Gjør ære på Hans navn
Med paktsidentitet og paktstilhørighet, kalles vi ved Jesu Kristi navn.
Når foreldre spent venter på et barns fødsel, har de ansvaret for å velge et navn til sin nye baby. Da du ble født, fikk du kanskje et navn som har vært brukt i din familie i generasjoner. Eller kanskje det navnet du fikk var populært det året eller i det området der du ble født.
Profeten Helaman og hans hustru ga betydningsfulle familienavn til sine nyfødte sønner Nephi og Lehi. Helaman sa senere til sønnene sine:
“Jeg har gitt dere de samme navn som våre første foreldre … for at dere, når dere minnes deres egne navn, også kan huske dem, og når dere husker dem, kan huske deres gjerninger, … at det er sagt og også skrevet at de var gode.
Derfor, mine sønner, vil jeg dere skal gjøre det som er godt.”1
Nephis og Lehis navn hjalp dem å huske sine forfedres gode gjerninger og oppmuntret dem også til å gjøre godt.
Søstre, uansett hvor vi bor, hvilket språk vi snakker eller om vi er 8 eller 108 år gamle, deler vi et spesielt navn som har disse samme formålene.
“For [vi], så mange som er døpt til Kristus, har ikledd [oss] Kristus. For [vi] er alle én i Kristus Jesus.”2
Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, “viser [vi først] at vi er villige til å påta oss Kristi navn … ved dåpens ordinans”.3 Gjennom denne pakten lover vi å alltid minnes ham, holde hans bud og tjene andre. Vår villighet til å holde denne pakten fornyes hver sabbatsdag når vi tar del i nadverden og igjen gleder oss over velsignelsen det er å “vandre i et nytt liv.”4
Det navnet vi ble gitt da vi ble født, gjenspeiler vår individuelle identitet og gir oss tilhørighet i vår jordiske familie. Da vi ble “født på ny” i dåpen, ble imidlertid vår forståelse av hvem vi er, større. “På grunn av den pakt dere har inngått, skal dere kalles Kristi barn, … for se, … han [har] født dere åndelig, for dere sier at deres hjerter er forandret gjennom tro på hans navn. Derfor er dere født av ham.”5
Derfor, med paktsidentitet og paktstilhørighet, kalles vi ved Jesu Kristi navn. Og “det [skal ikke] gis noe annet navn, heller ingen annen vei eller noe annet middel hvorved frelse kan komme til menneskenes barn, enn i og gjennom Den Allmektige Herre Kristi navn”.6
Navnet Jesus var kjent lenge før hans fødsel. Til kong Benjamin profeterte en engel: “Og han skal kalles Jesus Kristus, Guds Sønn … Og hans mor skal kalles Maria.”7 Hans “forløsende [kjærlighetsverk]”8 har også blitt gjort kjent til Guds barn når evangeliet har vært på jorden, fra Adam og Evas tid helt til vårt tid, slik at de kan vite “hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder”.9
I fjor kom president Russell M. Nelson med en profetisk oppfordring til søstrene om å “forme fremtiden ved å hjelpe til med å samle det adspredte Israel.” Han innbød oss til å lese Mormons bok og “markere hvert vers som taler om eller henviser til Frelseren”. Han ba oss om å “[prøve] bevisst å snakke om Kristus, ha glede i Kristus og forkynne om Kristus til [vår] familie og [våre] venner.” Du har kanskje begynt å gjenkjenne fruktene av hans løfte om at “du og de vil komme nærmere Frelseren … Og forandringer, til og med mirakler, vil begynne å finne sted.”10
Vårt løfte om å alltid minnes Frelseren, gir oss styrke til å stå for sannhet og rettferdighet – enten vi er i en stor folkemengde eller alene, der ingen kjenner til våre gjerninger utenom Gud. Når vi minnes ham og hans navn som vi bærer, er det ikke rom for selv-nedbrytende sammenligninger eller nedlatende fordømmelse. Når vi fokuserer på Frelseren, ser vi oss selv som den vi virkelig er – et dyrebart Guds barn.
Det å minnes våre pakter stilner verdslige bekymringer, vender tvil på oss selv til mot og gir håp i prøvelsens stunder.
Og når vi snubler og faller i vår fremdrift langs paktens sti, trenger vi bare å minnes hans navn og hans kjærlige godhet mot oss. “For han har all makt, all visdom og all forståelse. Han fatter alle ting, og han er et barmhjertig Vesen … til dem som vil omvende seg og tro på hans navn”.11 Intet lyder bedre enn Jesu navn for alle dem som med et sønderknust hjerte og en angrende ånd søker å “gjøre bedre og bli bedre”.12
President Nelson underviste: “Den tid er omme da dere kunne være tause og komfortable kristne. Deres religion handler ikke bare om å komme i kirken på søndag. Den handler om å være en sann disippel fra søndag morgen til og med lørdag kveld … Det er ikke mulig å være en disippel av vår Herre Jesus Kristus på deltid.”13
Vår villighet til å påta oss Kristi navn er mer enn en formell utveksling av ord. Det er ikke et passivt løfte eller et kulturelt påfunn. Det er ikke et overgangsrituale eller et navneskilt som vi bærer. Det er ikke et ordspråk som vi ganske enkelt setter på en hylle eller henger på en vegg. Hans navn er et navn vi blir “ikledd”14, skrevet på vårt hjerte og “preget i [vårt ansikt]”.15
Vi skulle alltid minnes Frelserens sonoffer, gjennom våre tanker, gjerninger og samhandlinger med andre. Ikke bare minnes han vårt navn, men han minnes oss alltid. Frelseren erklærte:
“For glemmer vel en kvinne sitt diende barn så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Ja, om de måtte glemme, så glemmer ikke jeg deg, O Israels hus.
Se, i begge mine hender har jeg gravert deg.”16
President George Albert Smith underviste: “Gjør ære på det navn dere bærer, for én dag vil dere få det privilegium og den plikt å rapportere … til deres himmelske Fader … hva dere har gjort med [disse] navnene.”17
Som de nøye utvalgte navnene til Nephi og Lehi, kan det bli sagt og skrevet om oss at vi er Jesu Kristi sanne disipler? Gjør vi ære på Jesu Kristi navn som vi villig har påtatt oss? Er vi både “tjener og vitne”18 på hans kjærlige godhet og hans forløsende kraft?
For ikke lenge siden lyttet jeg til Mormons bok. I det siste kapittelet av 2 Nephi, hørte jeg Nephi si noe som jeg aldri hadde lest på samme måte før. Gjennom hele sin opptegnelse underviser og vitner han om “Forløseren”, “Israels Hellige”, “Guds Lam” og “Messias”. Men da han avsluttet sin beretning, hørte jeg ham si disse ordene: “Jeg fryder meg over klarhet, jeg fryder meg over sannhet, jeg fryder meg i min Jesus, for han har forløst min sjel.”19 Da jeg hørte disse ordene, ble jeg glad og måtte lytte om og om igjen. Jeg gjenkjente og responderte på dette verset akkurat som jeg gjenkjenner og responderer på mitt eget navn.
Herren har sagt: “Ja, velsignet er dette folk som er villig til å bære mitt navn, for ved mitt navn skal de kalles, og de er mine.”20
Måtte vi, som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, “med glede [påta oss] Jesu Kristi navn”21 ved å gjøre ære på hans navn med kjærlighet, hengivenhet og gode gjerninger. Jeg vitner om at han er “Guds Lam, ja, han er Sønn av den evige Fader”.22 I Hans hellige barns, Jesu Kristi navn. Amen.