Tjeneste i Kirken
En avløsning er en begynnelse, ikke en slutt
Vi går ikke opp eller ned i Kirken. Vi går fremover sammen.
Detalj fra Seeking the One, av Liz Lemon Swindle, kopiering ikke tillatt
En venn av meg ble nylig avløst som biskop i sin menighet. Han visste at jeg også hadde vært biskop, og noen dager senere ba han om å få snakke med meg.
“Er det vanlig å føle det jeg føler?” spurte han.
“Hva er det du føler?”
“Frakoblet, tror jeg. Jeg har vært involvert i så mange menneskers liv, og nå er det plutselig over. Vil jeg noensinne føle meg så involvert igjen?”
Spørsmålet hans fikk meg til å tenke på den gangen jeg selv ble avløst. Jeg husket at jeg hadde lignende følelser. Jeg savnet å være dypt involvert i å hjelpe mennesker å komme nærmere Frelseren og til sin Fader i himmelen. Jeg savnet å oppmuntre dem til å søke og følge Den hellige ånds inspirasjon. Det hadde vært en fantastisk velsignelse å være biskop, og nå var den borte.
Men var den egentlig det? Etter hvert innså jeg at velsignelsen ved å yte tjeneste aldri forsvinner. Det er en vedvarende mulighet. Som disipler av Jesus Kristus, burde vi ikke alltid minnes ham? (se L&p 20:77, 79). Burde vi ikke alltid hjelpe andre å komme nærmere Frelseren og til sin Fader i himmelen? Burde vi ikke alltid hjelpe andre, særlig vår ektefelle og vår familie, å søke og følge Den hellige ånds inspirasjon?
Jeg kom til å tenke på disse ordene av eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum: “Vi får ikke ‘nedrykk’ når vi blir avløst, og vi får ikke ‘opprykk’ når vi blir kalt. Det er ikke noe ‘opp eller ned’ i Herrens tjeneste. Det er bare ‘fremover eller bakover’, og denne forskjellen er avhengig av hvordan vi mottar og handler på våre avløsninger og våre kall. Jeg presiderte en gang ved avløsningen av en ung stavspresident som hadde virket utmerket i ni år, og nå gledet seg over å bli avløst og over det nye kallet han og hans hustru hadde mottatt. De ble kalt som barnestueledere i menigheten. Bare i denne Kirken ville det bli ansett som like ærefullt!”1
Da min venn og jeg snakket sammen, innså vi begge at tjeneste ikke er noe som tar slutt når vi blir avløst fra et kall, uansett hvilket kall det måtte være. For Kristi etterfølgere slutter tjenesten aldri. Snart mottar vi et nytt kall, og vi begynner på nytt idet vi alle beveger oss fremover sammen.