritualer eller trosbekjennelser over menneskenes behov og erfaring.” Det erklærte videre: “Vi finner ingen guddommelig hensikt… med menneskeslekten… Vi mennesker er ansvarlige for hva vi er eller vil bli. Ingen guddom vil frelse oss. Vi må frelse oss selv.”3
Naturligvis har tilhengere av humanismen, kalt humanister, gjort mange positive bidrag. De har for eksempel støttet demokrati, menneskerettigheter, utdannelse og materiell utvikling. Så lenge disse fremskrittene ikke utelukker troende mennesker, er vårt problem med humanister deres avvisning av guddommelig myndighet og guddommelige verdinormer.
Den tidligere professoren i filosofi ved BYU, Chauncey Riddle, skrev: “Humanisme gjør et menneske til Gud, det høyeste vesen, og det utdannede menneskesinn blir dommer over alt som er sant, godt og vakkert.” Han minner oss også om at humanisme “får god omtale i verden i dag fordi de fleste skribenter, forleggere, forskere og mediapersoner har denne overbevisningen.”4
Mange som fornekter eller tviler på Guds eksistens, vil trolig forkaste moralrelativismens filosofi. De vil trolig ha noen ytre normer for rett og galt, selv om absolutte normer som ikke er basert på tro på Gud, er vanskelig å forklare. Livssynshumanister, som formelt forkaster “den tradisjonelle religiøse moral” og erklærer sin avhengighet av “vitenskapelige prøver og bevis”,5 synes å oppfylle en profeti i Mormons bok om dem “som lever uten Gud i verden” (Mosiah 27:31).
Den store og avskyelige kirke og andre “kirkesamfunn”
Profeter i Mormons bok beskriver “hele jordens store og avskyelige kirke som djevelen har grunnlagt” (1 Nephi 14:17). Det er profetert at denne “kirken” skal ha “herredømme over hele jorden blant alle nasjoner, slekter, tungemål og folk” (1 Nephi 14:11). Denne kirken, som kalles “mer avskyelig enn alle andre kirker”, sies også å skulle handle “for å bli rost av verden” og for å bringe “Guds hellige… ned i fangenskap” (1 Nephi 13:5, 9).
Ettersom ingen religiøs trostretning – kristen eller ikke-kristen – noensinne har hatt “herredømme” over alle nasjoner på jorden eller hatt mulighet til å føre alle Guds hellige ned i “fangenskap”, må denne store og avskyelige kirke være noe langt mer gjennomgripende og omfattende enn én eneste “kirke”, slik vi forstår denne betegnelsen i dag. Det må være enhver filosofi eller organisasjon som er motstander av gudstro. Og det “fangenskap” som denne “kirken” ønsker å bringe de hellige ned i, vil ikke være av fysisk karakter, men et fangenskap i form av falske forestillinger.
Nephi ble fortalt ved åpenbaring at det bare fantes “to kirker”, “Guds Lams kirke” og “djevelens kirke” (1 Nephi 14:10; se også 13:4-6). Denne beskrivelsen sier noe om kontrasten mellom dem som tror på Gud og prøver å tjene ham i henhold til sin beste forståelse, og dem som avviser Guds eksistens (se 1 Nephi 14:10).
Andre læresetninger i Mormons bok bruker også ordet kirke for å tilkjennegi tro eller ikke tro på Gud. De siste kapitlene av 2 Nephi profeterer at i de siste dager vil hedningefolkene bygge opp “mange kirker” som vil “[håne] Guds kraft og mirakler og [rose] seg i høye toner av sin egen visdom og sin egen lærdom, så de kan oppnå vinning” (2 Nephi 26:20). De forteller om “kirkene som bygges opp, og ikke for Herren” (2 Nephi 28:s3), som skal “undervise i sin egen lærdom” og “[fornekte] Guds… makt” (2 Nephi 28:4, 5). De “sier til folket: Lytt til oss og hør vår lære. For se, det er ingen Gud i dag” (2 Nephi 28:5).
Da Frelseren virket blant nephittene, advarte han mot en kirke som ikke er “bygget på mitt evangelium, [men] er bygget på menneskenes gjerninger eller på djevelens gjerninger” (3 Nephi 27:11; se også undervisningen om den “store og rommelige bygningen” i 1 Nephi 8:26-33; 11:35; og 12:18). Disse advarslene er ikke begrenset til religiøse organisasjoner. I vår tids omstendigheter omfatter de en rekke verdslige filosofier og aktiviteter.
