Alle trenger en venn

Tim Overton

Arizona, USA

Illustrasjon: Allen Garns

Jeg nærmet meg dørene til kirken med én tydelig tanke: “Hvis jeg ikke finner en venn i kirken i dag, kommer jeg aldri tilbake.” Jeg hadde vært i kirken sammen med en venn noen ganger før, men dette var første gang jeg gikk som undersøker alene og for meg selv. Jeg følte at jeg trengte å slutte meg til Kirken, men det var flere ting som gjorde meg redd og bekymret.

Da jeg kom inn i kirken, ble jeg møtt av en ung voksen med et stort smil og et hjertelige håndtrykk. Han presenterte seg som Dane McCartney. Jeg hadde sett Dane før, da han hadde prøvespilt for fotballaget jeg spilte for. Min uro forsvant da han inviterte meg til å sitte sammen med ham under møtene i kirken. Han inviterte meg også hjem til foreldrene sine på middag etterpå. Jeg fikk aldri mulighet til å føle meg alene den dagen. Dane og familien hans var imøtekommende og hjalp meg å besvare mange av spørsmålene mine. Jeg ble medlem av Kirken noen uker senere.

Hvis Dane bare hadde vært vennlig mot meg den dagen, ville jeg trolig ha gått fra kirken etter nadverdsmøtet og gitt opp, følt at jeg hadde gitt det en sjanse, men at Kirken ganske enkelt ikke var noe for meg. Det er absolutt viktig å være vennlig, men å være en venn innebærer mer enn bare å være hyggelig. Familien McCartneys kjærlighet og støtte var viktig for min omvendelse.

Det var for 14 år siden. Siden da har jeg vært på heltidsmisjon, giftet meg i templet og blitt velsignet med fem flotte barn. Jeg har også vært biskop og stavspresident. Jeg har snakket med medlemmer som lot være å komme til kirken fordi de følte seg alene og ikke hadde noen venner der. Jeg føler virkelig med dem. Jeg skulle ønske at noen ville ha rakt ut en hånd til dem slik familien McCartney gjorde med meg.

Jeg takker min himmelske Fader for at Dane ønsket å bli venn med meg den dagen. Jeg håper vi alle fatter mot til å være venn med dem som undersøker Kirken, er nye i den, eller vender tilbake til den.