Religionsfrihet: Fredens hjørnestein
Av eldste D. Todd Christofferson
i De tolv apostlers quorum
Du finner hele teksten av denne talen på mormonnewsroom.org.
Eldste Christofferson holdt denne talen under en felleskirkelig konferanse i São Paulo, Brasil, den 29. april 2015.
Måtte vi søke fred ved å samarbeide for å bevare og beskytte alle menneskers frihet til å tilhøre og tilkjennegi en religion eller tro de selv velger.
Illustrasjoner: Joshua Dennis
Jeg setter stor pris på invitasjonen til å være sammen med dere i kveld under denne felleskirkelige samlingen, hvor muslimer, sikher, katolikker, adventister, jøder, evangelister, mormoner, innfødte spiritualister, de som ikke tror på noe og mange andre som alle står skulder ved skulder med ledende politikere og næringslivsledere, møtes for å drøfte og feire religionsfrihet. Bare det at vi møtes i denne unike sammenhengen er virkelig et mektig symbol i seg selv.
Jeg er spesielt glad for å være her i Brasil, et land som er rikt på mangfoldig kultur og mangfoldige mennesker. Ved å omfavne sitt mangfold, herunder sitt religiøse mangfold, har Brasil blomstret og vil fortsette å blomstre. Brasil ble nylig anerkjent som landet med færrest statlige restriksjoner på religion.1 Jeg gratulerer Brasil for denne betydelige hedersbevisningen. Brasil har nå et ansvar for å lede en verdensomspennende bevegelse for å fremme denne friheten. Som Jesus Kristus uttalte i Det nye testamente:
“Dere er verdens lys! En by [eller i dette tilfellet, en nasjon] som ligger på et fjell, kan ikke skjules…
Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen” (Matteus 5:14, 16).
Aktede kolleger, verden trenger at Brasils lys skinner lenge og skarpt. I kveld skal vi feire det som kan komme ut av dette perspektivet.
Bakgrunn og grunnleggende prinsipper
Religionsfrihet er fredens hjørnestein i en verden med mange konkurrerende filosofier. Den gir oss alle rom til selv å avgjøre hva vi vil mene og tro – til å følge den sannhet som Gud taler til vårt hjerte. Den gjør det mulig for forskjellige trosretninger å sameksistere, beskytter de sårbare og hjelper oss å komme over våre konflikter. Derfor, som Europadomstolen for menneskerettigheter viselig har konkludert i en rekke saker, er religionsfrihet avgjørende for troende mennesker og “er også en verdifull ressurs for ateister, agnostikere, skeptikere og de likegyldige”. Dette skyldes at “pluralismen som er uadskillelig fra et demokratisk samfunn, og er dyrekjøpt gjennom århundrers kamp, avhenger av den”.2
En robust frihet er ikke bare det politiske filosofer har omtalt som den “negative” friheten til å få være i fred, uansett hvor viktig den måtte være. Det er snarere en mye rikere “positiv” frihet – friheten til å etterleve sin religion eller tro i et juridisk, politisk og sosialt miljø som er tolerant, respektfullt og imøtekommende for forskjellige trosretninger.
Vi bruker vår religions- og trosfrihet til å etablere våre grunnleggende overbevisninger, som er så avgjørende at alle andre menneskerettigheter ville være meningsløse uten dem. Hvordan kan vi gjøre krav på ytringsfrihet uten å kunne si hva vi egentlig tror? Hvordan kan vi gjøre krav på forsamlingsfrihet med mindre vi kan komme sammen med andre som deler våre idealer? Hvordan kan vi nyte pressefrihet med mindre vi offentlig kan skrive eller legge ut det som viser hvem vi egentlig er?
Den gode nyheten er at det har skjedd bemerkelsesverdig fremgang i spredningen av religionsfrihet. Jeg har sett denne utviklingen i mitt eget liv. I 1948, da jeg var bare tre år gammel, vedtok for eksempel FNs generalforsamling Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som krevde at “enhver [skulle ha] rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet”.3
Da jeg var 21, ble det fremforhandlet en avtale om å gjøre FNs erklæring bindende. Denne avtalen – kjent som FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter – forsterket oppfatningen at enhver skulle ha “frihet til å ha eller skifte religion eller tro etter eget valg, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom tilbedelse, etterlevelse, praksis og undervisning”.4 Avtalen trådte i kraft 10 år senere, i 1976.
I 2017 var 169 land parter i avtalen – nesten alle verdens utviklede land.5 Den amerikanske konvensjonen om menneskerettigheter (utarbeidet i San José i Costa Rica), som ble vedtatt i 1969 og har vært i kraft siden 1978, beskytter religionsfrihet i nesten identisk språkdrakt.6
Sterke argumenter ligger til grunn for fremgangen som gjøres, og skulle motivere oss til å gjøre enda mer. Religionsfrihet korrelerer sterkt med en rekke positive økonomiske, helsemessige og samfunnsmessige fordeler.7 Generelt har religiøse personer bedre familieliv, sterkere ekteskap, mindre rusmisbruk og kriminalitet, høyere utdanningsnivå, større villighet til å bidra med frivillig arbeid og gi til veldedige organisasjoner, bedre arbeidsvaner, lengre liv, bedre helse, høyere inntekt og større grad av velvære og lykke.8 Det er klart at religionsfrihet og religionsutøvelse styrker samfunnet.