III.
Mange som tror på Gud, og riktig og galt som finnes på grunn av hans bud, opplever hån og latterliggjøring som følge av verdslige læresetninger og den fornektelse av Gud som forekommer i mange organisasjoner, herunder utdannelsesinstitusjoner og medier. Slike profeterte utfordringer oppleves av det avtagende antall gudfryktige mennesker som deler vår tro på Gud, og riktig og galt som finnes på grunn av hans bud. Dette er bare en gjentagelse av det som fantes på Frelserens tid.
Selv om vi “på alle vis er… trengt”, er vi “ikke rådløse” (2 Korinterbrev 4:8). Vi vet at vår åndelige vekst krever “en motsetning i alle ting” (2 Nephi 2:11). Vi vet også at Herren “finner… det tjenlig å refse sitt folk, ja, han prøver deres tålmodighet og deres tro” (Mosiah 23:21). Men Skriftene lærer oss også at han vil befri dem som setter sin lit til ham (se 1 Samuelsbok 17:37, 45-46; Salmene 34:22; Ordspråkene 3:5-6; Alma 36:27; 38:5).
Jeg vil nå foreslå tre slags ting vi kan gjøre som svar på nåværende omstendigheter, og begynne med det som er lettest. Alle disse er en følge av en stor læresetning i Mormons bok om at vi skulle “stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder [vi] måtte være, like til døden” (Mosiah 18:9).
Hedre Guds navn og innflytelse
Vi lærer å “tro på Kristus og ikke fornekte ham” (2 Nephi 25:29), å “se hen til [Kristus] i enhver tanke; tvil ikke, frykt ikke” (L&p 6:36); og å tale om Kristus, glede oss i Kristus og forkynne om Kristus (se 2 Nephi 25:26). To måter vi kan gjøre dette på, er i våre private bønner og våre personlige hilsener.
I våre private bønner og familiebønner skulle vi be Gud hjelpe oss og våre medmennesker og ledere å anerkjenne Gud og rett og galt som fastsatt ved hans bud. Vi skulle gjøre dette til beste for hans barn overalt.
Vi skulle også stå imot den nåværende tendensen til å avholde seg fra religiøse henvisninger i privat kommunikasjon. I de senere år har de religiøse symbolene og ærbødige ordene på julekort og kondolansekort nesten forsvunnet. Når vi gjør valg med hensyn til denne slags kommunikasjon, skulle vi ikke delta ved å fjerne hellige påminnelser fra vår personlige kommunikasjon. Som troende har vi plikt til å bevare Guds og Kristi navn og innflytelse i våre samtaler, vårt liv og vår kultur.
Offentlig anerkjennelse av Guds velsignelser
Gi din støtte til offentlig anerkjennelse av Guds velsignelser. Dette prøver å motvirke den nedsettende omtalen av religiøs tro og referanser til Gud og hans velsignelser i den offentlige debatt. Sammenlign for eksempel nåværende offentlige dokumenter og retorikk fra politiske ledere i USA med lignende dokumenter og uttalelser fra ledere i Amerikas første to hundre år. I denne kontrasten vil dere finne bevis på bevisst innsats for å redigere bort henvisninger til Gud og religionens innflytelse i USAs grunnleggelse og opprettholdelse.
Hva kan vi gjøre med dette? For det første kan vi sette riktig eksempel i vår undervisning i familien og Kirken ved å anerkjenne Herrens velsignelser i vårt liv og vårt land. For å gjøre dette “i visdom og orden” (Mosiah 4:27), skulle vi ikke gi inntrykk av å fornekte at vårt land omfatter og blir velsignet ved innbyggere av jødisk og muslimsk og annen ikke-kristen overbevisning, så vel som ved ateister. Men vi skulle tydelig påpeke at for eksempel USA ble grunnlagt av personer og ledere som overveiende var kristne, og som innlemmet alle prinsippene i sin tro i nasjonens forfatning, lovgivning og kultur.6
Et essay av bror Clayton Christensen, professor ved Harvard Business School og tidligere områdesytti, insisterer på at religion er grunnlaget for både demokrati og fremgang. Han minner oss på at både demokrati og kapitalisme er avhengig av omfattende lydighet mot det som ikke kan håndheves, og at denne forutsetningen avhenger av religioner som underviser grunnprinsipper som “likestilling mellom mennesker, viktigheten av å respektere andres eiendom, ærlighet og integritet.” Sekularismen, som ønsker å fortrenge teistisk religion, har ingen evne til eller noe program for å sørge for det bror Christensen kaller “den nødvendige grunnvoll av omfattende lydighet mot det som ikke kan håndheves.”7
Kjemp for fri religionsutøvelse
Kjemp for fri religionsutøvelse. Dette er vanskeligere fordi det fordrer samarbeidsvillig handling av troende fra forskjellige trosretninger. Der hvor staten garanterer fri religionsutøvelse, skulle vi presse myndighetene til å innfri disse garantiene. Her vil jeg understreke bare to aktuelle eksempler.
