Forankret i Kristus

Av eldste L. Whitney Clayton

i De syttis presidentskap

I denne og den neste artikkelen, vitner eldste Clayton og hans hustru, Kathy, om Frelseren og hans evne til å hjelpe Guds barn å nå sitt evige potensial.

En av de mest foruroligende hendelsene i all hellig skrift er nedtegnet i Johannes-evangeliet. Den fant sted etter at Frelseren hadde lidd ufattelig smerte for våre synder og jordiske svakheter i Getsemane (se L&p 19:15-18).

Denne hendelsen fulgte også etter at han var blitt forrådt og arrestert, og natten med fornedrelse og fysiske overgrep han led ved de jødiske ledernes hånd. Det var etter at han ble brutalt pisket av romerske soldater som handlet under ledelse av Pontius Pilatus. Det var etter at tornekronen ble trykket ned på hodet hans.

Pilatus konkluderte med at Jesus ikke hadde gjort noe som berettiget korsfestelse. Han ga ordre om at Jesus skulle piskes, en form for ekstrem, men vanligvis ikke dødelig fysisk straff. Kanskje Pilatus håpet at han ved å torturere og ydmyke Frelseren på denne måten, ville kunne overbevise jødenes ledere om at Jesus allerede hadde fått en fryktelig smertefull lærepenge, og blitt gjort til et offentlig eksempel. Kanskje håpet han å vekke et snev av barmhjertighet i dem. Etter piskingen ga derfor Pilatus ordre om at Jesus skulle bringes til offentlig beskuelse.

“Se det menneske!”

“Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og Pilatus sa til dem, Se det menneske!

Da nå yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: Korsfest! Korsfest! Pilatus sier til dem: Ta dere ham og korsfest ham! For jeg finner ingen skyld hos ham” (Johannes 19:5-6).

Selv om resten av historien er enormt betydningsfull, stopper jeg med Pilatus ord: “Se det menneske.”

Pilatus oppfordring var svært ironisk. Selv om Jesu fysiske utseende i det øyeblikket var vansiret, hadde det aldri så langt vært, og heller ikke siden har det vært noen mann eller kvinne som i større grad fortjente å bli sett. Hans liv var fullkomment. Han var uten likemann. Ingen hadde noensinne levd slik han gjorde. Ingen vil noensinne gjøre det igjen. Han var i besittelse av enhver dyd i dens fullkomne form.

Han hadde fullkommen selvbeherskelse. Hans følelser var fullkomne, i likhet med hans tanker. Hans forstand var ubegrenset. Han alene var virkelig verdig til å bli sett, fra ethvert perspektiv, til å bli gransket, målt og tilbedt. Intet innblikk i hans tanker, hjerte og følelser ville eller kunne skuffe. Selv om hans utseende ikke viste det akkurat da, var Jesus legemliggjørelsen av et rikt liv.

Så det er ikke hans utseende i dette lidelsens øyeblikk vi først og fremst skulle huske (se Jesaja 53:2). Det var den han var innenfor det lidende fysiske tabernaklet, som betydde absolutt alt for oss alle. Den han var, muliggjorde det han gjorde. Det er storslagenheten av den han var som innbyr vår oppmerksomhet.

Det vi skulle se når vi “[ser] det menneske”, er hans stadig sterkere seier over ondskapens krefter, selv om det da ikke så ut til å være en seier i det hele tatt. Det var hans fullkomne ro midt i den verste stormen noe menneske noensinne ville oppleve. Ethvert djevelsk virkemiddel fienden noen gang hadde oppfunnet, hadde, eller ville snart bli sluppet løs mot ham. Han overvant dem alle. Han sto foran Pilatus i fullkommen fred og ro.

Hans herredømme over naturkreftene og menneskenes omstendigheter ble demonstrert utover enhver tvil. Han kunne befale onde ånder. Han helbredet syke, ga syn til de blinde og hørsel til de døve. Han ga de døde livet tilbake, og ga avdøde barn tilbake til deres foreldre. Han kjente alles tanker og følelser. Han tilga synder og renset spedalske. Han hadde båret byrden av alle menneskers synder, smerter, sykdommer og svakheter natten før denne episoden med Pilatus fant sted. Ironisk nok hadde han til og med lidd for syndene til dem som akkurat da mishandlet ham.