Behovet for årvåkenhet og samarbeid
Dessverre er den beskyttelse som gis religions- og trosfrihet, ofte svak, upåaktet og under angrep. Kraftig press forsøker å begrense religionsfriheten selv når den vokser – også i land som historisk sett har beskyttet den mest energisk. Dette presset har overtaket eller er i ferd med å få fotfeste i mange land. Store deler av verden ville finne den slags feiring vi nyter her i Brasil, utenkelig.
Det er bemerkelsesverdig at i 2013 bodde omtrent 5,5 milliarder mennesker – 77 prosent av verdens befolkning – i land med strenge eller svært strenge restriksjoner på religionsfrihet, opp fra 68 prosent bare seks år tidligere.9
Så godt som alle vestlige demokratier hevder å tro på prinsippet om religionsfrihet. Det er anvendelsen av prinsippet som kan skape strid. Trusler mot religionsfrihet oppstår ofte når religiøse mennesker og institusjoner prøver å si eller gjøre noe – eller nekter å si eller gjøre noe – som er i strid med makthavernes filosofi eller målsettinger, og det gjelder også politiske flertall. Religion er ofte motkulturelt og dermed upopulært. Av denne grunn blir religionsfrihet, til og med der den vanligvis støttes i prinsippet, ofte kraftig motarbeidet i praksis.
I Europa og Nord-Amerika har det oppstått strid om spørsmål som hvorvidt kirkesamfunn kan avgjøre hvem de vil ansette (eller ikke ansette) som prester, om man kan bære religiøse klær eller symboler på jobb eller skole, om arbeidsgivere må betale for ansattes prevensjon og aborter, om noen kan tvinges til å utføre tjenester som krenker deres tro, om yrkesfaglig akkreditering eller universitetsakkreditering kan nektes eller oppheves på grunn av moralnormer eller tro, og om religiøse studentorganisasjoner kan tvinges til å ta opp studenter med motstridende trosoppfatninger.
Brasil, med sitt religiøse mangfold, strever også med lignende problemer, som for eksempel virksomheter som stenger på søndag, bruk av religiøse klær og hvilken beskyttelse som skal gis afro-brasilianske tradisjoner. Vi er takknemlige for at mange av disse sakene er løst til fordel for religionsfrihet. En rask og riktig løsning av problemstillinger som omfatter fri utøvelse av religiøs tro, vil være uvurderlig for Brasils fortsatte respekt for sitt mangfold. Ved å la religiøse mennesker og organisasjoner etterleve sin tro offentlig og uten beskyldninger, vil Brasil fortsette å være et strålende og håpefullt eksempel på religionsfrihet for verden.
Jeg oppfordrer dere til å holde fast ved frihetene dere har formet hjemme, og til å lede tappert an for å fremme religionsfrihet over hele verden. Behovet for å beskytte og bevare religionsfrihet – på en rettferdig og balansert måte som også beskytter andre grunnleggende rettigheter – er akutt.
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er glad for å kunne stå sammen med dere og andre i dette viktige arbeidet. Selv om vi er optimistiske med hensyn til at vår innsats vil være utslagsgivende, må vi gjøre dette arbeidet sammen, fordi ingen av oss kan vinne denne kampen alene. Jeg gjentar det min kollega eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum nylig sa i et forum omtrent som dette:
“Det er nødvendig at de av oss som tror på Gud og på rett og galt, forener oss mer effektivt for å beskytte vår religionsfrihet, vår frihet til å forkynne og praktisere vår tro på Gud og prinsippene for rett og galt som han har fastsatt… Alt som er nødvendig for samhold og en bred koalisjon i tråd med det jeg foreslår, er en felles tro på at det finnes rett og galt for menneskers adferd, og at dette har blitt fastsatt av et høyeste vesen. Alle som tror på dette grunnleggende [prinsippet], skulle forene seg mer effektivt for å bevare og styrke friheten til å forfekte og praktisere vår tro, uansett hva den måtte være. Vi må vandre sammen et stykke på samme vei for å sikre vår frihet til å gå vår egen vei når det er nødvendig i henhold til vår egen tro.”10
Vår oppgave vil være vanskelig og kreve konstant årvåkenhet, men den er av største betydning.
Jeg avslutter med et skriftsted fra Lære og pakter. Dette skriftstedet ble åpenbart i 1835, i en tid da mine forfedre, til tross for grunnlovens beskyttelse, ble drevet fra sine hjem fordi de hadde tatt imot det andre oppfattet som nye og annerledes trosoppfatninger. Derfor er det en alvorlig påminnelse for vår tid, spesielt når mange av dagens restriksjoner mot religionsfriheten også kommer i land som slutter seg til prinsippet, men noen ganger unnlater å anvende det i praksis.
Skriftstedet sier: “Ingen styreform kan bestå i fred uten at det blir vedtatt og opprettholdt lover som sikrer det enkelte menneske samvittighetsfrihet.” Myndigheter kan “forebygge forbrytelser, men aldri kontrollere samvittigheten, [de] skulle straffe lovbrudd, men aldri undertrykke sjelens frihet” (L&p 134:2, 4).
Måtte vi søke fred ved å samarbeide for å bevare og beskytte alle menneskers frihet til å ha og utøve en religion eller en tro etter eget ønske, enten hver for seg eller i samfunn med andre, hjemme eller i utlandet, offentlig eller privat, som tilbedelse, etterlevelse, praksis og undervisning.