Det første gjelder offentlig bønn. Bønn finner sted når mennesker henvender seg til Guddommen, uansett hvilken oppfatning de har av Gud, og uansett hvordan de ønsker å tiltale ham. Uavhengig av innholdet i en bønn, som vil variere i henhold til troen til den som ber, vil en bønn som holdes i en offentlig situasjon, være viktig som en bekreftelse eller et symbol på en gruppes felles avhengighet av og ærbødighet for Gud. Slik er det med bønnene som fremsies ved begynnelsen av lovgivende forsamlinger eller rådsmøter, og eder som avlegges før en vitneforklaring i retten eller ved offisielle innsettelser. Uansett hva slags oppfatning den som ber har av Gud, og uansett hvordan hans religiøse overbevisning eller måte å fremsi bønnen er, håper jeg at vi vil vise vår tro på Gud ved bønnens symbol, som holdes på en klok og tolerant måte. Det er verdt å kjempe for.
For det annet skulle vi være rede til å stå imot myndigheter og talsmenn for offentlig politikk som vil at fri religionsutøvelse skal være begrenset til “trosfrihet”. I USA beskytter for eksempel garantien for “fri utøvelse” retten til å komme ut fra våre private sammenhenger, for eksempel kirker, synagoger og moskeer, for å handle ifølge vår tro, kun underlagt de lovlige myndigheters makt som er nødvendig for å beskytte offentlig helse, sikkerhet og velferd. Fri utøvelse beskytter visselig religiøse borgere når de handler ifølge sin tro i offentlige politiske debatter og stemmer som borgere eller lovgivere.
Som eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum sa i en kraftfull tale til et landsdekkende publikum av kristne ledere, er vi siste-dagers-hellige “ivrige etter å samarbeide… for å garantere den religionsfrihet som lar oss alle uttale oss [og handle] i saker som angår kristnes samvittighet når det gjelder vår tids sosiale saker.”8
Vi må støtte koalisjoner av religiøse ledere og gudfryktige mennesker som kommer sammen for å forsvare den tradisjonelle kultur av tro på Gud og erkjennelse av hans velsignelser.
IV.
Til slutt vil jeg påstå overfor alle troende overalt at vi har en høytidelig religiøs plikt til å være vitner om Gud. Vi må bekrefte vår religiøse tro, stå sammen om å insistere på vår rett til fri religionsutøvelse, og respektere disse religionenes viktige roller i å etablere og bevare og hjelpe nasjoner å ha fremgang.
Jeg minner alle kristne på apostelen Johannes høytidelige undervisning:
“Og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden” (1 Johannes 4:3).
Konsekvensen av at vi unnlater å uttale oss som Guds vitner, kommer til uttrykk i vår Frelsers undervisning om saltet som har mistet sin kraft. Blandet med andre stoffer – akkurat som vi kan bli utvannet av verdens verdinormer – mister det sin unike innflytelse på massens blanding. Frelseren sa: “Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene” (Matteus 5:13).
Som “jordens salt” (Matteus 5:13) må vi siste-dagers-hellige bevare vår kraft ved å etterleve vår religion, og ved å hevde oss som Guds vitner. Når vi gjør det, knytter vi oss til dem som vil nyte sannhetens og rettferdighetens endelige seier, da “hvert kne [skal] bøye seg, og hver tunge skal prise Gud” (Romerne 14:11) og vår Herre Jesus Kristus, som vi tilber og hvis tjenere vi er.