Laie Hawaii tempel: Et århundre med innsamling
Etter at Laie Hawaii tempel ble innviet for 100 år siden, har det fått hellige til å samles for å motta tempelets velsignelser etter hvert som evangeliet begynte å utbres i verden.
Arkitektonisk gjengivelse ved arkitektene Hyrum Pope og Harold W. Burton.
En av de store misjonene til Jesu Kristi Kirke i de siste dager er å sørge for tempelets velsignelser til menneskene i verden, både de levende og de døde. Profeten Joseph Smith underviste at “hensikten med å samle … Guds folk i noen tidsalder … var å bygge et hus for Herren hvor han kunne åpenbare for sitt folk ordinansene i sitt hus.”1
Ved begynnelsen av det 20. århundre var det bare fire templer i drift på jorden, alle i Utah. Derfor var en fysisk innsamling til Utah den eneste måten en kunne få tilgang til tempelets velsignelser på. I 1919 endret dette seg. Den 27. november 1919, innviet president Heber J. Grant (1856–1945) Laie Hawaii tempel. Dette markerte et historisk vendepunkt i gjenopprettelsen da tempelets velsignelser ble tilgjengelige for mange nasjoner.
På mange måter var Laie Hawaii tempel det første internasjonale tempelet. Det betjente umiddelbart medlemmer fra Hawaii, New Zealand, Samoa, Tonga, Tahiti, Japan og Australia. Ettersom Kirken fortsatte å vokse i Stillehavsområdet og i Asia, fortsatte antallet land som ble velsignet av dette tempelet å øke.
I år er det 100 år siden denne viktige milepælen i Israels innsamling på begge sider av sløret fant sted.
Innsamling fra Samoa
Øyriket Samoa ligger omtrent 4 000 km fra Hawaii. I 1919 sa John Q. Adams, misjonspresidenten i Samoa: “Etter ferdigstillelsen av tempelet i Laie, virker det som om vårt folk har fått et intenst ønske om å samle sammen nok av denne verdens gods slik at de kan dra til tempelet.” Aulelio Anae, for eksempel, hadde virket som misjonær uten betaling i 20 år. På grunn av hans år med offer, hadde han ikke nok penger til å reise til Hawaii. Så bror Anae solgte alt han eide og klarte å skrape sammen U.S.$600 eller $700.2 Bror Anae og andre samoanere ofret alt de kunne for å flytte til Laie på 1920-tallet.
En familie, familien Leotas, ankom Hawaii på første nyttårsdag i 1923. Syv år gamle Vailine Leota mintes, “Vårt første syn av tempelet … det var det vakreste syn.”3 Bare to uker senere mottok Vailines foreldre, Aivao og Matala, sin begavelse og ble beseglet som ektepar, og deres barn ble beseglet til dem. Familien Leotas tjente i Herrens hus i 50 år og ble gravlagt “nær tempelet som de elsket så høyt.”4 I dag bor hundrevis av deres trofaste etterkommere over hele Hawaii.
En umulig oppgave
Mens mange medlemmer i Stillehavsområdet forlot sine hjemland og emigrerte til Hawaii, organiserte mange menigheter og grener fra forskjellige land gruppereiser, kalt ekskursjoner, til tempelet. Denne åndelige formen for innsamling ga Kirkens medlemmer en mulighet til å kunne reise for å motta tempelordinanser og deretter vende hjem for å bygge opp Kirken i sine egne land.
Under innvielsen ba president Grant Herren om å åpne veien for de hellige på New Zealand og på alle Stillehavsøyene og om å sikre deres genealogi slik at de kunne komme til tempelet og bli frelsere for sine forfedre.
Tempelekskursjoner begynte med en gruppe hellige blant maori-folket på New Zealand bare seks måneder etter innvielsen. Selv om de var 8 000 km fra Hawaii, gledet disse hellige seg over nyheten om innvielsen.
Waimate og Heeni Anaru ønsket inderlig å få være en del av den første gruppen som skulle reise til tempelet. Men oppgaven virket umulig på grunn av familiens fattigdom og utgiften på 1 200 New Zealandske pund for turen – en svært stor sum. De trengte et mirakel.
I flere år hadde familien Anaru fulgt profetens råd om å samle sine genealogiske opptegnelser. Disse opptegnelsene lå i en bunke mens familien Anaru ventet på at et mirakel skulle finne sted. Sønnen deres, Wiwini, kjente til foreldrenes tro: “Mor tvilte aldri på at hun ikke en dag skulle knele ned sammen med far ved tempelets alter.”
