Sagt av siste-dagers-hellige
Arbeid: Stor tro, få møbler
Lenine Santiago Duarte Nazareno, Salvador, Bahia, Brazil
Illustrasjon av Allen Garns
Da min hustru og jeg giftet oss, var jeg arbeidsledig. Vi hadde svært få møbler, men vi hadde mye kjærlighet, og stor tro.
Da jeg endelig fikk meg jobb, ble det krevet at jeg skulle arbeide på søndag ettermiddag. Jeg hadde lovet Herren at jeg ikke skulle arbeide på hans dag. Men jeg hadde fortsatt ansvaret for å forsørge familien min. Til tross for dette, forlot ikke løftet jeg hadde gitt mitt sinn.
Svaret kom neste søndag da vi sang “Welcome, Welcome, Sabbath Morning” (Hymns, nr 280), og det gikk opp for meg hvor viktig sabbatsdagen er. Etter at jeg fant ut at forhandling om ny arbeidstid ikke var noen mulighet, sa jeg opp jobben. Vi fortsatte med livet vårt, og hadde tro på at Herren ville ta vare på oss. Min hustru arbeidet for å forsørge oss, og vi fikk vår første datter, Saria. Imens tok jeg et kurs i elektronisk mekanikk, ved hjelp av Det vedvarende utdannelsesfond. Fortsatt fikk jeg ikke noen jobb.
Min hustru måtte gå tilbake til sin jobb tre måneder etter at Saria ble født, men Saria savnet henne fryktelig. Vi ba om å få vite hva vi skulle gjøre, og bestemte oss for at hun måtte slutte å arbeide. Det virket uklokt, men vi følte at det var det vi skulle gjøre. Vi hadde fire måneder med arbeidsledighetsforsikring som jeg kunne bruke til å finne noe, og jeg klarte omsider å få en midlertidig ansettelse.
Da vår andre datter, Amanda, ble født, fikk jeg endelig en lærlingeplass, men ting forble vanskelige. Vi hadde fortsatt få møbler og ustabilt arbeid. Jeg tok det profesjonelle selvhjulpenhetskurset i Kirken to ganger. Jeg gjorde mitt beste, men det lille jeg tjente, dekket knapt nok det mest nødvendige.
Femten måneder etter at jeg begynte lærlingetiden, fikk jeg min nåværende jobb. Jeg er nå tekniker ved et elektrisk anlegg på et stort kjøpesenter. Jeg jobber fra mandag til fredag, noe jeg anser som et mirakel i denne bransjen. Alle mine kolleger jobber søndager og helligdager. Vi har nå en helseplan, og vi har møbler! Jeg vet at det er Herren og Det vedvarende utdannelsesfond som har bragt meg hit. Jeg vet at hvis vi gjør vår del, vil Herren alltid gjøre sin, og vi vil være i stand til å fortsette å være selvhjulpne.