Kjøp forstand for alt ditt gods

Av eldste Gary E. Stevenson

i De tolv apostlers quorum

Fra talen “Lean Not unto Thine Own Understanding”, som han holdt under en andakt ved Brigham Young University 14. januar 2015. Hele talen finnes på engelsk på speeches.byu.edu.

Virkelig forstand vil komme til dere når dere innser den gjensidige avhengigheten mellom studium og bønn, hvis dere har en fast beslutning om å tjene mens dere lærer og tjener penger, og hvis dere stoler på og setter deres lit til vår Herre Jesus Kristus.

Mye av mitt liv som student dreide seg om biblioteket. Hver gang jeg gikk inn der, ble jeg møtt med et skilt over inngangsdøren, hvor det sto: “Kjøp forstand for alt ditt gods” (Ordspråkene 4:7).

Vi vet alle at vi husker ved hjelp av repetisjon. Derfor har jeg dette skriftstedet i Ordspråkene uutslettelig gravert i mitt sinn, etter å ha lest det hver gang jeg kom inn på biblioteket i løpet av mine fire år med grunnutdannelse.

Den samme oppfordringen vil jeg gi til hver av dere: “Kjøp forstand for alt ditt gods.” Jeg vil også oppfordre dere til å tenke på betydningen av dette skriftstedet, og hvordan det kan være til nytte for dere. Jeg har gjort det. Jeg har snudd og vendt på det i tankene mine om og om igjen, og min tolkning av dets betydning har utviklet seg betraktelig. Kanskje dere kan ha nytte av mine betraktninger.

Et forstandig hjerte

Som ung misjonær i Japan strevde jeg med å lære et vanskelig språk, og jeg hørte noen gloser tidt og ofte. Hilsener som ohayo gozaimasu (god morgen) eller konnichiwa (god ettermiddag), var to av dem. En annen var wakarimasen, som betyr: “Jeg forstår ikke.” Dette ordet, sammen med en håndbevegelse fra side til side, synes å være et favorittsvar fra japanske kontakter rettet til unge misjonærer når de forsøker å innlede samtaler.

Til å begynne med, da jeg reflekterte over betydningen av “kjøp forstand for alt ditt gods”, tenkte jeg på forstand mer i form av denne typen forståelse: Det jeg kan høre med mine ører og forstå i mitt sinn. Jeg tenkte på japanerne som sa wakarimasen. Forstår jeg eller ikke?

Når jeg har studert og lagt merke til bruken av ordet forstand i Skriftene og i de levende profeters ord, har jeg imidlertid kommet frem til en dypere betydning. Tenk over disse ordene fra eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum da han var Kirkens presiderende biskop:

“Først begynner vi med den intelligens som vi ble født med. Til vår intelligens føyer vi kunnskap mens vi søker etter svar, studerer og utdanner oss selv. Til vår kunnskap føyer vi erfaring som skal føre oss til et visdomsnivå. Til vår visdom føyer vi Den hellige ånds hjelp gjennom våre bønner når vi ber om åndelig veiledning og styrke. Da og bare da når vi en forståelse i vårt hjerte – som motiverer oss til å ‘gjør[e] hva er rett, la så følgene komme’. (Salmer, 1985, nr. 133.) Følelsen i et forstående hjerte gir oss en forsikring slik at vi ikke bare vet, men også gjør det som er rett, uansett hvordan forholdene er. Forståelsen i vårt hjerte kommer fra et nært samvirke mellom studium og bønn.”¹

Overvei igjen: “Kjøp forstand for alt ditt gods.” Forstand i denne sammenheng følger intelligens, kunnskap, erfaring, visdom og tilskyndelser fra Den hellige ånd – som alt sammen fører til at vi vet og gjør det som er rett.

De fleste av dere nærmer dere eller har kommet til et avgjørende veiskille i livet. Dere blir mer selvstendige for hvert år, og dere går dypere inn i “for alt ditt gods”-fasen av livet. Hva slags gods er det dere kommer til å få? Dere vil kanskje få en ektemann eller hustru, deres egen familie eller en jobb, for å nevne noe.

For å forvalte disse svært viktige tingene vi “får”, må vi også tilegne oss “forstand”, slik skriftstedet lærer oss. Denne forstanden kommer ved en kombinasjon av studium og bønn. Sagt på en annen måte, må vi stole på og sette vår lit til vår Herre Jesus Kristus. Alma beskrev dette da han sammenlignet ordet med et frø. Han sa: “Det begynner å opplyse min forstand, ja, jeg begynner å fryde meg over det” (Alma 32:28; uthevelse tilføyd).

