Bare med Guds hjelp

Av eldste Timothy J. Dyches

i De sytti

Når vi forstår at vi er avhengige av Gud, forstår vi også at han er opptatt av å hjelpe oss.

Mitt siste år på high school bragte med seg en utfordring jeg ikke hadde forventet. Kort tid etter at skolen var begynt, meldte språklæreren meg på deltagelse i debatt. Vi studerte, øvde, og konkurrerte, og jeg lærte ydmykt mange verdifulle leksjoner.

Flere måneder senere og fire uker før delstatens språkkonkurranse, orienterte læreren meg tilfeldigvis om at han også hadde meldt meg på en konkurranse i taleimprovisasjon. Han begynte å forklare at på den første dagen krevdes det at jeg skulle gi minst tre forskjellige syv-minutters-taler foran et panel av dommere.

Og det var en hake til – taleemnene var vilkårlige valgte aktulle emner, med bare 30 minutter til å forberede seg. Jeg var lamslått, jeg hadde ikke engang sett noen gi en improvisert tale.

Selv om jeg brukte de neste ukene til å lese så mange artikler jeg kunne om aktuelle emner, var jeg fortsatt overveldet og tvilte på meg selv. Den dagen konkurransen skulle avholdes, spurte jeg arrangørene, “Jeg har allerede trukket emne, men kan jeg gå inn og høre litt på noen som virkelig holder tale?” De svaret, “Du har bare 30 minutter. Det er opp til deg om du vil bruke dem på å lytte.”

En bønn om hjelp

Denne aller første gangen gikk jeg inn og lyttet i et par dyrebare minutter. Jeg visste at jeg trengte å være alene og be til min himmelske Fader. Jeg så en avsidesliggende lund på universitetsområdet ved siden av et lite vann der jeg kunne være alene, på mine knær.

Jeg tryglet min himmelske Fader om hjelp. Det var ikke en bønn om å vinne – det var en oppriktig bønn om hjelp fra Den hellige ånd om at jeg måtte klare å gjøre noe jeg aldri hadde gjort før, og komme meg gjennom denne utfordringen. Jeg innså at jeg trengte Guds hjelp.

Min himmelske Fader besvarte min bønn. Jeg husket hva jeg hadde lest og var i stand til å sette sammen fakta og inntrykk. Med hvert trukket emne, gikk jeg for meg selv for å be. Så kunne jeg sette i gang. Neste dag kom jeg overraskende nok til finalerunden.

Min tro på Gud og mitt vitnesbyrd økte, og min tro ble sterkere ettersom jeg følte at han var nær. Jeg takket min himmelske Fader for den hjelp jeg hadde fått, for etter å ha gjort alt jeg kunne, gjorde han meg større enn jeg noengang kunne ha klart selv (se 2 Nephi 25:23).

I mitt yrkesliv, var jeg øre, nese, hals -lege. Ved en anledning i Reno, Nevada, USA, ble jeg bedt om å assistere på sykehusets intensivavdeling for barn, da de behandlet en skjør liten babygutt som hadde blitt født altfor tidlig. Den lille gutten hadde kommet seg gjennom noen vanskelige utfordringer de første få månedene av sitt liv, og blitt sterk nok til å kunne dra hjem sammen med foreldrene og familien.

Dessverre var han nå tilbake på sykehuset etter å ha vært hjemme i to måneder, med en alvorlig infeksjon i den venstre lungen, og han responderte ikke på høye doser medisin.

Spesialistene på intensivavdelingen hadde mistanke om at babyen kanskje hadde pustet inn noe som hadde satt seg fast i den ene lungen, men det kunne ikke sees på noen av røntgenbildene. Fordi tilstanden hans forverret seg, foreslo de at jeg skulle undersøke lungene hans mens han sov i operasjonsstuen.

På den tiden hadde vi ikke teknologi til å kunne se godt langt ned i luftveiene til så små barn. Mens vi arbeidet med å fjerne infeksjonen fra den venstre lungen, så jeg et kort øyeblikk hva han hadde pustet inn – en liten gul bit av en fargestift, ute av rekkevidde for noen av instrumentene.

En sykepleier på operasjonsstuen oppfattet hvor alvorlig situasjonen var, og nevnte at hun hadde sett et langt tynt instrument som ble brukt til å fjerne nyresteiner fra trange steder. Hun kom raskt fram med en lang tynn fleksibel trådspiral, som åpnet seg akkurat nok hvis den ble brukt riktig, til å få tak i små steiner uten å ødelegge omkringliggende vev. Men hvordan kunne jeg få den inn der?

“Jeg klarer ikke dette alene”

Jeg ba anestesilegen om å se etter vår lille pasient litt lenger, mens jeg trakk meg tilbake til hjørnet i operasjonsstuen. “Himmelske Fader, jeg klarer ikke dette alene.” Tanken kom til mitt sinn: “Gjør ditt beste. Sammen kan vi klare dette.”

Jeg øve flere ganger på å åpne og lukke trådspiralen i hendene mine i flere forskjellige posisjoner. Veldig forsiktig ble trådspiralen skjøvet gjennom instrumentet og direkte til fargestiften. Med en varsom manøver var den forbi, den åpnet seg, og lukket seg sakte. Luftveien var nå klar og ren.

Nå som fargestiften var ute, ble barnet fort bra. Han ble utskrevet etter en uke sammen med et lite glass med en gul souvernir.

Jeg vet at jeg fikk guddommelig hjelp, like virkelig som om forsynets hånd hadde ledet min egen.

Jeg bærer ydmykt vitnesbyrd om de råd og veiledning vår himmelske Fader gir. Det kommer tider når du bare kan gjøre det du må gjøre med Guds hjelp. I slike tider, til alle tider, “Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette” (Ordspr. 3:6).