Jesu Kristi oppstandelse og sannheter om legemet

Av David A. Edwards

Kirkens tidsskrifter

Ved sin oppstandelse underviste Jesus Kristus oss viktige sannheter om legemet.

“[Han sa]: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd” (Johannes 19:30). I samme øyeblikk forlot Jesu Kristi ånd hans legeme – et legeme som hadde utholdt lidelse slik at han kunne sone for alle menneskers synder og hjelpe dem i deres skrøpeligheter (se Alma 7:12-13). Dette legemet, som nå var et tomt hylster, ble fjernet fra korset, svøpt i et linklede og til slutt lagt i en grav. Den tredje dagen kom kvinnene som nærmet seg graven, for å forberede legemet for begravelse.

Men legemet var borte.

Funnet av den tomme graven var bare begynnelsen. Maria Magdalena, apostlene og mange andre ble senere vitne til noe mirakuløst: Den oppstandne, fullkommengjorte Jesus Kristus i fysisk og menneskelig form.

Frelseren sørget for at de som så ham etter hans oppstandelse, helt og fullt forsto hva slags legeme han hadde. Han ba for eksempel apostlene komme og kjenne på legeme hans slik at de kunne forsikre seg om at han var fysisk tilstede og ikke et gjenferd (se Lukas 24:36-40).¹ Han spiste til og med sammen med dem (se Lukas 24:42-43).

Da apostlene så utførte sitt oppdrag med å forkynne Jesu Kristi evangelium, møtte de motstand og forfølgelse. Noe av dette skyldtes at de underviste at Jesus Kristus var oppstanden, og at hele menneskeheten ville oppstå som følge av dette (se Apostlenes gjerninger 4:1-3).

I dag står Jesu Kristi oppstandelse like sentralt i budskapet som forkynnes for verden av hans kirke, som den gjorde den gangen. Profeten Joseph Smith sa: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen, og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.”²

Oppstandelsen bidrar til å besvare grunnleggende spørsmål om Guds natur, vår natur og vårt forhold til Gud, hensikten med dette livet og det håp vi har i Jesus Kristus. Her er noen sannheter som ble understreket av Jesu Kristi oppstandelse.

Vår himmelske Fader har et herliggjort legeme

Tanken om at Gud har menneskelig form er absolutt forankret i Bibelen,³ så vel som i gjengse oppfatninger, men mange teologiske og religiøse, filosofiske tradisjoner har forkastet dette til fordel for en Gud “uten legeme, deler eller lidenskaper”,⁴ ettersom legemet (og materie generelt) ifølge dette synet er noe ondt eller uvirkelig, mens ånden, eller tankene, utgjør den høyeste tilværelse eller virkelighet.

Hvor strålende enkel og revolusjonerende var ikke da åpenbaringen av Guds natur gjennom hans Sønn Jesus Kristus.

Under sin tjenestegjerning sa Frelseren: “Den som har sett meg, har sett Faderen” (Johannes 14:9). Dette gjaldt ikke minst etter hans oppstandelse med et fullkommengjort, udødelig legeme, som viste at “Faderen har et legeme av kjøtt og ben like følbart som menneskets – Sønnen likeså” (L&p 130:22).

Vår himmelske Faders fysiske natur ble dermed åpenbart. Som Joseph Smith senere forklarte: “Noe som er uten legeme eller kroppsdeler, er ingenting. Det finnes ingen annen Gud i himmelen enn den Gud som har kjøtt og ben.”⁵

Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har sagt det slik: “Hvis det å ha et legeme ikke bare er unødvendig, men ikke ønskelig for Guddommen, hvorfor forløste hele menneskehetens Forløser sitt legeme fra dødens favntak og graven, for slik å garantere at det aldri, hverken i tid eller evighet, igjen ville bli atskilt fra hans ånd? Enhver som forkaster tanken på en legemliggjort Gud, forkaster samtidig både den jordiske og den oppstandne Kristus.”⁶

Vår himmelske Fader er allmektig, allvitende og på alle måter kjærlig

Vår himmelske Faders enestående karakter åpenbares også ved selve den kjensgjerning at Jesu Kristi oppstandelse fant sted. Eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum har sagt: “Gitt at Kristi oppstandelse fant sted, er betenkeligheter om Gud Faderens allmakt, allvitenhet og velvilje – han som ga sin enbårne Sønn for å forløse verden – grunnløse.”⁷

Guds makt, kunnskap og godhet bevises ved Jesu Kristi oppstandelse, som viser visdommen og kjærligheten i vår himmelske Faders plan (og hans Sønns) evne til å utføre den.

