Bli en paktsperson blant et paktsfolk
Av eldste Neil L. Andersen
i De tolv apostlers quorum
Vi blir forvandlet når vi tar imot og holder de pakter Gud tilbyr alle sine barn.
Da Charlotte og Morgan (motsatt side) hørte det gjengitte evangelium, fulgte de villig Frelseren, innfelt: Charlotte da hun ble døpt. Under: Charlotte og Laurent mens de gikk ut sammen (innfelt) og ved deres besegling i Bern Sveits tempel i 1995.
Albumbakgrunn og fotokanter og hjørner: Getty Images
Jeg møtte Regis Carlus for første gang i Frankrike i 1995. Han var ikke medlem av Kirken. Hans datter Charlotte ble beseglet i Bern Sveits tempel dagen etter, og han hadde skrevet og spurt om han kunne komme innom kontoret mitt for å møte meg. Han hadde hørt at jeg ofte spurte om ham, og han undret på hvorfor.
Jeg kjente og beundret hans to unge voksne barn, Charlotte og Morgan, som hadde blitt døpt noen år tidligere i 1991 mens jeg var president for Frankrike Bordeaux misjon. Etter å ha møtt Charlotte og Morgan, ble min hustru Kathy og jeg forundret over deres godhet.
Morgan skrev nylig til meg om sin dåp og det å inngå pakter og sa: “Før [jeg fant evangeliet], var jeg en 18 år gammel ateist som lengtet etter ekte lykke, men ikke visste hvor jeg skulle finne den. Den hellige ånd rørte så sterkt ved mitt hjerte at jeg ikke ønsket å skuffe min himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus. Det er derfor jeg har holdt mine dåps- og tempelpakter og har arbeidet for å være en som overholder disse paktene.”1
For Charlotte begynte hennes beslutning om å leve i samsvar med Guds lov allerede før hun sluttet seg til Kirken. Mange år senere fortalte datteren Amélie meg at da Charlotte var tenåring, “følte hun seg annerledes enn vennene sine. Vennene hennes drakk alkohol, røykte og holdt ikke kyskhetsloven, men Charlotte hadde ikke noe ønske om å gjøre noe av dette.”
Uavhengig av sine omstendigheter valgte Morgan og Charlotte å inngå pakter med Herren da anledningen bød seg, og de har blitt forvandlet på grunn av det.
Etter dåpen reiste Charlotte til USA for å ta mastergrad i språk og litteratur, og mottok sin begavelse i tempelet. Morgan var på misjon i England.
Jeg undret meg over at disse to studentene i universitetsalder var så villige til å følge Frelseren. Og jeg hadde håpet å få høre at foreldrene deres ville følge deres eksempel.
Etter at jeg ble kalt som generalautoritet og fikk i oppdrag å virke i presidentskapet for området Europa/Middelhavet, fikk jeg Carlus’ anmodning om å møtes, og håpet at han ville følge sine barn inn i det gjengitte evangelium.
Herrens løfte om å samle sitt folk
Da jeg ventet på å møte Carlus, tenkte jeg på Herrens løfte om å “samle [Israel] inn fra jordens fire hjørner” (3 Nephi 16:5) i de siste dager. Han ville opprette et paktsfolk som skulle “få kunnskap om mitt evangeliums fylde” (3 Nephi 16:12). I vår evangelieutdeling sa han: “Sion skal blomstre … og hun skal være et banner for folket, og fra alle nasjoner under himmelen skal de komme til henne” (Lære og pakter 64:41–42).
Selv om Herrens røst er til alle mennesker (se Lære og pakter 1:4), sa Herren at i de siste dager ville hans paktsfolk være “få” i forhold til hele jordens befolkning, men at “Guds Lams kirke som besto av Guds hellige, [ville være] over hele jorden” (1 Nephi 14:12). Disse hellige, som var bundet av pakter med Gud (se Lære og pakter 82:11), ville stå på hellige steder og ikke rokkes (se Lære og pakter 45:32) mens de forberedte seg til Frelserens annet komme (se Lære og pakter 45:43–44).
Nephi beskriver paktsfolket i de siste dager: “Jeg, Nephi, så at Guds Lams kraft falt på de hellige i Lammets kirke og på Herrens pakts folk som var adspredt over hele jordens overflate, og de var væpnet med rettskaffenhet og med Guds kraft i stor herlighet” (1 Nephi 14:14).
Dessverre vil det også finnes dem “som ikke vil høre Herrens røst, ei heller hans tjeneres røst” (Lære og pakter 1:14).