Ja, “se det menneske.” Han er Guds Sønn. Han var det store forbilde i livet, Den ene som var sendt for å vise veien og være Veien. Han er “veien og sannheten og livet” (Johannes 14:6) for oss alle. Med disse tre ordene, “se det menneske”, uttrykte Pilatus ubevisst den enkle formelen for å oppnå livets høyeste mål.

Da han ba jødene om å se ham, rettet Pilatus dem og oss mot Den ene, den eneste som kan gjøre vårt liv rikt og vår “frelse fullkommen.”¹ Derfor befalingen “Se hen til Gud og lev” (Alma 37:47).

Det vi skulle huske når vi ser ham, er at på grunn av ham og alt han gjorde og alt han var og er, kan vi også seire. Vi kan også overvinne. Vi kan leve rikt midt i prøvelser. Hvis vi velger å “se” ham og ta imot og anvende hans frelsende evangelium, vil han frelse oss. Han vil redde oss fra virkningene av vår egen falne natur og våre svakheter, og frelse oss fra synd, fra åndelig middelmådighet og fra endelig og evig nederlag. Han vil rense, lutre, forskjønne og til slutt til og med fullkommengjøre oss. Han vil gi oss glede og fred. Han er nøkkelen til et rikt liv.

En tale om frøplanter

Min hustru, Kathy, og jeg bor i en åsside. Det vokser dvergeik der. I motsetning til store og mektige eiketrær, blir aldri dvergeik høye eller store, men de er hardføre og vakre.

For noen år siden satte vi en stor blomsterpotte på gangveien opp til inngangsdøren vår. Vi plantet fargerike blomster i potten, som var plassert under grenene til en dvergeik. Da årstiden endret seg og høsten kom, begynte dvergeiken å miste frøene sine, eller eikenøttene, og noen av dem falt ned i blomsterpotten.

En dag la jeg merke til at noen små frøplanter hadde spiret. Vi ønsket ikke noe annet enn blomster i blomsterpotten, så jeg begynte å trekke frøplantene opp av plantejorden. Til min forbauselse var røttene tre eller fire ganger lenger enn den synlige delen av frøplantene over jorden.

I Utah, USA, er somrene varme med lite nedbør, og vintrene er kalde med mye vind og snø. De dype røttene til dvergeiken kommer seg ned gjennom jordsmonnet. Dette gjør at en større del av roten kan suge til seg fuktighet og næring fra jorden. De dype røttene forankrer også trærne for å holde dem oppreist og stødige i vinden, helt fra de er svært unge. Dype røtter gjør det lettere for dvergeiken å overleve. Når frøplantene til slutt vokser til sin fulle høyde, fortsetter røttene å gi dem næring, beskytte og støtte dem.

Vi kan lære noe av dvergeiken. Vi har alle noen erfaringer som er som varme somre og kalde vintre. Vi har lette og vanskelige perioder, fremgang og nederlag, helse og sykdom, perioder med lykke og stunder med sorg og bedrøvelse. Livet er ikke statisk. Det er ikke lett.

Livet ligner på andre måter også. Vi er omgitt av kultur og tradisjoner i vårt eget lokalsamfunn og land. Noen av disse inflytelsene er gode, andre er dårlige. Noen vil løfte oss, og andre vil svekke og fornedre oss. Vårt hjem kan være velsignet med evangeliets lys, eller bli ødelagt fordi vi ikke holder Guds bud. Våre venners eksempel kan være fantastisk eller forferdelig. Ingen av oss vet nøyaktig hvor livet vil bringe oss. Vi kan ikke fullt ut forutsi vår fremtidige helse eller velstand. Vi kan ikke forutse krigers eller værets innflytelse. Forskjellige omstendigheter vi ikke rår over, gir oss alle utfordringer.

