Sagt av siste-dagers-hellige
Gud kalte meg igjen
Illustrasjon: Carolyn Vibbert
Etter endt utdannelse ble jeg forsker. Med opplæring i den vitenskapelige metode, godtok jeg bare det som kunne sanses og bevises. Jeg levde uten Guds innflytelse i mitt liv. Jeg var praktisk talt ateist.
Så en morgen fikk jeg telefon om at min sønn hadde vært i en alvorlig bilulykke. På vei til sykehuset følte jeg meg tilskyndet til å si Fadervår, som jeg hadde lært i barndommen. Jeg kunne ikke huske det, men jeg følte at jeg trengte å be uansett.
Selv om Gud hadde kalt på meg, fortsatte jeg å leve uten ham i livet mitt da krisen avtok og sønnen min kom seg.
Mange år senere begynte jeg å gå ut med en kvinne som heter Rubí. Hun var medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men hun var ikke aktiv. Vi hadde vært sammen i tre år da hun begynte å føle et ønske om å gå i kirken. Hun ba meg om å bli med henne, men jeg takket alltid nei.
En dag kom misjonærene på døren. De ga meg en Mormons bok og et leseoppdrag. Jeg leste det de ba meg om, men følte ingenting. Jeg gikk også i kirken, men var alltid skeptisk. Likevel følte jeg at jeg måtte fortsette å lese Mormons bok. Gud kalte på meg igjen.
Da jeg fortsatte å lese, begynte jeg å føle at boken var sann. Min tro vokste. Da jeg nådde 3 Nephi 13:9-13 og leste Fadervår, strømmet Ånden over meg. Jeg brast i gråt. Gud kalte på meg en tredje gang. Denne gangen lyttet jeg.
Min tro på Gud vokste. Jeg ønsket å vite mer. På kort tid leste jeg alle standardverkene. Jeg fortsatte å gå i kirken, og etter at Rubí og jeg giftet oss, ble jeg døpt. Jeg glemmer aldri den gleden jeg følte da jeg ble bekreftet som medlem av Kirken.
I dag er jeg fremdeles forsker. Men nå ser jeg Guds hånd i alle ting. Jeg er enig med Alma, som sa: “Alle ting bærer bud om at det finnes en Gud. Ja, til og med jorden og alle ting som er på dens overflate, ja, og dens bevegelse, ja, og også alle planetene som beveger seg i sine faste baner, vitner om at det finnes en høyeste Skaper” (Alma 30:44).