Å stille spørsmål ved våre diskusjonsspørsmål

Av Ted Barnes

Kirkens prestedøms- og familieavdeling

Det viktigste spørsmålet kan være det ene som lærere stiller seg selv før de kommer til klassen.

Tenk deg at du spiser lunsj sammen med noen venner og snakker om en film dere har sett sammen. Så sier en av vennene dine: “Hvem kan si meg hva som var den viktigste scenen i filmen?”

Litt forvirret over spørsmålet tenker du deg om et øyeblikk og foreslår at den siste scenen trolig var den aller viktigste. “Det er en god kommentar,” sier vennen din. “Men det var ikke helt det jeg hadde i tankene. Noen andre? La oss høre fra en som ikke har sagt noe ennå.”

Du ville ikke snakke slik blant venner, men av en eller annen grunn ser det ut til å skje ofte i søndagens klasser. Istedenfor å diskutere evangeliets sannheter på en naturlig og komfortabel måte, sier vi som lærere noen ganger ting som i andre settinger ville virke rare og til og med kvelende i en samtale. Vi håper at klassens medlemmer vil føle at de er blant venner, og at de er trygge på å dele sine tanker angående prinsippene de lærer. Å dele på denne måten kan innby Ånden og berike opplevelsen for alle.

Hvordan kan vi sørge for at spørsmålene våre fører til en mer naturlig og meningsfylt samtale? Det er noe man enten gjør eller ikke gjør som mange lærere har sett nytten av: Ikke still spørsmål som har opplagte svar. Still spørsmål som har mer enn ett svar. Ikke still spørsmål som er for personlige.

Det kan også være verdifullt å stille oss selv et spørsmål før vi begynner å planlegge spørsmål å stille i klassen: Hvorfor stiller jeg spørsmål i første omgang?

Hvorfor spør du?

Motivasjonen bak spørsmålene våre gjør stor forskjell. Stiller vi for eksempel noen ganger spørsmål fordi vi har noe å si, men vi ønsker at et klassemedlem skal si det i stedet? Vi gjør rett i å ikke ønske å stå for all snakkingen, men vi ønsker å få frem et bestemt poeng, så noen ganger stiller vi et spørsmål som vi vet vil lokke frem svaret vi ønsker å høre. Denne tankegangen fører til spørsmål som egentlig er utsagn i forkledning, som: “Hvordan vil det å unngå pornografi hjelpe dere å holde tankene rene?” eller ”Er det viktig å be hver dag?”

Det finnes situasjoner hvor det er helt på sin plass å stille spørsmål som har til hensikt å få frem et bestemt svar. De kan tjene til å understreke et poeng eller hjelpe læreren å komme videre med leksjonen. Slike spørsmål vil neppe oppmuntre til meningsfylte samtaler.

Hvis vi derimot stiller spørsmål fordi vi virkelig ønsker å vite hva som er i klassemedlemmenes sinn, hjerte og liv, vil det vise seg i spørsmålene vi stiller.

Spørsmål som inviterer klassemedlemmene inn i en dyptfølt samtale som fremmer åndelig læring, kan for eksempel være: “Hva skiller seg ut for dere når dere leser dette verset?” eller ”Hvilke erfaringer har lært dere å stole på Herrens løfter?” eller nesten alle spørsmål som begynner med ”Hva tror dere…?”

Overvei disse eksemplene:

Ånden spurte Nephi: “Hva ønsker du?” (1 Nephi 11:10).
Frelseren spurte sine disipler: “Hvem sier dere at jeg er?” (Matteus 16:15).
Og han sa til Marta: “Jeg er oppstandelsen og livet … Tror du dette?” (Johannes 11:25, 26).

Hvert av disse spørsmålene oppfordret noen til å uttrykke følelser, meninger og oppfatninger. Og i hvert tilfelle var det som fulgte, en sterk åndelig opplevelse.

Spørsmål er et uttrykk for kjærlighet

Tro det eller ei, men det å stille spørsmål som fører til en god samtale, faller naturlig for nesten alle – også dem som ikke anser seg for å være gode lærere. Vi gjør det spontant hver gang vi har en meningsfylt samtale med venner eller familie - eller bare har en liten samtale om en favorittfilm i lunchen. Men når vi står foran rader med forventningsfulle elever, glemmer vi plutselig alt om hva som faller naturlig.

Så kanskje en del av kunsten å stille gode diskusjonsspørsmål er å tenke: “Hvordan vil jeg stille dette spørsmålet hvis vi ikke var i et klasserom – hvis vi bare satt hjemme og snakket om evangeliet som en gruppe venner? Hvordan ville jeg oppfordre dem til å uttrykke innsikt og følelser?” Undervisning er ikke helt som en uformell samtale blant venner, men de har én ting felles: De bør være motivert av oppriktig interesse og ekte kjærlighet.

Så ikke bekymre deg for om du ennå ikke er dyktig nok til å lage velformulerte spørsmål. Selv om alt du får til, er å bli glad i dem du underviser, vil Ånden veilede deg, og du vil bli bedre og bedre til å vite hva du skal si. “Kjærligheten faller aldri bort,” erklærte Paulus (1 Korinterbrev 13:8), og det gjelder til og med noe så enkelt som en lærer som stiller spørsmål i en klasse.