President Thomas S. Monson siterer ofte et skriftsted fra Ordspråkene som legger til enda en dimensjon til denne forståelsen: “Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand” (Ordspråkene 3:5).²

Når vi stoler på Herren, vil en større forståelse komme fra ham og inn i vårt hjerte.

“Herren holder sin hånd over oss”

La meg gi et eksempel på en sterk kvinne som spilte en sentral rolle i gjenopprettelsen, som stolte på Herren, og som ikke stolte på sin egen forstand.

Kort tid etter at Kirken ble organisert i Palmyra, New York, ble Joseph Smiths mor, Lucy Mack Smith, igjen i Waterloo, New York, sammen med en stor gruppe hellige mens hennes mann, Joseph sr., og noen av deres sønner, blant dem Joseph jr., reiste før henne til Kirtland, Ohio. Hennes oppgave var å bringe denne gruppen til Ohio når hun fikk beskjed fra sin sønn, profeten.

Beskjeden kom tidlig på våren 1831. Lucy begynte, med hjelp fra noen av brødrene, å forflytte gruppen til Buffalo, New York, i den hensikt å foreta reise til Ohio med skip på Eriesjøen. Hun sa: “Da brødrene betraktet våren tilstrekkelig i anmarsj til å ferdes på vannet, begynte vi alle å forberede vår flytting til Kirtland. Vi leide en båt … og … vi var til sammen åtti sjeler.”

Så, da de la ut på Erie-kanalen på vei til Buffalo, sa hun: “Jeg kalte da brødrene og søstrene sammen og minnet dem om at vi reiste på Herrens befaling, på samme måte som fader Lehi gjorde da han dro fra Jerusalem, og hvis vi var trofaste, hadde vi de samme grunner til å forvente Guds velsignelser. Jeg ønsket at de skulle være alvorsfulle og løfte sitt hjerte til Gud i bønn, så vi kunne ha fremgang.”

Omtrent halvveis til Buffalo fra Waterloo ble det umulig å ferdes langs kanalen. Tilstandene for de 80 hellige var ubehagelige, og knurring oppsto nesten umiddelbart. Lucy, som stolte på Herren, måtte forene deres tro. Hun sa: “Nei, nei … dere kommer ikke til å sulte, brødre, eller noe av den sorten. Bare vær tålmodige, og slutt å knurre. Jeg er ikke det minste i tvil om at Herren holder sin hånd over oss.”

Da de kom til Buffalo på den femte dagen etter å ha forlatt Waterloo, var havnen ved Eriesjøen frosset. De fikk plass på skipet til kaptein Blake, en mann som kjente Lucy Smith og familien hennes.

Etter noen dager rapporterte Lucy, på tross av at forholdene på skipet ikke var slik at det var tilrådelig for alle å bli der mens de ventet på avreise: “Kaptein Blake ba passasjerene om å bli ombord fra da av, for å være klare til å dra på et øyeblikks varsel. Samtidig sendte han ut en mann for å måle dybden på isen, som, da han kom tilbake, rapporterte at den hadde hopet seg opp til en høyde på 6 meter, og at det var hans mening at vi kom til å bli værende i havnen i minst to uker til.”

Dette var overveldende nyheter for gruppen. Det var smått med forsyninger, og forholdene var vanskelige. Lucy Mack Smith nedtegnet også sin formaning til de hellige: “Dere hevder å sette deres lit til Gud, så hvordan kan dere knurre og klage slik dere gjør! Dere er enda mer urimelige enn Israels barn var, for her lengter mine søstre etter gyngestolene sine, og brødre som jeg forventet fasthet og energi fra, erklærer at de virkelig tror de vil sulte i hjel før reisen er over. Og hvorfor er det slik? Har noen av dere manglet noe? … Hvor er deres tro? Hvor er deres tillit til Gud? Kan dere ikke forstå at alle ting ble skapt av ham, og at han hersker over sine egne henders gjerninger? Og tenk om alle de hellige her løftet sitt hjerte i bønn til Gud om at veien må bli åpnet før oss, hvor lett ville det ikke være for ham å fjerne isen, slik at vi på et øyeblikk kunne være på vei!”

