Bare digitalt: Unge voksne
Jeg trodde ikke jeg trengte Institutt, men det forandret alt for meg
Da jeg strevde med å finne sannheten, var det å gå på Institutt det skrittet jeg trengte å ta for å føle meg nærmere min himmelske Fader.
I oppveksten var det ikke nødvendigvis et mål for meg å gå på Institutt. Selv om eldste L. Tom Perry (1922–2015) i De tolv apostlers quorum sammenlignet Institutt med “et beskyttende skjold rundt [deg], som vil hjelpe [deg] å unngå verdens fristelser og prøvelser”1, tenkte jeg at når jeg først hadde vært i Seminar, var det alt! Jeg trodde jeg hadde lært alt jeg kunne. Mitt troens frø var sådd, og jeg var klar til å vokse. Jeg trodde jeg hadde all den kunnskap om evangeliet jeg trengte for å takle verden.
Men snart oppdaget jeg at alle verdens fristelser stirret på meg. For meg var ikke overgangen til ung voksen alder lett. Seminar hadde gitt meg de åndelige verktøyene jeg trengte, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle bruke dem.
Mine første år som ung voksen ble tilbragt dels i mitt hjem på New Zealand og dels i USA. Jeg hadde et stipend til et college i Massachusetts, og som studentidrettsutøver oppdaget jeg at min tid og mitt fokus aldri var rettet mot kirken. På slutten av mine studier hadde jeg ikke gått i kirken eller gjort noe som hadde med evangeliet å gjøre på over to år.
Jeg hadde ubevisst gjort meg sårbar i min åndelige kamp mot verden.
Og verden vant.
Men ting forandret seg da jeg kom hjem til New Zealand for å fullføre mine siste studieår. Jeg begynte å tenke over min skyld og skam med hensyn til å forsømme min åndelighet. Og etter å ha vært borte fra evangeliet så lenge, hadde jeg spørsmål og antagelser om Kirken som fortærte mitt lille frø av tro.
Mens jeg gikk rundt på universitetet med bøyd hode, kom jeg over Institutt-bygningen. Med tungt hjerte og mange spørsmål og en liten smule av tro igjen, overtalte jeg meg selv til å gå inn. Jeg var skeptisk til evangeliet og motvillig til å hengi meg til noe som hadde med Kirken å gjøre, men jeg meldte meg på et kurs i den tro at det kunne hjelpe meg å finne litt veiledning.
Dette ene kurset styrte meg i en retning som forandret livet mitt. Og det ga meg fire verdifulle lærdommer.
1. Vi er fullkomment elsket
Et av de største spørsmålene jeg hadde da jeg begynte på kurset, var: “Er Gud fortsatt glad i meg?” Jeg var så usikker på valgene jeg hadde tatt mens jeg hadde vært borte i forbindelse med studiene. Det føltes som om jeg hadde nådd et punkt hvor det ikke fantes noen vei tilbake. Men etter hvert som jeg fortsatte å delta på Institutt hver uke, var det alltid ett budskap i hver leksjon jeg festet meg ved: “Guds kjærlighet kjenner ingen grenser.”
Vi kan gjøre feil, men den milde påminnelsen fra læreren min om at vår himmelske Fader elsker oss fullkomment, var noe av det viktigste jeg satt igjen med etter hver Institutt-klasse mitt første semester. Jeg innså at uansett hvor mye vi tror noe annet, elsker han oss og ønsker å veilede oss.
2. Vår himmelske Fader ønsker at vi skal stille spørsmål og søke sannhet
Jeg hadde så mange spørsmål om Kirken i oppveksten, men jeg følte aldri at jeg kunne uttrykke dem av frykt for å bli dømt. Og som ung voksen hadde jeg enda flere spørsmål.
