Sagt av Siste Dagers Hellige

Tanker om tilbedelse og tilhørighet

Oversatt fra en tale holdt av Mari Indergård Viertel i september 2020, i Sydney, Australia.

“Og det ble avsatt en dag hver uke så de kunne komme sammen for å undervise folket og for å tilbe Herren sin Gud, og de skulle også komme sammen så ofte som det sto i deres makt.” (Mosiah 18:25)

“Se, det er min vilje at alle som påkaller mitt navn og tilber meg ifølge mitt evige evangelium, skal samles og stå på hellige steder.” (L&p 101:22)

Vi lever i interessante tider. Det er vanskelig å tro at vi allerede har levd med en pandemi i et halvt år. Vi har sett mange endringer i måten vi lever i hverdagen, og hvordan vi tilbringer søndagene. Det er nydelig at vi nå kan samles igjen.

Når jeg ser tilbake, så har mitt liv ikke vært så annerledes enn vanlig, siden jeg har fortsatt å jobbe som sykepleier, og jeg er ganske hjemmekjær uansett. På mange måter er karantenelivet dermed helt ideelt for meg. Å ha familien samlet hele tiden var flott, men jeg må innrømme at jeg har tilbragt litt kvalitetstid alene i bilen. Jeg har gjerne blitt sittende en halvtime etter at jeg har kommet hjem, bare for å ha det litt stille rundt meg. Men for det meste har livet vært bra.

Å holde sabbatsdagen hellig har vært en utfordring siden resten av familien oppførte seg som om det var hverdag. Jeg oppdaget hvor mye jeg savnet å være sammen med resten av menigheten. Jeg oppdaget også i hvor stor grad min sabbat var sentrert rundt, og forankret i nadverden, og hvordan jeg har vært avhengig av den styrken jeg fikk fra å samles med menighetsfamilien min hver søndag. Jeg har alltid tenkt at jeg var ganske selvhjulpen åndelig sett, men oppdaget at jeg hadde behov for å bli det i enda større grad.

Den korte perioden – jeg tror det dreide seg om halvannen måned – der vi ikke fikk lov å besøke hverandre for å delta i hjemmekirke, og min omsorgsbror heller ikke fikk komme hjem til meg på terrassen for å gi meg nadverden en gang, var vanskelig for meg. Jeg visste likevel at Herren forsto at jeg ikke kunne delta i nadverden på grunn av karantenebestemmelser. Jeg følte at Han beroliget meg med at mitt ønske om å fornye mine pakter og mine anstrengelser for å huske Ham og forsoningen var anerkjent.

Jeg måtte lære meg å virkelig tilbe på egen hånd.

“Tilbedelse kan forstås best som et faktisk møte med Gud, hvis viktigste hensikt er å forandre oss. Denne endringen kan kun skje når vi tilber i og gjennom Jesu Kristi navn, og tilber slik han underviste oss, og tillater hans nåde å helligjøre oss og gi oss kraft. Sann tilbedelse krever at vi styrker vår hengivenhet, og tilber med hjerte, sinn og styrke, og anstrenger oss for å gjøre opplevelsen enda mer mektig ved forberedelse før, fokus underveis, og større bevissthet etter vår tilbedelse.” – Eric Huntsman.

Jeg forberedte meg, omvendte meg, grunnet på paktene jeg hadde inngått og ga uttrykk for til Herren at jeg ønsket å fornye min forpliktelse og holde paktene mine – og de dagene med bevisst og målrettet søken etter å komme nærmere Herren var noen av de mest tilbedelsesfylte søndagene jeg har hatt.