Et mirakel fant sted. Waimate fikk en kontrakt med myndighetene på New Zealand om et stort landutviklingsprosjekt. Hans inntekt fra dette prosjektet ga nok kontanter utbetalt på forskudd til å dekke utgiftene for reisen til Hawaii. Waimate og Heeni overvant sin frykt for å reise på havet og dro til Hawaii sammen med en gruppe på 14 hellige i mai 1920. De mottok sin begavelse og ble beseglet. Det umulige hadde skjedd.
Familien Anarus’ historie er bare én blant tusen om siste-dagers-hellige som reiste til Laie Hawaii tempel for å motta ordinanser og ta imot de løfter som gis av Herren i hans hus. Dette krevde store offer, men det frembragte sterkere hellige som vendte tilbake til sine hjemland, forberedt til å lede i Kirken.5
Oppbyggingen av Laie
Kirkens innsats for å skape Laie slik det nå fremstår, fortsatte å velsigne siste-dagers-hellige over hele Stillehavsområdet. På 1950- og 1960-tallet, ble misjonærer fra Hawaii, Tonga, Samoa, New Zealand, Tahiti, Cook-øyene, Fiji og Nord-Amerika kalt til å bidra med sine kulturelle talenter og byggeferdigheter for å bygge Church College of Hawaii (nå Brigham Young University–Hawaii), Polynesian Cultural Center og et nytt tempelets besøkssenter. 47 misjonærer fra Tonga og Samoa mottok sine tempelordinanser den 3. mai 1960 – et eksempel på de åndelige velsignelser som fulgte deres timelige arbeid (se Building Missionaries in Hawaii, 1960–1963, Church History Library, Salt Lake City, 100).
En misjonær, Matte Teʻo, ble alvorlig brannskadet før han forlot Samoa, men han kom til Hawaii allikevel. Doktorene fryktet at den forbrente hånden hans måtte amputeres. Mange av de andre misjonærene ba for ham. Da han var i tempelet, ropte bror Teʻo til Herren: “Berør denne hånden.” “Helbred denne hånden slik at jeg kan bidra med det lille jeg kan.” Helbredelsen begynte umiddelbart. I dag har hånden hans ingen arr. Han virker nå som besegler i Laie Hawaii tempel og sier: “Dette tempelet … har en mektig innflytelse i disse samfunnene, ikke bare her, men over hele Stillehavsområdet” (i Christensen, Stories of the Temple in Lāʻie, Hawaiʻi, 328–330).
Åndelig innsamling fra Asia
Etter annen verdenskrig og gjeninnføringen av Kirken i Japan, organiserte de hellige der den første tempelekskursjonen fra Asia. I 1965 dro et fly med 165 hengivne hellige fra Tokyo til Hawaii for å motta tempelordinanser. Denne turen frembragte stor styrke for Kirken i Japan. 95 prosent av disse medlemmene forble aktive i Kirken. Fem ble senere tempelpresident i sitt hjemland, blant dem Yoshihiko Kikuchi, den første generalautoritet fra Japan.6
I 1970 reiste en gruppe medlemmer fra Korea til Laie. Choi Wook Whan, en grenspresident, sa: “Vi dro til tempelet og det åpnet vårt sinn og gjorde oss klar over hvordan vi kan motta frelse. Den evige planen ble virkelig, våre vitnesbyrd har blitt så styrket at det er vanskelig å forklare. Hvilken stor velsignelse det er for folket i Korea å ha fått mulighet til å dra til tempelet.”7
Foto av utsmykning i Hawaii tempel med tillatelse fra Church History Library; kveldsfoto av Laie Hawaii tempel av Carla Johnson
Innsamling av våre avdøde slektninger
Når tempelordinanser blir tilgjengelig for en nasjon, bringer de ikke bare Herrens velsignelser til dem som lever i dette landet, men også til dem fra denne nasjonen som nå er på den andre siden av sløret. Denne velsignelsen har blitt følt av medlemmer i asiatiske land, der deres kultur omhyggelig har opptegnet genealogi i århundrer.
