Det siste ordet
Hovedhjørnestenen i vår tro
Fra en generalkonferansetale i oktober 1984.
I hvert nytt tempel har vi hatt en seremoni i forbindelse med at hjørnestenen har blitt lagt, dette i harmoni med en tradisjon som går tilbake til fordums tider. Før det var vanlig å bruke betong, ble grunnmuren til bygningen lagt med store stener. Man gravde ut grunnen og plasserte stener som sokkel. Man tok et utgangspunkt og la grunnmur i en retning til en hjørnesten. Så vendte man og lot muren gå til neste hjørne, hvor en annen sten ble plassert. Herfra la man muren til det neste hjørne og derfra til utgangspunktet … Sluttstenen ble omtalt som hovedhjørnestenen, og plasseringen av denne ga grunn til stor feiring. Når denne hjørnestenen var på plass, var grunnmuren klar for resten av bygningen. Herav den analogi som Paulus brukte da han beskrev den sanne kirke:
”Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk,
bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.
I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren” (Efeserne 2:19–21).
Vi har grunnleggende hjørnestener som denne store siste-dagers kirke har blitt opprettet på av Herren, riktig sammenføyet. De er absolutt fundamentale i dette verk, selve grunnvollen, festene som den er forankret til … [Men] Jeg nevner … hovedhjørnestenen som vi anerkjenner og ærer som Herren Jesus Kristus …
Han er hovedhjørnestenen i den kirke som bærer hans navn, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det er ikke noe annet navn gitt blant mennesker som vi kan bli frelst ved (se Apostlenes gjerninger 4:12). Han er opphavet til vår frelse, den som gir evig liv (se Hebreerne 5:9). Det er ingen som er ham lik. Det har det aldri vært. Det vil det aldri bli. Takk Gud for at han ga sin elskede Sønn som gave, han som ga sitt liv for at vi skal få leve, og som er den viktigste, urokkelige hjørnesten i vår tro og i hans kirke.