Jeg var ikke alltid så langmodig når det gjaldt min situasjon. Jeg innrømmer at jeg syntes ganske synd på meg selv til tider, særlig da jeg på tur rundt om på nettet lette etter måter å ha hjemmekirke alene på, og omtrent bare fant kommentarer om hvor fantastisk det var å tilbe sammen som familier. I de øyeblikkene der jeg hadde tillatt meg selv å bli fortvilet fordi det ikke var noen andre i hjemmet mitt jeg kunne tilbe med, så følte jeg meg isolert, selv med familien min rundt meg. Men motgiften var å minnes velsignelser, være takknemlig for familien min, og se utover meg selv. Jeg minnet meg selv på Moroni som mot slutten av Mormons bok vandret rundt alene i årevis, og tenkte at kansje min lodd ikke var så ille likevel. At kanskje jeg burde slutte å sutre og heller prøve å komme meg nærmere Herren.

Jeg pleide å tenke på åndelig selvhjulpenhet mest som det å ha et personlig vitnesbyrd, men det er så mye mer enn det. Det handler om evnen til å søke etter, motta, gjenkjenne, og handle ut fra personlig åpenbaring. Julie B. Beck har sagt at den evnen er den viktigste vi kan tilegne oss i dette livet.

Adam og Eva vandret med Gud i Edens have, men etter fallet, så er måten vi kommuniserer med Ham på, gjennom Ånden, gjennom åpenbaring. Å ha Den hellige ånds tilstedeværelse kan gi oss åndelige opplevelser. Både de store øyeblikkene av opplysende innsikt, såvel som de mer stille øyeblikkene av fred. Disse erfaringene bygger og styrker vår tro og våre åndelige reservoarer.

Dette er betydningen av åndelig selvhjulpenhet. Det er ikke rart da, at vi er blitt advart av profeten vår om at ”I tiden fremover vil det ikke være mulig å overleve åndelig uten Den hellige ånds veiledende, rettledende, trøstende og konstante innflytelse.”

Jeg hadde ikke tenkt så mye på hva åndelig overlevelse kunne bety utover det å holde liv i vitensbyrdet mitt, og bevare troen min sterk. Men nå har jeg lagt mer til min personlige definisjon. Åndelig overlevelse betyr å finne eller skape et hellig sted å stå i eller på. Å skape i meg selv et hellig sted så jeg kan nyte godt av konstant samvær med Den hellige ånd.

Vi har nylig studert i Helamans bok i Kom, følg med meg-pensumet, og vi leste hvordan Nephi og Lehi og mange av deres brødre som kjente til den sanne lære hadde mange åpenbaringer daglig. Det er mulig å ha Den hellige ånd med oss i tilstrekkelig grad til å ha daglige åndelige opplevelser som kan fylle våre reservoarer, men det vil kreve bevisst og hensiktsmessig innsats fra vår side.

President Nelson har sagt at vi rett og slett ikke kan gjøre oss avhengige av informasjon som vi ramler bort i på sosiale medier.

Hvis dere er som meg, så abonnerer dere gjerne på kontoer på sosiale medier som er dedikert til evangeliske budskap. Jeg følger flere på Instagram som gir meg en stadig strøm av korte, oppløftende budskap som gir meg en liten boost. Det er klart at det er forfriskende i det havet av negativitet som ellers flyter rundt i sosiale medier. Men jeg kan altså ikke gjøre meg avhengig av dette passive forbruket av kjøleskaps-fraser for å fylle mine åndelige lagre!

Å søke Ånden og et nært forhold til Frelseren krever aktiv søking og leting.

Derfor er det å samles sammen for å tilbe så viktig. Noe mektig skjer hver gang en gruppe samles som Guds paktsfolk.

“For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.” (Matteus 18:20)

Det er mye i det korte verset, om betydningen av ikke bare å samles, være i det samme rommet, men å samles i Hans navn. Det er sikkert nok stoff til en hel tale til der. Men hensikten med å samles er godt forklart i Moroni 6:5-6;

“Og kirkens medlemmer kom ofte sammen for å faste og for å be og for å tale med hverandre om sine sjelers velferd.Og de kom ofte sammen for å nyte av brødet og vinen til minne om Herren Jesus.”

Å være samlet i den hensikt å tilbe Herren sammen, og delta i nadverdens ordinans er viktig både for å styrke vårt forhold til Gud, men også hverandre. Jeg lurer på om vi kanskje undervurderer det siste?

