Det er fint å vite, men det er ikke nok
Her er noen beretninger om tidlige medlemmer av Kirken som hørte vitnesbyrd fra vitnene om Mormons bok.
Illustrasjoner: Dan Burr
Å høre vitnesbyrdet til et vitne om Mormons bok er kanskje det nest beste etter å se gullplatene eller en engel. Mange tidlige medlemmer av Kirken fikk den muligheten.
Det følgende er beretningene til flere medlemmer som snakket med vitnene om Mormons bok. Vi vil imidlertid oppdage, slik president Russell M. Nelson har sagt, at det å få et vitnesbyrd om Mormons bok er “bra, men det er ikke nok!”1
Rebecca Williams: “Deres ord blir trodd”
Rebecca Swain Williams hørte flere vitner om Mormons bok i Ohio fra og med 1830. Hun bar vitnesbyrd for sin far og sine brødre: “Jeg har hørt den samme historien fra flere i familien [Smith] og fra de tre vitner selv. Jeg hørte dem erklære på et offentlig møte at de så en hellig engel komme ned fra himmelen og ta med seg platene og legge dem foran dem.”
Da familiemedlemmer forkastet vitnesbyrdet hennes, vek ikke Rebecca tilbake. Hun fortsatte å være glad i dem, be for dem og verdsette farens gode råd. Hun fortsatte også å vitne for ham om at vitnene om Mormons bok snakket sant: “De er menn av god karakter, og deres ord blir trodd … De har sett en Guds engel og snakket med ham.”2
På slutten av 1830-tallet, en periode med omfattende uenighet i Kirken, holdt Rebecca seg trofast og valgte å følge forskriftene i Mormons bok.3
William McLellin: “Jeg måtte … erkjenne sannheten”
En morgen i 1831 hørte en ung lærer ved navn William McLellin at noen menn på vei til Missouri skulle forkynne om en ny bok som ble beskrevet som “en åpenbaring fra Gud”. Han skyndte seg for å få høre dem. Han hørte David Whitmer vitne om at han hadde “sett en hellig engel som bekreftet sannheten av denne opptegnelsen for ham”. Han ønsket inderlig å få vite om deres vitnesbyrd var sanne. Han fulgte dem 644 km til Independence i Missouri, hvor han møtte og snakket med andre vitner, deriblant Martin Harris og Hyrum Smith.4
William snakket med Hyrum i flere timer. “Jeg spurte om detaljene rundt frembringelsen av opptegnelsen,” skrev William. Neste morgen, etter å ha bedt om å bli ledet til sannheten, innså han at han “som en ærlig mann måtte erkjenne Mormons boks sannhet og gyldighet”.5
I årene som fulgte, ble Williams tro prøvet og styrket ved hans valg og ved forfølgelsen de siste dagers hellige opplevde. Da de hellige i Jackson County i Missouri ble angrepet, ble Williams venn Hiram Page, et av de åtte vitnene, skamslått og pisket av menn som sa de ville la ham gå hvis han ville fornekte Mormons bok. “Hvordan kan jeg fornekte det jeg vet er sant?” sa Hiram, og de slo ham igjen.
William ble styrket av Hirams vitnesbyrd – og forståelig nok livredd for å bli slått. Da William hørte at menn i området tilbød en belønning for å ta ham og Oliver Cowdery til fange, forlot de byen for å gjemme seg i skogen sammen med David Whitmer. Der snakket William med to av de tre vitnene. “Jeg har aldri hatt et åpent syn i mitt liv,” sa han, “men dere sier at dere har det, og derfor vet dere det sikkert. Dere vet at livet vårt er i fare til enhver tid, hvis mobben bare får tak i oss. Si meg i frykt for Gud: Er Mormons bok sann?”
“Bror William,” sa Oliver, “Gud sendte sin hellige engel for å forkynne sannheten om oversettelsen av den til oss, og derfor vet vi det. Og selv om mobben dreper oss, må vi dø mens vi erklærer at den er sann.”
David tilføyde: “Oliver har sagt deg den høytidelige sannheten, for vi kunne ikke bli ført bak lyset. Jeg erklærer oppriktig for deg at det er sant!”6
David, Martin, Hiram, Oliver og William fikk alle vite at Joseph Smith oversatte Mormons bok ved Guds kraft. De visste at evangeliet som var skrevet på gullplatene, var sant. Senere lot de imidlertid sin frustrasjon over Joseph gnage til de sluttet å etterleve læresetningene i Mormons bok.
