Sagt av siste-dagers-hellige
Trengte jeg nadverden?
Illustrasjon: Joshua Dennis
Bare fem minutter ut i nadverdsmøtet hadde vi allerede opplevd et raserianfall, to toalettpauser, et bleieskift og flere rop av “Jeg er sulten!”
Som mor til fem barn under åtte år, og med en mann som har et arbeid hvor han bare kan være hjemme i helgene, føler jeg meg som regel utslitt når søndagen kommer. Når familien vår kommer inn i kirkesalen på søndager, forbereder min mann og jeg oss på en time med det vi liker å kalle “langmodighet”.
Femten minutter ut i et møte begynte vårt ni måneder gamle spedbarn å skrike. Jeg prøvde å trøste og berolige henne. Til slutt måtte jeg gi meg og ta henne med ut fra kirkesalen for å roe henne. Da jeg satte meg ned, begynte jeg å tenke på min utmattelse og den krevende uken som lå foran meg. Jeg følte meg overveldet.
Plutselig skvatt jeg til av at en ung mann sto ved siden av meg med et nadverdsbrett. “Trenger du denne?” spurte han. Det var et enkelt spørsmål, men det rørte min sjel. Umiddelbart fylte Ånden meg, og jeg fikk tårer i øynene. Jeg tenkte for meg selv: “Mer enn du aner.”
Daglige krav og ansvarsoppgaver kan tappe oss i løpet av uken, men nadverden kan gi oss påfyll. Da jeg tok nadverden, følte jeg fred og helbredelse strømme gjennom meg. I det øyeblikket gikk det opp for meg at jeg trengte nadverden mer enn noe annet fordi jeg trengte å ha Ånden hos meg.
Jeg stirret på et maleri i foajeen av Frelseren som holder hendene utstrakt. Takknemlighet svulmet i mitt hjerte mens jeg grunnet på at han alltid er beredt til å helbrede og styrke oss. Jeg blir påminnet om dette hver søndag når jeg tar del i nadverden. Jeg er takknemlig for at Ånden lærte meg ved hjelp av et enkelt spørsmål at midt i livets utfordringer er Frelseren vår kilde til styrke og fred.