I motsetning til trær, kan vi velge å bevisst utvikle den åndelige rotstrukturen for vårt liv. Vi avgjør hvor vi skal sette våre røtter, og hvor dypt ned i jorden de skal stikke. Daglige avgjørelser gjør små, nesten umerkelige forskjeller i vår tro, og virkningen av dem blir grunnleggende.

Forankret i Frelseren

Fordi vi ikke vet når eller hvordan våre egne utfordringer vil komme, eller hvor lenge våre egne vintre eller somre vil vare, skulle vi stikke våre røtter så dypt vi kan ned i den eneste sanne kilden til næring for vår sjel, vår Herre Jesus Kristus. Han ønsker at vårt liv skal å være rikt. Han har oppfordret oss til å komme til ham. Han erklærte: “Lær av meg, og lytt til mine ord, gå frem i min Ånds saktmodighet, og du skal ha fred i meg” (L&p 19:23).

Vi bygger opp styrke i sjelen til å ri av livets stormer ved å lære av ham. Vi lærer ved studium og ved tro Vi lærer ved å se gode eksempler. Vi lærer når vi utfører vi tjeneste for andre for å tjene ham (se Matteus 25:40). Vi lærer når vi prøver å følge ham på alle måter vi kan.

Å lytte betyr å gi akt på, ikke bare å høre. Vi lytter til ham i vårt personlige skriftstudium. Vi lytter på nadverdsmøtet og i templet. Vi hører ham i “en stille susen” (1 Kongebok 19:12). Vi lytter til ham i levende profeter og apostlers røst.

Ved å lytte omhyggelig, blir vi påminnet om at “mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn” (Matteus 4:4). Vi styrker våre røtter med gradvis vekst, ett trinn om gangen. Når vi lytter, følger vi den veien han vandret. Han er veien som leder til et rikt liv, og lykten som lyser den opp (se Johannes 8:12).

Hold budene

Det er ingen hemmelighet eller overraskelse med hensyn til hva vi kan og bør gjøre for å utvikle våre røtter: Vi holder Guds bud. Vår evne til å gjøre hans vilje vokser når vi gjør hans vilje. Det blir lettere fordi vi utvikler større overbevisning og tro. Når vi trofast fortsetter med å anvende grunnleggende læresetninger, velsigner Herren oss med større indre styrke.

Verdig, gjennomtenkt tilbedelse er et viktig bidrag til dybden av våre åndelige røtter. Ærbødig tilstedeværelse på nadverdsmøtet og deltagelse i nadverden med ærlig hensikt gjør sabbaten til noe mer enn bare en vanlig søndag. Vi kan ikke virkelig stikke våre røtter dypt med mindre vi “alltid minnes ham” (L&p 20:77, 79). Når vi forbereder oss før våre møter, blir sabbaten en bedre opplevelse for oss. Når vi overveier vårt behov for tilgivelse og velsignelsen ved alltid å ha Ånden hos oss, begynner vi å se kirkesalen som et tilfluktssted og nadverden som en tid for helliggjørelse.

Derfor er det visse ting vi alltid skulle ha med oss når vi går i kirken. Fremst blant disse er et sønderknust hjerte og en angrende ånd. Vi skulle komme dit ivrige etter å søke og føle forsoningens velsignelser. Samtidig er det også visse ting vi skulle legge igjen hjemme. Tanker om sport, arbeid, underholdning og innkjøp, bør lukkes inne i et skap i vårt hjem som åpnes på en hvilken som helst annen dag enn sabbatsdagen. Sann tilbedelse fremmer ekte omvendelse. Det hjelper oss å sende røttene av vår tro dypt ned, hvor vi finner et åndelig reservoar, som skal være “en kilde med vann som veller frem til evig liv” (Johannes 4:14).

Paulus skrev:

“Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham,

rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært” (Kolosserne 2:6-7).

