Gordon B. Hinckley: En profet med optimisme og klarsyn
Når du studerer Læresetninger fra Kirkens presidenter – Gordon B. Hinckley i prestedømmet eller Hjelpeforeningen i år, kommer du til å lære av en profet med grenseløs optimisme, kjærlighet og fremsyn.
“Jeg må plante noen trær hver vår,” skrev president Gordon B. Hinckley i dagboken sin da han var 82 år gammel. “Jeg tror jeg har gjort det i hvert fall de siste 50 årene … Det er noe storartet ved et tre. Det begynner så veldig lite og vokser gjennom årstidene. Det gir skygge fra den varme sommersolen. Det bærer deilig frukt. Det utfører den bemerkelsesverdige prosessen fotosyntese … Et tre er et av Den allmektiges bemerkelsesverdige skaperverk.”1
President Hinckley fortsatte å plante trær til han var godt over 90 år. På mange måter ble hans kjærlighet for planting gjenspeilet i hans tjeneste som apostel og som Kirkens president. Når han plantet, var det et uttrykk for optimisme, en egenskap som også gjennomsyret hans undervisning og hans omgang med andre. Han ga næring til hvert tre, slik han også gjorde med alle mennesker. Og han så langt inn i fremtiden for å se hva trærne skulle bli, akkurat slik han så de evige mulighetene i hver enkelt person og den store fremtiden for Guds verk.
“Vi har all grunn til å være optimistiske”
“Jeg er en optimist!” erklærte president Hinckley ofte. “Jeg ønsker at vi skal slutte å oppsøke stormene, og i større grad nyte solskinnet.”2 Hans optimisme stakk mye dypere enn en positiv innstilling, selv om det var noe han rendyrket. Selve kilden til hans optimisme – kilden som ga den kraft – var hans tro på Gud og hans vitnesbyrd om Guds plan for sine barns lykke og frelse.
Ett utslag av president Hinckleys optimisme var hans faste overbevisning om at “ting vil ordne seg”.3 Denne setningen, sa eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum, “er kanskje president Hinckleys mest gjentatte forsikring til familie, venner og medarbeidere. ‘Fortsett å prøve,’ sier han. ‘Ha tro. Vær lykkelig. Mist ikke motet. Ting vil ordne seg.’”4
Dette budskapet var imidlertid ikke bare til andre. “[Jeg sier det] til meg selv hver morgen,” fortalte president Hinckley en forsamling. “Hvis du gjør ditt beste, vil det ordne seg. Sett din lit til Gud, og gå fremover med tro og tillit til fremtiden. Herren vil ikke svikte oss.”5
President Hinckleys optimisme hjalp ham gjennom prøvelser, følelser av utilstrekkelighet og overveldende press. Han sto ved sin overbevisning om at “ting vil ordne seg”, selv når han opplevde tilbakeslag og skuffelser, hjertesorg og ensomhet.
Selv om han var optimist, bagatelliserte ikke president Hinckley problemer. Han forklarte: “Jeg har sett en god del av denne jord … Jeg har vært i områder hvor krig herjer og hat ulmer i menneskenes hjerter. Jeg har sett den forferdelige fattigdom som henger over mange land … Jeg har med uro iakttatt samfunnets smuldrende moral.