Kwai Shoon Lungs foreldre migrerte fra Kina til Hawaii. Han ble født i Kauai i 1894 og døpt i 1944 på sin 50-årsdag. Bror Lung underviste i slektshistorie i kirken og fortalte klassen: “Jeg hadde et syn en natt der jeg så mange av mine avdøde slektninger som ba meg om å gjøre arbeid for dem.” Tre dager senere mottok han sin genealogi fra sin tante i Kina: 22 sider på kinesisk med hans slekt tilbake til 1221 e.Kr. Sammen med sin sønn Glenn og svigerdatter Julina, har de utført tusenvis av ordinanser i tempelet for sin familie. Glenn og Julina Lung virket senere trofast som president og vertinne i Laie tempel fra 2001 til 2004.8
Opptegnelsen som ikke ville brenne
Michie Eguchi kom til Hawaii fra Japan tidlig på 1900-tallet og hadde med seg en japansk opptegnelse på silke. Hennes barnebarn Kanani Casey var på misjon i Japan og oppdaget senere at bestemorens opptegnelse sporet hennes slektshistorie tilbake nesten tusen år.
I 2013 brant Kananis hus ned til grunnen. Hun og familien mistet nesten alt i brannen. De hadde lagret genealogien sin i plast under sengen. Etter brannen dro de tilbake til huset, bare for å finne et berg av aske og sot.
“Det eneste jeg virkelig håpet å finne var kopien av opptegnelsen med dens oversettelse og historie,” sa Kanani. “Jeg var sikker på at alt tempelarbeidet allerede var blitt gjort for mine japanske forfedre, men kopien av opptegnelsen var så dyrebar for meg.”
Da Kanani og hennes mann, Billy, vasset gjennom asken, fant de til slutt en blå plastpose. Inne i posen fant de kopien av opptegnelsen, sammen med oversettelsen og en slektshistoriebok, forunderlig nok fremdeles intakt. Opptegnelsen var bare litt brent i kantene, men det var den eneste gjenstanden i soverommet deres som ikke var blitt ødelagt.
Kanani føler at Herren bevarte opptegnelsen “til mine etterkommere som et vitne om hans kjærlighet til oss og for å vise betydningen av å utføre slektshistorie og tempelarbeid” (i Christensen, Stories of the Temple in Lāʻie, Hawaiʻi, 172–74).
Innsamling gjennom utdannelse
Velsignelsene knyttet til Laie Hawaii tempel har også blitt utbredt til dem som har samlet seg i Laie for å ta høyere utdannelse. Siden 1950-tallet har titusenvis av studenter kommet til det som nå er BYU–Hawaii fra hele Polynesia og Asia. Mange av disse studentene har utført dåp for de døde og virket som tempelarbeidere. Laie tempel har hjulpet studenter å utvikle en kjærlighet til slektshistorie og tempelarbeid, og har velsignet dem til å bli bedre forberedt til å tjene når tempelet kommer til deres hjemland.
Choon Chua James, opprinnelig fra Singapore, kom til BYU–Hawaii på 1970-tallet sammen med sin søster. Begge to giftet seg med menn fra andre land i 1978. Søster James sa: “Vårt ekteskap inngått i Laie tempel knyttet to konvertitter og to kulturer sammen for tid og all evighet – begynnelsen av det vi håper vil bli en lang arv av tempelvelsignelser i vår familie. Våre er bare to av de mange hundre evige ekteskap som involverer studenter ved BYU–Hawaii og som har blitt inngått i Laie tempel, kanskje noe av dets største arv gjennom de siste seksti årene av universitetets eksistens” (i Christensen, Stories of the Temple in Lāʻie, Hawaiʻi, 236).
Innsamlingen fortsetter
Der det ligger i Stillehavet i krysningen mellom Amerika og Asia, har Laie Hawaii tempel åpnet dørene for tempelvelsignelser til mange nasjoner. Slik blir Israels innsamling primært en åndelig innsamling fordi medlemmer har mulighet til å motta tempelvelsignelser og deretter vende hjem for å bygge opp Kirken i sine hjemland. Denne muligheten har sørget for utbredelsen av det gjengitte evangelium til mange kulturer og mennesker på begge sider av sløret.
Når vi feirer 100-årsjubileumet til Laie Hawaii tempel, er vi privilegerte som får være vitne til en milepæl i gjenopprettelsen og en oppfyllelse av profeten Jakobs profeti i Mormons bok: “Store er Herrens løfter til dem som er på øyene i havet” (2 Nephi 10:21).