Hvis vi ikke opplever noen personlige stormer og litt tørke, vil aldri røttene våre få sjansen til å bli sterke. Ironisk nok er grei skuring en prøve i seg selv, og en vanskelig en. Fraværet av problemer kan svekke oss hvis vi ikke er påpasselige. Vi vil kanskje ikke passe “[oss] selv og [våre] tanker og [våre] ord og [våre] gjerninger og [etterleve] Guds befalinger og [holde] fast ved troen” (Mosiah 4:30) uten en prøvelse som bøyer våre knær og virker på vårt hjerte.

Livet har det med å gi oss alle vanskeligheter, selv om vi gjør vårt beste. Med mindre vi tar forferdelige valg som alltid har tragiske konsekvenser, kan vi vanligvis ikke velge når eller hvordan livets problemer vil banke på døren vår. Hver dag kan vi imidlertid velge hvordan vil vi forberede oss på dem. Vi får en påminnelse fra Josva: “Velg i dag hvem dere vil tjene” (Josva 24:15).

Her er en annen påminnelse:

“Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.

For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.” (Matteus 7:13-14).

Vi skulle ikke bli overrasket om vi mangler tro hvis vi vandrer på yttergrensene av den snevre og smale sti. Hva vi gjør og ikke gjør, spiller virkelig en rolle, fordi handlinger har konsekvenser, og det samme har det å ikke handle. Når vi blir uoppmerksomme på de små, daglige, gjentagende, men viktige handlingene i tro, svekker vi våre røtter. Med tiden trekker vi oss langsomt bort fra Gud.

Med andre ord vil måten vi snakker til hverandre på, bøker og artikler vi leser, TV-programmer og filmer vi ser, det vi ikke leser og aldri vil se, vitser vi forteller eller velger ikke å lytte til, og langt mindre gjenta, alt sammen gjenspeiler hvor vi er på den snevre og smale sti – i midten eller ute på kanten. Vi kan ikke hevde at vi gir våre røtter næring hvis det vi gjør og ikke gjør, ikke er med på å gjøre oss til bedre hellige. Det finnes bare trygghet i midten av den snevre og smale sti.

Veien til fred

Det finnes intet bedre mønster for livet noe sted, ingen sikrere måte å finne fred og veien videre på, enn ved å følge vår Herre Jesus Kristus. Jesus er det eneste navn gitt under himmelen, som kan gjøre livet mer himmelsk. (se 2 Nephi 31:21; Moses 6:52). Det finnes ingen andre vi kan “se”, som har den frelsende, fornyende ogomskapende kraftsom Frelseren har.

Judas’ ord beskriver den uunngåelige tomheten som må komme til de som velger noe annet enn Frelseren: “De er vannløse skyer som drives av sted av vinden. De er som nakne trær om høsten, uten frukt, to ganger døde, opprykket med rot” (Judas’ brev 1:12).

Vår sjel skulle være så dypt forankret i Kristus at vi vil være i stand til å utholde enhver utfordring, seire over enhver lidelse, stå imot ethvert angrep på vår tro og bli som eiketrær – faste, urokkelige og trofaste. Den slags forankring overgår tid og lever lenger enn noen fiende, selv den mest snedige, usynlige og lumske.

Vi lærer av Helaman at løftet om klippe-lignende styrke avhenger av at vi bygger vårt liv på Forløseren, “en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle” (Helaman 5:12). Jesaja sa med bare noen få ord, kjernen i hva det vil si å være forankret i vår Herre Jesus Kristus og frembringe i vår sjel noen av Frelserens egenskaper. Han skrev, “Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter.” (Jesaja 58:11).

Frelseren Jesus Kristus er vårt forbilde på enhver dyd. Han er det eneste fullkomne menneske som noensinne har levd. Han sonet for våre synder. Ved hans forsoning kan vi bli Kristi kvinner og menn. Vi kan bli renset, forandret, helbredet og foredlet. Vår sjel kan bli vakker.

Måtte vi “se det menneske” i større grad. Måtte vi følge ham mer ærbødig. Måtte vi følge ham mer ivrig. Måtte vi stikke våre røtter dypere ned i frelsens jord inntil vi hviler på ham, vår Forløsers klippe. Måtte vi i stadig større grad nyte det rike liv han tilbyr.