Vi er Guds barn

Slik Bibelen lærer oss, er vi dannet “i Guds bilde… til mann og kvinne” (1 Mosebok 1:27). Jesu Kristi oppstandelse understreket denne sannheten. Da han oppsto, understreket Jesus Kristus vårt forhold til vår himmelske Fader da han sa: “Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud” (Johannes 20:17; uthevelse tilføyd).

Frelseren viste at Gud og menneskeheten er ikke helt ulike hverandre i sitt innerste vesen. Legemet har samme grunnleggende form som ånden,⁸ og legemet ble skapt i Guds bilde, noe som følger naturlig av et foreldre-barn-forhold.

Et legeme er en gave som gir muligheter og virker foredlende

Ved sin oppstandelse viste Frelseren oss at en fysisk tilværelse i et legeme er en vesentlig del av Gud og hans barns evige tilværelse. Herren åpenbarte til profeten Joseph Smith: “Grunnstoffene er evige, og ånd og grunnstoff, uadskillelig forenet, mottar en fylde av glede” (L&p 93:33). Denne uadskillelige forbindelsen kombinerer ånd og fysisk materie slik at de blir ett udødelig, uforgjengelig, strålende og fullkomment legeme – den eneste form for legeme som er i stand til å motta den fylde av glede som Gud er i besittelse av.

Til sammenligning, etter å ha hatt et fysisk legeme og så blitt adskilt fra det for å tre inn i åndeverdenen, betrakter “de døde… sine ånders lange adskillelse fra legemet som et fangenskap” (L&p 138:50; se også L&p 45:17).

Også vårt jordiske legeme er en viktig del av vår himmelske Faders plan og er en guddommelig gave. Når vår førjordiske ånd kommer til jorden, blir den “forøket” (se Abraham 3:26) med et legeme. Profeten Joseph Smith sa: “Vi kom til denne jord for å få et legeme som vi kunne presentere rent for Gud i Det celestiale rike. Det store prinsipp når det gjelder lykke, består i å ha et legeme. Djevelen har ikke noe legeme, og dette er hans straff.”⁹

Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum har sagt: “Vårt fysiske legeme muliggjør en rekke forskjellige, dyptgående og intense erfaringer som vi ikke kunne ha fått i vår førjordiske tilværelse. Derfor blir vårt forhold til andre mennesker, vår evne til å oppfatte og handle i overensstemmelse med sannhet, og til å adlyde prinsippene og ordinansene i Jesu Kristi evangelium, forsterket gjennom vårt fysiske legeme. I jordelivets skole opplever vi ømhet, kjærlighet, vennlighet, lykke, sorg, skuffelse, smerte og også utfordringer i forbindelse med fysiske begrensninger på måter som forbereder oss til evigheten. Kort sagt: Det er en del vi må lære og erfaringer vi må ha, slik det står i Skriftene, ‘på grunn av kjødets svakhet’ (1 Nephi 19:6; Alma 7:12-13).”¹⁰

Joseph Smith sa dessuten: “Alle skapninger som har legemer, har makt over dem som ikke har noe.”¹¹ Satan kan friste oss, men han kan ikke tvinge. “Djevelen har ingen makt over oss med mindre vi gir ham tillatelse.”¹²

Til syvende og sist vil den gave som et fullkomment, oppstandent legeme er, bidra til å sette oss utenfor Satans makt for alltid. Hvis det ikke var noen oppstandelse, “måtte våre ånder bli underlagt… djevelen, for aldri mer å oppstå. Og våre ånder måtte ha blitt lik ham, og vi ville ha blitt djevler, en djevels engler, for å bli avskåret fra vår Guds nærhet og for å bo hos løgnens far, ulykkelige som han selv” (2 Nephi 9:8-9).

Ånden og legemet er ikke fiender

Selv om de er forskjellige, tilhører ikke ånden og legemet to vesensforskjellige og uforenelige virkeligheter. Joseph Smith fant ut: “Det finnes ikke noe slikt som immaterielt stoff. All ånd er materie, men den er finere og renere og kan bare skjelnes med renere øyne. Vi kan ikke se den, men når våre legemer er renset, skal vi se at all ånd er materie” (L&p 131:7-8).

