Vårt hjem, vår familie
Jeg ønsker å leve sammen med deg for alltid!
Artikkelforfatteren bor i Santo Domingo, Den dominikanske republikk.
En seksårings tro hjalp meg å finne min tro igjen.
Da jeg var 22, tok livet en uventet vending: Mor døde. Hun og far hadde stor tro, og de hadde oppdratt meg i evangeliet. Etter at hun døde, flyttet far fra hjemlandet vårt til USA. Etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å føle meg veldig ensom, siden jeg er enebarn. Jeg hadde ikke mor med meg her på jorden, og far bodde langt unna. Jeg så ham bare i tre uker av året.
Det var med disse følelsene at jeg i stadig større grad søkte tilflukt i mine “venner” fra universitetet og fra kontoret hvor jeg jobbet. Litt etter litt begynte jeg å finne falsk lykke i timelige ting. Jeg sluttet å gå i kirken, og jeg ble etter hvert helt inaktiv. Senere giftet jeg meg med en fantastisk ung mann, som fulgte veldig gode prinsipper, men ikke visste noe om evangeliet. Vi fikk tre barn: Leah, Isaac og Ismael.
Illustrasjon: Kelley McMorris
I oktober et år kom far for å besøke oss og se den nye babyen. Under besøket hans spurte seks år gamle Leah sin bestefar hvorfor han aldri hadde bestemor med seg. Far forklarte at bestemor var på et svært spesielt sted nær vår himmelske Fader. Da far dro, sa Leah ettertrykkelig: “Mamma, jeg har lyst til å møte bestemor. Jeg vet at hun er i himmelen, men jeg ønsker også at vi skal være der sammen en dag – bestemor og bestefar, pappa, Isaac, Ismael og du og jeg. Jeg ønsker å leve sammen med dere for alltid. Jeg vil at vi skal være den samme familien der oppe som vi er her nede, så vi kan leke med bestemor!”
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg rørte ved det vakre, uskyldige ansiktet hennes, og så gikk jeg inn på soverommet mitt. Jeg falt på kne og gråt til jeg gikk tom for tårer. Jeg ba min himmelske Fader om tilgivelse. Jeg visste at jeg hadde forlatt den veien som ville gjøre det mulig for oss å leve sammen som en evig familie. Jeg hadde sviktet i mitt ansvar for å lede dem på rett vei, og jeg hadde ikke snakket med mannen min om evangeliet.
Så fort jeg var i stand til å reise meg, kontaktet jeg en leder i Kirken, og han satte meg i kontakt med eldstene i menigheten. Kvelden etter kom de og underviste mannen min. Den kvelden forandret livet vårt seg for alltid. Nå går vi i kirken som familie hver søndag. Jeg har et kall som gjør meg i stand til å hjelpe mindre aktive søstre. Vi forbereder oss også til å dra til templet.
Guds ånd veileder oss noen ganger gjennom dem vi minst venter. Denne gangen skjedde det gjennom min seks år gamle datter. Jeg vet nå at ved å bli beseglet i templet, kan jeg leve sammen med familien min for evig.