Og likevel er jeg optimist. Jeg har en enkel og høytidelig tro på at det rette vil seire og at sannheten vil vinne frem.”6
Under et intervju med en journalist fra New York Times i Nauvoo, Illinois bekreftet president Hinckley mange tragedier og problemer, og så anvendte han sin kjærlighet til Kirkens historie for å undervise om optimisme:
“Vi har all grunn til å være optimistiske … Se på Nauvoo. Se på hva de bygget her på syv år, for så å forlate det. Men hva gjorde de? La de seg ned for å dø? Nei! De tok fatt! De flyttet halvveis over dette kontinentet og pløyde jordsmonnet i en ørken og fikk den til å blomstre som en rose. På det grunnlaget har denne kirken vokst til en stor og verdensomspennende organisasjon som øver positiv innflytelse på mennesker i mer enn 140 land. [Man] kan ikke bygge noe av pessimisme eller kynisme. Når man ser optimistisk på verden og arbeider med tro, vil ting skje.”7
President Hinckleys optimisme påvirket også hans sans for humor – et muntert og tiltalende vidd som ga andre en følelse av samhørighet. En gang overnattet han hos en stavspresident hvis familie bodde i en gammel skolebygning som var omgjort til bolig. Den natten fungerte et klasserom som president Hinckleys soverom. På stavskonferansen neste dag vitset han: “Jeg [har] sovet i klasserom ved svært mange anledninger før – men aldri i en seng.”8
“Vår omtanke må alltid ligge hos den enkelte”
I sin første generalkonferansetale som Kirkens president, sa Gordon B. Hinckley mye om Kirkens vekst. “Vi er i ferd med å bli et stort og verdensomspennende samfunn,” sa han. Han gikk så over til å understreke dette viktige prinsippet: “Vår interesse og omtanke må alltid ligge hos den enkelte …
[Vi snakker] om tall, men all vår innsats må rettes mot å utvikle den enkelte.”9
Som medlem av De tolv apostlers quorum reiste president Hinckley til noen av de mest avsidesliggende områdene i verden, heriblant krigssoner, for å betjene enkeltpersoner. Ingen gruppe var for langt unna eller for liten for hans oppmerksomhet. Han fortsatte på samme måte som Kirkens president, og reiste mer enn 1,6 millioner kilometer til mer enn 60 land, noen ganger for å møte store grupper, noen ganger bare en håndfull.
Bakgrunn © iStock/Thinkstock; t.v.: Foto: Busath Photography; t.h.: Foto i Kina: Gerry Avant, Deseret News; nederst t.h.: Foto gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek og arkiv
I 1996 foretok president og søster Hinckley en 18 dager lang reise til åtte nasjoner i Asia og Stillehavsområdet. Med utgangspunkt i Japan beveget de seg i energisk tempo og møtte tusenvis av mennesker som fylte hver eneste arena. “Dette er følelsesladede opplevelser for meg,” skrev president Hinckley mens han var i Korea. “Jeg ser ting som jeg knapt våget å drømme om da jeg kom hit første gang i 1960.”10 På denne turen innviet han også Hong Kong Kina tempel.
De siste planlagte stoppene var på Filippinene. Etter å ha talt til 35 000 mennesker i Manila, skrev president Hinckley: “Jeg sto og vinket til dem med sterke følelser i hjertet. Vi dro derfra med tårer i øynene.” Tidligere på dagen hadde han vendt tilbake til stedet der han i 1961 hadde holdt en innvielsesbønn for å innlede misjonærarbeid på Filippinene. “Vi klarte bare å finne ett innfødt filippinsk medlem,” fortalte han. “Fra det ene medlemmet har Kirken vokst til over 300 000 medlemmer.”11
Da president og søster Hinckley tok fatt på hjemveien, fikk de vite at flyet skulle fylle drivstoff på øya Saipan. President Hinckley spurte om det var noen misjonærer på Saipan, og ble fortalt at det var et lite antall. Selv om han var på slutten av en utmattende rundreise, ønsket han å møte de få misjonærene: “Jeg spurte om vi på et eller annet vis kunne få gitt dem beskjed om at vi skulle lande i Saipan ca klokken 19.00, og ville prøve å komme ut på flyplassen for å hilse på dem.”