Legg merke til mor Smiths store tro her – hvordan hun valgte å stole på Herren, og hvordan hun ba de hellige som var sammen med henne, om ikke å stole på sin egen forstand:

‘Nå, brødre og søstre, hvis dere alle vil oppsende deres ønsker til himmelen om at denne isen må brytes opp og vi bli fri, like sikkert som at Herren lever, vil det skje.’ I samme øyeblikk hørtes en lyd som tordenbrak. Kapteinen ropte: ‘Alle mann på plass.’ Isen delte seg og ga såvidt passasje for båten, så smal at skovlene på vannhjulet ble revet av med et smell da båten passerte, noe som sammen med kapteinens kommandoer, sjøfolkenes hese svar, larmen fra isen og tilskuernes rop og forvirring, skapte et voldsomt opptrinn. Vi hadde så vidt kommet gjennom åpningen da isen lukket seg igjen, og brødrene fra Colesville sto igjen i Buffalo, ute av stand til å følge etter oss.

Da vi forlot havnen, utbrøt en av dem som sto der: ‘Det var den “mormon”-gjengen! Den båten ligger over 20 centimeter dypere i vannet enn noen gang før, og tro meg, hun vil synke – ingenting kunne ha vært sikrere.’ De var faktisk så sikre på det at de gikk rett til [nyhets]kontoret og fikk publisert at vi hadde sunket, slik at da vi kom til Fairport, leste vi i avisene nyheten om vår egen død.”³

“Stol ikke på din forstand”

“Kjøp forstand for alt ditt gods,” eller sagt på en annen måte: “Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand” (Ordspråkene 3:5).

Jeg har personlig sett hjertesorgen og skadevirkningene på dem som har fokus på verdslig “gods” og ikke på Herrens “forstand”. Det virker som om de som stoler på sin egen forstand eller setter sin lit til kjødets arm, har lettere for å utvikle et uforholdsmessig fokus på eller bli besatt av materiell vinning, prestisje, makt og status. Men å holde “godset” i samsvar med denne Skriftenes veiledning i form av “forstand”, vil temme ditt timelige begjær. Det vil sette dine aktiviteter som et produktivt medlem av samfunnet og Herrens rike, i riktig perspektiv.

Som ung student full av ambisjoner, hørte jeg en respektert og fremgangsrik mentor foreslå at vi ville styre våre ambisjoner på en god måte ved å følge rekkefølgen “lære, tjene penger, utføre tjeneste”. President Gordon B. Hinckley (1910-2008) forklarte et mønster som fører til at vi stoler på Herren og setter vår lit ham, fremfor oss selv. Han sa: “Vi har alle et firedelt ansvar. For det første har vi ansvar for våre familier. For det annet har vi ansvar overfor våre arbeidsgivere. For det tredje har vi ansvar for Herrens arbeid. For det fjerde har vi ansvar for oss selv.”

Vi trenger en balanse. President Hinckley foreslo at vi kan ivareta dette firedelte ansvaret ved hjelp av familiebønn, familiens hjemmeaften, familiens skriftstudium, ærlighet og lojalitet til vår arbeidsgiver, at vi utfører våre oppgaver i Kirken, personlig skriftstudium, hvile, rekreasjon og mosjon.⁴

Den amerikanske filosofen og poeten Ralph Waldo Emerson sa: “Vår tid er, i likhet med alle tider, en svært god tid, om vi bare vet hva vi skal gjøre med den.”⁵

Heldigvis trenger aldri siste-dagers-hellige lete særlig langt for å få vite hva de skal gjøre. Med deres kunnskap om en kjærlig himmelsk Fader og den store planen for lykke, har dere ror som stikker dypt ned i vannet. Da gjelder det bare å stikke årene også godt ned i vannet, og trekke hardt og jevnt.

I en generalkonferansetale siterte president Monson fra Ordspråkene, slik han hadde gjort før: “Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand. Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.” Så sa han: “Det har vært en gjenganger i mitt liv.”⁶ For et flott liv å etterligne.

Jeg har store forventninger til hver enkelt av dere, slik også Faderen og Sønnen har. Jeg avslutter der jeg begynte – med formaningen som finnes i Ordspråkene: “Kjøp forstand for alt ditt gods.”

Oppnå virkelig forstand. Den vil komme til dere når dere innser den gjensidige avhengigheten mellom studium og bønn, hvis dere har en fast beslutning om å tjene mens dere lærer og tjener penger, og hvis dere stoler på og setter deres lit til Herren.