En invitasjon ble avslått
Da Charlottes far var universitetsstudent på 1960-tallet, hadde misjonærene undervist ham i evangeliet. Han ble tiltrukket av den gjenopprettede kirke og følte Mormons boks kraft. Han bestemte seg imidlertid for at det å slutte seg til en liten amerikansk-basert kirke ikke ville hjelpe hans yrkeskarriere.
Da jeg hilste på Carlus og utvekslet høflighetsfraser den dagen i 1995, spurte han hvorfor jeg hadde vist så stor interesse for ham.
Etter å ha bedt sammen med ham, fortalte jeg ham at disse få minuttene med ham kanskje var den eneste gangen i dette liv jeg ville få se ham. Jeg roste ham for hans bemerkelsesverdige datter og sønn, og fortalte ham at jeg respekterte ham umåtelig for å ha oppdratt to rettferdige barn.
Så snakket jeg med ham om Frelserens hensikter med å gjengi sitt evangelium på jorden, prestedømmets rolle, betydningen av familie og beseglingsmyndigheten og innsamlingen av et paktsfolk over hele verden.
Jeg fortalte ham at jeg følte at da misjonærene underviste ham som universitetsstudent, var hans rettferdige endemål å slutte seg til Kirkens paktsfolk. Jeg ba ham om ikke å ta det ille opp da vi leste to vers som jeg følte gjaldt for ham.
Sammen leste vi i Alma om dem som er “kalt og beredt fra verdens grunnvoll ble lagt … på grunn av sin overmåte store tro og sine gode gjerninger. I begynnelsen fikk de velge mellom godt og ondt, derfor, da de har valgt det gode og har utøvet overmåte stor tro, er de kalt med et hellig kall … mens andre forkastet Guds Ånd på grunn av sine hårde hjerter og blinde sinn, mens de – om det ikke hadde vært for dette [for de var på like fot] – kunne hatt et like stort privilegium som sine brødre” (Alma 13:3–4).
Jeg fortalte høflig Carlus at jeg trodde han hadde blitt forberedt til å være sammen med oss, og da han nektet på grunn av verdens forlokkelser, fortsatte Herren å velsigne ham med to utvalgte ånder til å være hans barn. De sluttet seg til den paktens sti som var ment for hans familie. Så spurte jeg om han ville ta imot oppfordringen han hadde fått 30 år tidligere.
Regis Carlus sluttet seg ikke til Kirken i dette liv, men hans barn hadde valgt paktens sti, og de har holdt seg på stien.
Et sterkt vitnesbyrd, en levende tro
Øverst til nederst: Laurent og Charlotte med deres to første barn, Amélie og Valentine; på en fottur i Utah; sammen med familien i Rexburg, Idaho, i desember 2008. Motsatt side: Familien Passe med Charlottes far, Regis Carlus .
Neste gang min hustru og jeg så Charlotte og hennes mann, Laurent, var i Salt Lake City i Utah i slutten av 1998, der Charlotte hadde vendt tilbake til University of Utah for å ta en doktorgrad i sammenlignende litteratur.
Charlotte og Laurent var på paktens sti, men vi fikk vite at økonomien deres var stram. Charlotte og Laurent fylte sprekker i leiligheten sin for å holde den kalde luften ute. De kledde sine tre barn i varme klær fordi de ikke hadde råd til å varme opp leiligheten. Deres datter Valentine hadde blitt født hjemme fordi de ikke hadde råd til forsikring eller sykehusopphold.
De økonomiske utfordringene fortsatte etter at de kom tilbake til Frankrike. Det var vanskelig for både Charlotte og Laurent å finne gode nok jobber. Ved én anledning spurte Charlotte en venn hva de skulle gjøre når de ikke hadde nok penger til å gi barna mat og betale tiende. Vennen hennes sa: “Betal tienden først, og hvis dere trenger mat, kan dere snakke med biskopen.”
De opplevde også andre utfordringer. Charlottes mor hadde motsatt seg hennes dåp, hennes ekteskap og hennes åndelige valg etter at hun sluttet seg til Kirken. Denne motstanden fortsatte, men Charlotte stolte på Herren, pleiet sitt vitnesbyrd og holdt sine pakter.
I 2008 ble Charlotte invitert til intervju for en stilling ved Brigham Young University–Idaho. I Rexburg Idaho tempel følte hun Herrens tilskyndelse til å flytte familien til USA.
Beslutningen om å forlate Frankrike var svært vanskelig. Det var også krevende å komme inn i en ny kultur i Rexburg. Selv om de fleste ønsket familien Passe velkommen og hjalp dem, følte Charlotte noen ganger at noen ikke forsto hvorfor hun jobbet på universitetet istedenfor å være hjemme med barna.
