Sagt av siste-dagers-hellige
En bonus-velsignelse
Roberto Atúncar Nieto
Lima i Peru
Illustrasjon: Ale + Ale, Morgan Gaynin
Min hustru Carmen og jeg hadde nettopp fått vårt første barn da jeg ble kalt som biskop i menigheten vår. På den tiden strevde vi med økonomien. Det ble stressende for meg å forsørge familien min og på samme tid våke over og ha omsorg for medlemmene i menigheten vår.
En søndag la jeg merke til en enslig mor med sine fire små barn på nadverdsmøtet. Hun satt på den bakerste benken i kirkesalen og gjorde sitt beste for å holde barna sine stille. Jeg visste at hun også strevde økonomisk, men hun spurte aldri om hjelp. Det gikk flere uker, og hver søndag kom hun til kirken med barna sine.
En dag, da jeg fikk lønning, ble jeg velsignet ved at jeg fikk en bonus. Jeg bestemte meg for å bruke de ekstra pengene til å kjøpe materialer til svært nødvendige reparasjoner i huset vårt. Men underveis til markedet, begynte jeg å tenke på denne søsteren og hennes barn. Jeg følte at jeg skulle bruke de ekstra pengene til å kjøpe mat til dem. Jeg ringte til Carmen og fortalte henne hva jeg følte at jeg trengte å gjøre. Hun var enig.
Da jeg handlet, falt blikket mine på noen småkaker. Jeg tenkte at kanskje barna ville ha lyst på noen søtsaker. Jeg fylte to poser med mat og dro til denne søsterens hjem.
Jeg banket på den slitte tredøren flere ganger. Da jeg var i ferd med å gå, åpnet døren seg endelig. “Biskop,” sa søsteren, “jeg er overrasket over å se deg her.” Med en gang kom barna løpende frem bak henne.
“Jeg har tatt med litt mat til dere,” sa jeg.
En av døtrene hennes fant småkakene og ropte: “Småkaker!” Søsknene hennes samlet seg spent rundt meg. En syv år gammel datter ga meg en klem. “Tusen takk, biskop!” sa hun.
Jeg kikket inn i hjemmet deres og så at denne søsteren hadde vasket klær i en balje på gulvet. Familien hadde ikke noe bord og sov på en madrass på gulvet. Jeg skjønte hvor store behov de hadde. Jeg ordnet det slik at de kunne få et bord og at de kunne få hver sin seng.
Denne erfaringen hjalp meg å forstå at Herren veileder og velsigner sine tjenere. Vi trenger ikke å ha et spesielt kall for å hjelpe våre brødre og søstre. Vi må bare være på bølgelengde med Ånden, gjenkjenne hvem som trenger vår hjelp, og være villige til å være redskaper i Herrens hender.