I Saipan noen timer senere sto 10 misjonærer og ca 60 medlemmer av Kirken klare til å ta imot president og søster Hinckley. “De slo armene rundt oss,” skrev president Hinckley. “De var så takknemlige for å se oss, og vi var takknemlige for å se dem. Vi kunne bare tilbringe en svært kort stund sammen med dem, ettersom det ikke tok lang tid å fylle drivstoff på flyet. Vi ga dem vår velsignelse og gikk tilbake til flyet.”12
Et annet typisk eksempel på president Hinckleys omsorg for en enkeltperson fant sted under Vinter-OL i 2002, som ble arrangert i Salt Lake City. Nesten hver dag møtte han presidenter, ambassadører og andre myndighetspersoner. Én dag, kort tid før et møte med Tysklands president, møtte han en 13 år gammel ung kvinne på fødselsdagen hennes. “[Hun] lider av aplastisk anemi, en svært alvorlig sykdom,” skrev han. “Vi hadde en veldig hyggelig samtale … Jeg sa at vi ville huske henne i våre bønner.”13
President Hinckley hadde en spesiell kjærlighet til Kirkens barn og ungdommer, og de følte det samme for ham. Etter å ha hørt ham tale i Brasil, sa en ung kvinne: “Jeg følte Guds ånd intenst. Da president Hinckley avsluttet sin tale, sa han til oss: ‘Dere kan gå herfra, dra hjem og glemme alt jeg har sagt her i dag, men glem aldri at jeg elsker dere.’ Jeg kommer aldri til å glemme disse ordene.”14
Bakgrunn © iStock/Thinkstock; t.v.: Foto: Busath Photography; t.h.: Foto i Kina: Gerry Avant, Deseret News; nederst t.h.: Foto gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek og arkiv
President Hinckleys hustru Marjorie både deltok i og påvirket hans omtanke for enkeltpersoner. Han skrev: “Alle hun kjenner, ser ut til å elske henne, fordi hun er oppriktig interessert i mennesker. Hun er opptatt av deres problemer og deres behov. Jeg er så heldig som har en slik ledsager.”15
Da deres fem barn var blitt voksne, reiste president og søster Hinckley vanligvis sammen, og søster Hinckley viste sin kjærlighet over hele verden. Når hun møtte misjonærer, pleide hun ofte å overraske foreldrene med en telefonsamtale når hun kom hjem. Hun var også begavet med hensyn til å få kontakt med et stort publikum. “[Marge] vet å si det som gleder og hjelper folk,” skrev president Hinckley etter en regionalkonferanse. “Vi andre preker, mens hun ganske enkelt snakker med dem.”16
I president Hinckleys begravelse oppsummerte en av hans rådgivere, president Henry B. Eyring, noe av det han hadde utrettet. Deretter sa han at alle disse prestasjoner hadde én ting felles:
“De hadde alltid til hensikt å velsigne enkeltpersoner med muligheter. Og han tenkte alltid på dem som har minst muligheter, vanlige mennesker som strever med å takle hverdagens vanskeligheter og den utfordring det er å etterleve Jesu Kristi evangelium. Mer enn én gang prikket han fingeren sin i brystet mitt når jeg kom med et forslag og sa: ‘Hal, har du husket på dem som har det vanskelig?’”17
Fremtidsvyer
I tillegg til president Hinckleys optimisme og hans fokus på enkeltpersoner, hadde han et profetisk fremsyn. Ikke minst handlet dette fremsynet om templer. Templets ordinanser, understreket president Hinckley, er “de største velsignelser Kirken kan tilby”.18
Da han ble Kirkens president i 1995, var det 47 templer i drift over hele verden. Under hans ledelse mer enn doblet Kirken dette tallet på litt over fem år. Hans mål for templer var dristig og ekspansivt, men hele hensikten var å velsigne enkeltpersoner én etter én.