Da datteren Amélie nølte med å gå i kirken, sa Charlotte til henne: “Amélie, jeg går i kirken for å ta nadverden og huske mine pakter. De [som ikke forstår vår situasjon], påvirker ikke vitnesbyrdet mitt.”
Charlotte lærte sine barn den viktige forskjellen mellom Kirken (med stor K) og kirken (med liten k). Hun sa: “Kirken er Herrens institusjon med hans profeter og apostler. Den vil aldri svikte oss. Kirken er medlemmene, og ingen av oss er fullkomne.”
Familien hennes kunne ha valgt å slutte å gå på grunn av disse utfordringene, men Charlotte visste at det å være en del av et paktsfolk innebærer å være en paktsperson – en som er trofast mot paktene hun har inngått med Herren.
Veien videre på paktens sti
Mens hun gjorde sitt beste for å være heltidsmor, hjalp Charlotte til med lekser og hjemmeundervisning mens Laurent utviklet sine engelskkunnskaper. I en dagbokoppføring skrev hun: “Det er for mye arbeid, og å prøve å ta vare på huset og familien samtidig gjør det til en stor byrde.”
Men hun gikk videre og skrev at Ånden hadde fortalt henne i hennes bønner: “Du må fortsette å arbeide. Det tar ikke slutt med det aller første. Gjør mest mulig ut av din gode inntekt for å forberede deg og ditt hjem … for det som kommer.”
I 2016 fikk Charlotte vite at hun hadde brystkreft. Med behandling gikk kreften i remisjon, men kom tilbake i 2019. Hun fortsatte å tjene og styrke andre helt til hun gikk bort i april 2021, 50 år gammel.
Charlotte hadde sluttet seg til paktsfolket som 20-åring i Montpellier i Frankrike. Og selv om hun var snar til å si at hun var langt fra fullkommen, verdsatte hun sine pakter og holdt seg på paktens sti de resterende 30 årene av sitt liv.
I løpet av sin kamp mot kreften skrev Charlotte i dagboken: “Jeg er så takknemlig, så takknemlig for Den hellige ånd og evnen … til å motta personlig åpenbaring. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort uten den. Jeg ville vært i villrede.”
Da jeg leste ordene hennes, tenkte jeg på president Russell M. Nelsons råd til oss alle på paktens sti: “I tiden fremover vil det ikke være mulig å overleve åndelig uten Den hellige ånds veiledende, rettledende, trøstende og konstante innflytelse.”2
Connie Ruesch Cosman var søstermisjonær i Frankrike da Charlotte kom inn på paktens sti. De fortsatte å være venner, og Connie kom fra Arizona for å hjelpe til med å ta seg av Charlotte de siste to ukene av hennes liv på jorden. Søster Cosman skrev: “Charlotte tvilte aldri og ville gjøre alt Herren ba henne om. Hun søkte sine egne svar og fikk dem. Hun er fortsatt et fantastisk eksempel for meg og andre.”
Dagen etter Charlottes bortgang skrev hennes bror Morgan til meg: “Jeg savner henne veldig. Vi sto hverandre svært nær.” Han snakket så om en åndelig opplevelse han hadde den første natten etter at hun døde.
“[Jeg vet] at hun er lykkeligere enn noensinne”, sa han, og tilføyde at hans åndelige opplevelse “ga meg en sterk bekreftelse på det jeg allerede visste, og det leget mitt sønderknuste hjerte.”
Paktens barn
Når vi velger fullt ut å ta til oss de pakter Gud tilbyr på paktens sti, blir vårt liv forvandlet. Alma snakket om at vi blir “åndelig født av Gud” (Alma 5:14). Frelseren kalte denne forvandlingen å bli “født på ny” (Johannes 3:3). Og han sa at vi blir “paktens barn” (3 Neph 20:26). Det er den samme pakten som han inngikk med fader Abraham: “Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt – en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg” (1 Mosebok 17:7).
Som paktens barn ser vi vårt liv i lys av vår himmelske Faders plan. Vi arbeider for å være lydige og styrke vår tro på Jesus Kristus. Vi ber hele tiden. Vi kjenner vår svakhet, men vi har håp. Vi prøver å la Gud råde når vi møter våre utfordringer, og vi omvender oss stadig og gir aldri opp i våre anstrengelser for å bli mer lik Frelseren.
Som Herrens tjener lover jeg at hans nåde og godhet vil forløse oss når vi bevarer vår tro på ham og gjør vårt aller beste for å holde våre pakter med ham.