Du kan ikke forby det jeg har i hjertet mitt
Artikkelforfatteren bor i California, USA.
Illustrasjon: Toby Newsome
Da Kirken kom til Ghana i 1978, forsto egentlig ikke myndighetene den eller hva den gjorde. Dette førte til mange rykter. Etter hvert som Kirken vokste de neste 10 årene, gjorde ryktene det samme. Jeg husker at jeg hørte folk si at USA sendte menn for å spionere på myndighetene våre. Dette, kombinert med all den negative litteraturen om Kirken som fantes i omløp, gjorde myndighetene svært mistenksomme.
Forbudet
Den 14. juni 1989 gikk myndighetene til det skritt å stenge våre kirkebygninger, sende misjonærene hjem, og forby alle offisielle kirkeaktiviteter. Vi kaller denne tiden “forbudstiden”. Men som en 18 år gammel jente, visste jeg ikke annet enn at det en dag ble bekjentgjort at vi ikke kunne gå i kirken lenger. Det var til og med soldater som holdt vakt ved bygningene for å sørge for at vi holdt oss borte.
Siden vi ikke lenger kunne møtes i våre møtehus, fikk vi tillatelse fra Kirkens ledere til å ha nadverdsmøter hjemme. Hvis man ikke hadde en prestedømsbærer i hjemmet, ble man oppfordret til å dra til et hjem som hadde en. Det var en forvirrende, men også svært spesiell tid. Vi bar våre vitnesbyrd, og det førte oss nærmere hverandre.
Hvordan kan du kalle deg mormon?
I løpet av forbudstiden flyttet jeg hjemmefra for å gå på internatskole. Da jeg kom dit, hørte en av lærerne at jeg var en siste-dagers-hellig. Han blinket meg ut for å snakke negativt om Kirken. Han hadde så mange skarpe ord å si. Jeg tenkte ofte: Hvorfor hakker du på meg og sier disse tingene? Jeg tror på evangeliets lære, men jeg er fortsatt en person.”
En dag spurte han meg hvordan jeg fortsatt kunne kalle meg mormon. Visste jeg ikke om forbudet? I vår kultur svarer vi ikke voksne tilbake. Så fordi han var lærer, kunne jeg ikke komme med innsigelser mot ham. Men i det øyeblikket innså jeg at jeg virkelig hadde et vitnesbyrd. Jeg vet ikke hvordan disse ordene kom ut av munnen min, men Ånden kom til meg, og jeg reiste meg og sa: “Kirken er i mitt hjerte. Og ingen kan forby det jeg har i hjertet mitt.”
Fra da av lot han meg være i fred.
I november 1990 opphevet myndighetene forbudet, og sa at Kirkens medlemmer fritt kunne tilbe igjen. Vi hadde ikke radioer eller TV-er på skolens område, så eneste grunn til at jeg fant det ut, var at denne læreren hørte det og straks sendte en for å hente meg. Da han så meg, sa læreren: “Forbudet mot Kirken din har blitt opphevet! Du kan gå i kirken igjen.”
Han var glad på mine vegne.
De kan ikke forby det du har i hjertet ditt
De som holdt seg i Kirken og tilba sammen i forbudstiden, knyttet sterkere bånd. Vi ble alle virkelige brødre og søstre. Hvis noe skjer med en annen, får vi den dag i dag høre om det, selv om vi har skilt lag. Vi føler at vi er pionerer.
Jeg sier gjerne at hvis du vet at det du tror på er sant, og du har et vitnesbyrd om det, kan du oppleve prøvelser uten at troen behøver å rokkes. Hvis du vet at noe er sant, og du tror på det, kan ingen ta det fra deg. De kan ikke forby det du har i ditt hjerte.