Budskap fra Det første presidentskap
En disippels liv
Av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Doe Kaku, da hun konverterte til Kirken.
Søster Kaku i dag sammen med sin mann, Anthony.
I Ghana for 30 år siden gikk en ung student som het Doe, inn i et av Kirkens møtehus for første gang. En venn hadde invitert Doe med, og Doe var nysgjerrig på å finne ut hvordan Kirken var.
Menneskene der var så hyggelige og varme at hun ikke kunne unngå å undres: “Hva slags kirke er dette?”
Doe ble så imponert at hun bestemte seg for å lære mer om Kirken og dens medlemmer, som var fylt med så mye glede. Men så snart hun begynte å gjøre det, begynte velmenende familiemedlemmer og venner å motarbeide henne på alle måter. De sa forferdelige ting om Kirken, og gjorde alt de kunne for å overtale henne.
Men Doe hadde fått et vitnesbyrd.
Hun hadde tro, og hun elsket evangeliet, som fylte livet hennes med glede. Dermed gikk hun ned i dåpens vann.
Etterpå fordypet hun seg i studium og bønn. Hun fastet og søkte Den hellige ånds innflytelse i sitt liv. Som følge av dette ble Does vitnesbyrd og tro sterkere og dypere. Til slutt bestemte hun seg for å reise på heltidsmisjon for Herren.
Da hun kom hjem fra sin misjon, gikk hun på stevnemøter og giftet seg med en hjemvendt misjonær – den samme som hadde døpt henne mange år tidligere – og de ble senere beseglet i Johannesburg Sør-Afrika tempel.
Mange år er gått siden Doe Kaku første gang opplevde gleden ved Jesu Kristi evangelium. I løpet av denne tiden har ikke livet alltid vært bare fryd og gammen for henne. Hun har utholdt sin del av hjertesorg og fortvilelse, blant annet ved å miste to barn – den dype sorgen knyttet til disse opplevelsene tynger henne fortsatt betraktelig.
Men hun og hennes mann Anthony har anstrengt seg for å komme nærmere hverandre og sin kjære himmelske Fader, som de elsker av hele sitt hjerte.
I dag, 30 år etter at hun gikk ned i dåpens vann, har søster Kaku nylig fullført en ny heltidsmisjon – denne gangen sammen med sin mann, som tjente som misjonspresident i Nigeria.
De som kjenner søster Kaku, sier det er noe spesielt med henne. Hun stråler. Det er vanskelig å tilbringe tid sammen med henne uten å bli lykkeligere selv.
Vitnesbyrdet hennes er sikkert: “Jeg vet at Frelseren betrakter meg som sin datter og venn (se Mosiah 5:7; Ether 3:14)”, sier hun. “Og jeg lærer og prøver så hardt å være hans venn også – ikke bare ved det jeg sier, men også det jeg gjør.”
Vi er disipler
Søster Kakus historie ligner på mange andres. Hun hadde et ønske om å få vite sannheten, hun betalte prisen for å oppnå åndelig lys, hun viste sin kjærlighet til Gud og sine medmennesker, og underveis opplevde hun vanskeligheter og sorg.
Men uansett motgang, uansett sorg, gikk hun fremover i tro. Og ikke minst beholdt hun sin glede. Hun fant en måte ikke bare å utholde livets vanskeligheter på, men også å trives til tross for dem!
Historien hennes ligner din og min.
Vår reise er sjeldent jevn eller uten prøvelser.
Vi opplever alle vår hjertesorg, våre skuffelser og våre sorger.
Vi kan til og med føle oss motløse og til tider overveldet.
Men de som lever en disippels liv – som holder seg trofaste og går fremover i tro, som stoler på Gud og holder hans bud,1 som etterlever evangeliet dag for dag og time for time, som yter Kristus-lignende tjeneste for andre rundt seg, én god gjerning om gangen – er de hvis små handlinger ofte gjør en stor forskjell.
De som er litt vennligere, litt mer tilgivende og en anelse mer barmhjertige, er de som vil motta barmhjertighet.2 De som gjør verden til et bedre sted, én omsorgsfull og kjærlig handling om gangen, og som forsøker å leve det velsignede, tilfredsstillende og fredsommelige livet til en Jesu Kristi disippel, er de som til slutt vil finne glede.
De vil vite at “Guds kjærlighet som utgytes i menneskenes barns hjerter… er… det mest ettertraktelsesverdige av alt… og det som gir sjelen størst glede”.3