Da jeg begynte å gå på Institutt, fokuserte jeg mer på mine ubesvarte spørsmål enn på min tro og sannhetene jeg hadde visshet om. Og da covid-19-pandemien rammet og stress og angst fortærte meg, strevde jeg med å føle Ånden. I håp om å føle noe, bestemte jeg meg for å knele ned og holde en bønn for første gang på flere måneder. Før jeg fikk sagt et ord, fikk jeg tårer i øynene idet jeg ble omsluttet av en sterk følelse av kjærlighet. Jeg tryglet Herren om å besvare alle mine spørsmål, lette min byrde og gi meg fred.
Kort tid etter denne bønnen satt Institutt-læreren min sammen med en klassekamerat og meg og spurte oss hva unge voksne trenger, idet han håpet å lage leksjoner som ville ta opp de vanligste kampene og spørsmålene. Det var betryggende å vite hvor gjerne han ville hjelpe, og jeg åpnet meg om hvordan jeg hadde følt meg. Mens vi hele den ettermiddagen snakket om våre behov som unge voksne i Kirken, fant jeg et svar på min bønn med min klassekamerats ord.
Jeg innså at jeg ikke var den eneste med spørsmål, og at de ikke var noe å skamme seg over, slik jeg tidligere hadde trodd.
Jeg følte meg åndelig oppbygget etter denne samtalen, og jeg var for første gang sikker på at vår himmelske Fader brydde seg om spørsmålene mine og at han ville hjelpe meg å finne svar med tiden.
3. Vi kan lære av likesinnede unge voksne
Unge voksne i Kirken følger forskjellig kurs og har forskjellig syn, og det kan være vanskelig for oss å finne et felles ståsted. Men én ting vi har til felles, er evangeliet.
Med mitt økende engasjement i Institutt var det fantastisk å høre fra unge voksne med så mange unike erfaringer med å finne sitt åndelige fotfeste i sin kamp mot djevelen.
Isolasjonen jeg hadde følt, ble gradvis mindre da jeg var på Institutt. Ved konstant fellesskap og samtaler om evangeliet utviklet jeg vennskap, og disse vennskapenes innflytelse velsignet meg og inspirerte meg til å fortsette å bygge opp min tro.
4. Vi må bygge opp vårt eget vitnesbyrd
Som ungdom gikk jeg i kirken fordi mine foreldre ønsket det. Mitt vitnesbyrd om evangeliet var bare en skygge av deres. Men etter hvert som jeg fortsatte å vokse og søke sannhet på Institutt, lærte jeg å stå på mitt eget vitnesbyrd istedenfor å gjemme meg bak mine foreldres vitnesbyrd. Troens frø som jeg hadde sådd for mange år siden, begynte å spire raskt siden Institutt-kursene mine ga det den jord og de næringsstoffer det trengte for å blomstre.
Til syvende og sist har Institutt spilt en stor rolle i min omvendelse til Jesu Kristi evangelium. Institutt fortsetter å hjelpe meg å utvikle min tro og har gjort det mulig for meg å stille vanskelige spørsmål. Selv om jeg har vært medlem hele mitt liv, var det ikke før jeg gikk på Institutt og lærte å anvende evangeliets prinsipper på meg selv, at mitt vitnesbyrd ble oppriktig og, ikke minst, mitt.
Å delta i Institutt åpner for mange velsignelser for unge voksne. President Thomas S. Monson (1927–2018) lovet: “Om dere vil delta på Institutt og studere Skriftene flittig, vil deres evne til å unngå fristelse og motta veiledning fra Den hellige ånd i alt dere gjør, vokse.”2
Jeg gjentar og understreker disse velsignelsene ved Institutt som vår tidligere kjære profet lovet oss. Min stadige kamp for å holde tritt med forandringene i ung voksen alder ble lettere da mitt vitnesbyrd om evangeliet ble sterkere. Deltagelse i Institutt hjalp meg å utvikle mitt vitnesbyrd, som virkelig ble mitt skjold for å unngå verdens fristelser, og ved konstant skriftstudium sammen med andre unge enslige voksne, så jeg at Institutt virkelig er et guddommelig inspirert program fra vår himmelske Fader.