Det gamle familiealbumet: Styrken fra familiehistorier
Artikkelforfatteren bor i New York, USA.
Mine forfedres arv lever videre gjennom meg, og påvirker meg stadig til det bedre.
En sommermorgen før andre verdenskrig våknet min oldefar slik han alltid gjorde – før soloppgang. Han gikk utenfor huset sitt på en høyde med utsikt over en grønn dal og landsbyen sin i Romania, satte seg på gresset som var dekket av morgendugg, og tenkte dypt – de samme tankene han hadde hatt en stund. Han var en velutdannet mann med stort hjerte og vitebegjær, og var avholdt og respektert av alle i landsbyen.
Landsbyen hans lå på elvebredden ved den gamle elven Olt, og var prototypen på det evige bildet av en rumensk landsby hvor det eldgamle lå i et eventyrlig landskap, en skatt i form av pittoreske skikker. Det ga en naturlig ansvarsfølelse for å ta vare på gjenstandene og tradisjonene man får i arv fra sine forfedre og gi dem videre til neste generasjon.
Etter soloppgang gikk han inn i huset og tilsto for sin hustru at han gjerne skulle ha sett hvordan begravelsen hans ville bli, så han ønsket seg en generalprøve på begravelsen. Han fastsatte datoen, kjøpte kisten, leide inn presten og et profesjonelt begravelsesfølge, og skaffet alt det andre som trengs ifølge gresk-ortodoks tradisjon. Dagen for generalprøve-begravelsen kom. Bordene var satt midt i landsbyen til minnefesten, familien var kledd i sort, presten kom, min oldefar la seg ned i kisten, la puten til rette slik at han kunne få behagelig utsikt, og sørgetoget begynte. Da seremonien var over, ble hele landsbyen invitert til festen, hvor min oldefar oppfylte sin drøm om å danse i sin egen begravelse. Han levde i 20 år til, og sjekket ofte om kisten fortsatt passet ham.
Ikke bare navn og datoer
Jeg har aldri møtt min oldefar, men historien hans har alltid vært min favoritt. Den ble overlevert til meg av mine besteforeldre. Hver dag fortalte de mine søsken og meg historier om våre forfedre – hvor de kom fra, hvordan de var, deres verdinormer, drømmer og håp. Etter hvert søndagsmåltid fant mine besteforeldre frem det gamle familielabumet. Hver gang de bladde om, våknet historier til liv, fortid og nåtid etter som hjerter ble knyttet sammen i et lappeteppe av kjærlighet som overvinner tidens avstand. Det var ikke bare gamle bilder med navn og datoer skriblet på baksiden. Bak hvert ansikt var det en far eller mor, en sønn eller datter, en bror eller søster. For oss var de virkelige personer med håp og drømmer, motgang og skuffelser, suksess og nederlag. Selv om de ikke lenger er fysisk til stede, er deres historie fortsatt levende, deres arv fortsetter å skinne, og deres ansikter fortestter å smile fra et gammelt familiealbum som i dag knytter hjerter fra seks generasjoner sammen i kjærlighet.
Styrke i prøvelsens stund
Da jeg var 19 år, var mor og far og de fleste av min nærmeste familie døde, og mange av eiendelene jeg hadde arvet, hadde kommet bort eller blitt stjålet. Og likevel er det én ting som tid, naturkatastrofer, eller død aldri noensinne kan ødelegge – broen som spenner over fortid, nåtid og fremtid, som hvert av mine familiemedlemmer bygget. På grunn av deres flid, har tråden som binder våre hjerter sammen vist seg sterkere enn noen jordiske prøvelser, og har gitt meg styrke til å overvinne vanskelige omstendigheter.
Da mine foreldre og besteforeldre døde, følte jeg så dyp sorg at jeg lurte på om jeg ville ha nok styrke til å fortsette. Men jeg følte deres innflytelse fra den andre siden av sløret, og det hjalp meg å få et urokkelig vitnesbyrd om livet etter døden, og senere, om tempelordinanser. Jeg husker ikke hvordan min mor så ut, jeg har heller aldri møtt mine oldeforeldre, men hver gang jeg finner frem det gamle familiealbumet ser jeg meg selv i deres øyne. Jeg er den jeg er på grunn av alle dem som gikk før meg, deres erfaringer og visdom har formet min karakter og veiledet meg på min sti.
Jeg tenker ofte på familien min på den andre siden av sløret, og det de ofret for at jeg skulle få et bedre liv. Jeg tenker på tempelordinansene som gjør det mulig for oss å være sammen igjen som familie en dag. Og jeg tenker på Kristi forsoning, som gjorde alt dette mulig. Han betalte prisen slik at vi kunne leve. For dette elsker og tilber vi ham med takknemlighet, i dag og for alltid.