Stephen R. Owen har sagt: “Jeg er usikker på om vi drar full nytte av anledningene vi har til å styrke, og bli styrket, av våre med-hellige. Kanskje vi tror at vi ikke trenger noen andres hjelp. Kanskje vi tror at de ikke trenger oss, eller at vi ikke fullt ut forstår forskjellen vi kan gjøre i noens liv.”

Men dette gjelder ikke bare søndager, sllik jeg sa tidligere, det handler ikke bare om å være i samme rom. Det er interessant å tenke på at da president Nelson innbød oss til å vise omsorg på høyere og helligere måter, så reduserte Herren samtidig tiden vi skulle tilbringe sammen i kirken i møter og klasser. Tilfeldig? Neppe.

I løpet av disse siste månedene har vi vært nødt til, som familier eller individer, å grave oss litt ned i hjemmene våre. Vi trakk opp vindebroen og bekymret oss for om vi hadde nok toalettpapir. Jeg tror at i de tidene der risikoen er større for at vi isolerer oss, og samtidig er de tidene der vi egentlig trenger å være der for hverandre, så er det enda mer krevende, og vi må være enda mer proaktive i våre omsorg for hverandre. Vi har måttet finne nye mer kreative måter å utføre omsorgstjeneste på gjennom pandemien. SMS, brev, telefonsamtaler, dørstokkbesøk, osv.

I Hjelpeforeningen denne måneden er vi blitt oppfordret til å ringe hver enkelt av søstrene vi har ansvar for, og faktisk snakke sammen.

Moroni 6:4-6; “Og etter at de var blitt mottatt til dåp og ble påvirket av og renset ved Den Hellige Ånds kraft, ble de regnet blant Kristi kirkes folk, og deres navn ble skrevet ned, så de kunne bli husket og næret ved Guds gode ord for å holde dem på den rette vei, for stadig å holde dem våkne i bønn og la dem bare stole på det Kristus hadde gjort, han som var deres tros opphavsmann og fullender.”

I disse siste månedene har jeg ikke måttet ta store livsavgjørelser der jeg trengte å ta Herren med på råd, men jeg har følt til tider et sterkt behov for å bli beroliget av Ham; å føle at jeg er elsket av Ham. Og jeg har følt den kjærligheten. Ofte har det kommet i form av en melding fra noen med et oppløftende sitat, eller en invitasjon til å delta i hjemmekirke med andre – dette er skjønnheten i omsorgstjeneste. Og det har vært i øyeblikkene der jeg har syntes synd på meg selv, at det å strekke seg ut mot noen andre, for å passe på dem, var en måte å få meg selv på rett spor igjen.

Vi snakker om hjemmesentrert og kirkestøttet læring i evangeliet, men dette er også en annen måte å ‘kirkestøtte’ på; å vise at vi bryr oss og søker å bygge hverandre opp. Sist uke studerte vi de første kapitlene i 3. Nephi, om Lachoneus og hans strategi for å holde folket trygge fra Gadianton-røverne. Han samlet alle på et sted, og bygget forsterkninger. Som Guds paktsfolk er vi samlet på ett sted. Og til tider, som nå, er noen av oss samlet her, mens andre er samlet i sine hjem. Men vi er fremdeles samlet på et sted billedlig talt, gjennom troen og paktene som trekker oss sammen, så vel som til Herren.

Det er dermed slik vi finner balansen mellom åndelig selvhjulpenhet og viktigheten av å samles sammen. Vi trenger å kontinuerlig utvide våre åndelige lagere og sørge for at de er fulle, så vi kan dele det med hverandre og styrke hverandre. Vi kan ikke opprettholde et åndelig lager for andre, men vi kan hjelpe hverandre med konstruksjonen og fyllingen. Vi trenger sterke individuelle vitensbyrd og forhold til Frelseren som forankring, men også fellesskap med andre som vil hjelpe oss og styrke vårt forhold til dem, og dermed styrke hverandre.