I sin herliggjorte, oppstandne tilstand representerer Jesus Kristus den fullkomne forening av ånd og legeme, og viser for oss at “ånden og legemet er menneskets sjel” (L&p 88:15). I dette livet ønsker vi å være “åndeligsinnet” fremfor “kjødeligsinnet” (2 Nephi 9:39), å “[avlegge] det naturlige menneske” (Mosiah 3:19) og å holde “alle [våre] lidenskaper i tømme” (Alma 38:12). Men det betyr ikke at ånden og legemet er fiender. Slik Jesus Kristus viste oss, er det ikke meningen at legemet skal foraktes og overvinnes, men snarere mestres og forvandles.

Livet i et jordisk legeme har en meningsfylt hensikt

Forestillingen om at dette livet er en prøve, gir mer mening når vi tenker på hva vi vet om vårt liv før og etter det. Vi levde som ånder før vi kom til jorden, og vår himmelske Fader har til hensikt at vi skal bli som ham og leve evig med et udødelig fysisk legeme. Disse sannhetene innebærer at vår tid med prøvelser i dette jordiske legemet ikke er tilfeldig, men har reell betydning og hensikt.

Eldste Christofferson har forklart: “Ved våre valg ville [vi] vise Gud (og oss selv) vårt engasjement og vår evne til å etterleve hans celestiale lov mens vi var utenfor hans nærhet og i et fysisk legeme med alle dets evner, lyster og lidenskaper. Kunne vi holde kjødet i tømme slik at det ble et redskap for ånden, snarere enn dens herre? Kunne vi betros både i tid og evighet med guddommelig myndighet, herunder evnen til å skape liv? Ville vi hver for oss overvinne det onde? De som gjorde det, skulle ‘forøkes i herlighet evindelig og alltid’ [Abraham 3:26] – og et svært betydelig aspekt ved denne herligheten er et oppstandent, udødelig og herliggjort fysisk legeme.”¹³

Våre erfaringer i vårt nåværende legeme, herunder våre forhold til andre, er meningsfylte fordi de er en forsmak på det som skal komme. Joseph Smith lærte: “Den samme sosiale omgang som finnes blant oss her, vil finnes blant oss der, men der vil den være ledsaget av evig herlighet, en herlighet vi ikke nyter godt av nå” (L&p 130:2).

Vi har håp i Jesus Kristus

Helt siden synet av den tomme graven, har Jesu Kristi oppstandelse gitt håp fordi vi i hans oppstandelse ser en utsikt til vår egen, der “alle [våre] tap vil bli kompensert… forutsatt at [vi] holder [oss] trofaste”.¹⁴

Frelserens første apostler kunne bære frimodig vitnesbyrd om hans oppstandelse fordi de hadde sett og tatt på hans legeme. Men det lå mye mer i det enn som så. Akkurat slik Jesus Kristus hadde helbredet fysiske skavanker for å vise at han hadde makt til å tilgi synder (se Lukas 5:23-25), ble hans oppstandelse – det håndgripelige beviset på hans makt til å overvinne den fysiske død – hans tilhengeres forvissning om hans evne til å overvinne åndelig død. Løftene han ga i sin undervisning – tilgivelse for synder, fred i dette liv, evig liv i Faderens rike – ble reelle, og deres tro ble urokkelig.

“Er ikke Kristus oppstått, da har [vi] en unyttig tro” (1 Korinterbrev 15:17). Men ettersom han virkelig sto opp fra de døde, kan vi “ha håp, gjennom Kristi forsoning og i hans oppstandelses kraft, om å bli oppreist til evig liv, og dette på grunn av [vår] tro på ham i henhold til løftet” (Moroni 7:41).

Mens han levde på jorden, oppfordret Jesus Kristus folk til å følge ham. Etter hans død og oppstandelse ble målet enda klarere. Hvis vi ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser dyrker en “celestial ånd” i oss, kan vi “motta det samme legeme som var et naturlig legeme”, og bli “levendegjort ved en del av den celestiale herlighet [og] da motta, ja, en fylde av denne” (L&p 88:28-29). Han har vist veien. Han er veien. Det er ved hans kraft – ved hans forsoning og oppstandelse – at denne celestiale fylde er mulig, og den omfatter en fylde av glede i et oppstandent legeme.