Inspirasjonen til denne nye epoken med tempelbygging kom i 1997, da president Hinckley reiste til Colonia Juárez i Mexico for å feire 100-årsjubileet for en av Kirkens skoler. Under en lang, støvete kjøretur etterpå, var han tankefull. “Det ble stille,” fortalte sekretæren hans, Don H. Staheli. “Og så, slik jeg forstår det, begynte åpenbaringen å komme. Han hadde tenkt på mindre templer i før, men ikke på den måten han tenkte på dem denne gangen.”19
President Hinckley beskrev senere prosessen: “Jeg begynte å spørre meg selv hva som kunne gjøres for å gjøre det mulig for disse menneskene å ha et tempel … Mens jeg mediterte over dette, slo det meg at … vi kan bygge alle de nødvendige bestanddelene av et tempel inn i en relativt liten bygning … Jeg skisserte en plan … Hele bildet kom svært tydelig til mitt sinn. Jeg tror av hele mitt hjerte at det var inspirasjon, at det var åpenbaring fra Herren. Jeg kom hjem og snakket med mine rådgivere om det, og de var enige. Jeg fremla det så for De tolv, og de var enige.”20
På generalkonferansen fire måneder senere gjorde president Hinckley den historiske bekjentgjørelsen om at Kirken skulle begynne å bygge mindre templer i områder hvor det ikke var nok medlemmer til å rettferdiggjøre større templer. “Vi er fast bestemt på … å bringe templene til folket og gi dem alle muligheter til å motta de dyrebare velsignelsene som tempelarbeid medfører,” sa han.21
På neste generalkonferanse gjorde president Hinckley en annen historisk bekjentgjørelse, da han sa at planene nå var iverksatt for å ha 100 templer i drift innen utgangen av år 2000. “[Vi går] frem i en målestokk vi aldri før har opplevd,” sa han.22 Da han rapporterte om fremdriften med tempelbyggingen i april 1999, uttrykte han seg på velkjent vis: “Dette er en enorm oppgave, og det oppstår mange problemer, men uansett hvor vanskelig det ser ut, blir alt løst, og jeg er sikker på at vi vil nå vårt mål.”23
Bakgrunn © iStock/Thinkstock; t.v.: Foto: Busath Photography; t.h.: Foto i Kina: Gerry Avant, Deseret News; nederst t.h.: Foto gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek og arkiv
I oktober 2000 reiste president Hinckley til Boston, Massachusetts for å innvie Kirkens tempel nummer 100 – ett av 21 han innviet dette året på fire kontinenter. Ved slutten av hans liv var 124 templer fullført og ytterligere 13 var bekjentgjort eller under oppføring.
President Hinckleys fremtidsvyer fikk ham til å søke inspirasjon om andre måter å velsigne Guds barn på. Han led kvaler over nøden og fattigdommen han så, så han ledet en betydelig utvidelse av Kirkens humanitære arbeid, først og fremst blant dem som ikke er medlem av Kirken. Han innførte også Det vedvarende utdannelsesfond for å hjelpe Kirkens medlemmer i fattige land. Fra dette fondet kunne de få lån til å betale for utdannelse de trengte for å få bedre arbeid, noe som ville hjelpe dem å sprenge fattigdommens lenker og bli selvhjulpne. Pr. 2016 hadde mer enn 80 000 personer fått mulighet til utdannelse eller opplæring ved hjelp av lån fra dette fondet.
Mange andre eksempler på president Hinckleys profetiske fremsyn, som for eksempel “Familien – en erklæring til verden” og byggingen av Konferansesenteret, er tatt med i Læresetninger fra Kirkens presidenter – Gordon B. Hinckley.
“Mitt vitnesbyrd”
Noen dager før sin 91-årsdag, skrev president Hinckley: “Jeg trenger ikke å plante lenger, men jeg vil det. Det er min natur.”24 Uansett alder, enten han var ung misjonær eller 97 år gammel profet, var det også hans natur å plante evangeliets frø og stiklinger i hjertet til mennesker over hele verden. Han var medlem av De tolv apostlers quorum i 20 år. Deretter var han rådgiver i Det første presidentskap i 14 år. Da han ble Kirkens president i en alder av 84 år, ledet han den gjennom nesten 13 år med dynamisk vekst.
Sentralt i president Hinckleys liv i tjeneste sto hans vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans evangelium som ble gjengitt gjennom profeten Joseph Smith. I en generalkonferansetale med tittelen “Mitt vitnesbyrd”, uttrykte han følgende vitnesbyrd, delvis gråtkvalt:
“Av alt det jeg er takknemlig for i dag, er det noe som har en fremtredende plass. Det er et levende vitnesbyrd om Jesus Kristus …
Han er min Frelser og min Forløser. Ved å gi sitt liv, i smerte og ubeskrivelig lidelse, har han bøyd seg ned for å løfte meg, og hver og en av oss, og alle Guds sønner og døtre, fra det evige mørkets avgrunn som følger døden …
Han er min Gud og min Konge. Fra evighet til evighet vil han regjere og styre som kongers Konge og herrers Herre. Det vil ikke være noen ende på hans herredømme. Hans herlighet vil aldri slukne …
Takknemlig, og med uforminsket kjærlighet, bærer jeg vitnesbyrd om disse ting i hans hellige navn.”25