Etter å ha vært vitne til valgene deres, vitnet ikke bare profeten Joseph om at Mormons bok var sann ‒ “den mest korrekte av alle jordens bøker, sluttstenen i vår religion” ‒ men at vi “ville komme nærmere Gud ved å følge dens forskrifter enn ved å følge noen annen bok”.7
Sally Parker: “Sterk i troen”
Sally Parker var naboen til Lucy Mack Smith i Kirtland i Ohio. “Hun fortalte meg hele historien,” skrev Sally. Da hun spurte Lucy om hun hadde sett platene, “sa [Lucy] nei, det var ikke meningen at hun skulle se dem, men hun løftet og kjente på dem, og jeg trodde alt hun sa, for jeg bodde ved siden av henne i åtte måneder, og hun var en av de beste kvinnene jeg kjente.”
I 1838 hørte Sally Hyrum Smith bære sitt vitnesbyrd også: “Han sa at han hadde sett platene med sine egne øyne og holdt dem i hendene.”8
På slutten av 1830-tallet, da mange forlot Kirken, beklaget Sally Parker tapet av fellesskapet med dem og fornyet sin beslutning om å følge forskriftene i Mormons bok. “Jeg har tenkt å holde fast ved den troen som er som et sennepsfrø,” skrev Sally. “Jeg føler dens kraft i mitt hjerte nå. Jeg er like sterk i troen som jeg var da vi ble døpt, og mine tanker er de samme. Jeg har tenkt å holde fast ved evangeliet til døden.”9
Rhoda Greene: “Han hadde Guds Ånd”
Lucy Mack Smith talte på generalkonferansen i 1845, etter at alle vitnene om Mormons bok i familien hennes hadde dødd av sykdom eller blitt drept. Hun fortalte en historie fra sin sønn Samuels første misjon.
Samuel, et av de åtte vitnene, besøkte hjemmet til Rhoda Greene, hvis mann var på misjon for en annen kirke. Samuel spurte Rhoda om hun hadde lyst på en bok. “Det er en Mormons bok som min bror Joseph oversatte fra plater han fant i jorden,” forklarte han.
Rhoda tok imot en kopi av boken for å lese den og vise den til sin mann. Da Samuel senere kom tilbake, fortalte Rhoda ham at hennes mann ikke var interessert, og at hun ikke kunne kjøpe boken. Bedrøvet tok Samuel boken og begynte å gå. Rhoda fortalte senere Lucy at Samuel så stoppet opp og så på henne. “Hun hadde aldri sett en mann se slik ut,” sa Lucy i sin konferansetale. “Hun visste at han hadde Guds ånd.”
“Ånden forbyr meg å ta imot denne boken,” fortalte Samuel Rhoda, som knelte ned og ba Samuel om å be sammen med henne. Hun beholdt boken, leste den og fikk et vitnesbyrd om den. Til slutt gjorde mannen hennes det samme. De valgte å overholde dens forskrifter gjennom hele livet.
“Og slik begynte verket,” vitnet Lucy, “og så spredte det seg som et sennepsfrø.”10
Rhoda Greene er en av mine forfedre. Jeg blir oppbygget av hennes vitnesbyrd om Mormons bok og av de nedtegnede vitnesbyrdene fra vitnene og dem som hørte dem. Jeg blir styrket ved deres valg om å holde fast ved det Mormons bok lærer oss.
Vi kan alle være vitner om Mormons bok i vår tid når Den hellige ånd bekrefter for oss at boken er sann. Kort tid før jeg reiste på misjon, leste jeg ferdig Mormons bok, for så å knele og be ganske enkelt, men med ærlig hensikt, et oppriktig hjerte og tro på Jesus Kristus (se Moroni 10:3–4). Jeg fikk en sterk tilskyndelse som formidlet: “Du vet allerede at den er sann.” Med den fulgte en fred som jeg aldri har ønsket å motstå. Jeg har siden visst at Mormons bok er sann.
Det er imidlertid ikke nok. President Russell M. Nelson har sagt: “Når jeg hører noen, også meg selv, si: ‘Jeg vet at Mormons bok er sann’, ønsker jeg å utbryte: ‘Det er bra, men det er ikke nok!’ Vi må føle i ‘dypet’ av vårt hjerte at Mormons bok uten tvil er Guds ord. Vi må føle det så sterkt at vi aldri ville ønske å leve en eneste dag uten den.”11 President Nelsons læresetninger er sanne. Min vedvarende innsats for å etterleve læresetningene i Mormons bok har ført meg nærmere Gud enn noe annet.