Bare digitalt: Unge voksne
Det jeg lærte på bakerste rad på nadverdsmøtet
En opplevelse på nadverdsmøtet lærte meg hvordan Kristus betjener – den ene.
En søndag gikk jeg for å lytte til talen til en venn som hadde kommet hjem fra misjon. Da jeg kom dit, innså jeg at jeg ikke kjente mange i forsamlingen, så jeg satte meg alene bakerst i kirkesalen.
Snart ble nadverden utdelt. Det var bare tre av oss på den lange benken bakerst i kirkesalen, med meg på den ene siden og et eldre ektepar på den andre. Jeg satt der stille, og da en av diakonene kom til raden vår med vannet, beveget jeg meg mot paret slik at diakonen ikke måtte gå hele veien rundt benkene bare for å gi meg vannet.
Men fordi jeg hadde flyttet meg, var diakonene forvirret med hensyn til om jeg hadde mottatt nadverden. Etter at diakonene hadde gitt sine brett tilbake til prestene, var det litt diskusjon mellom dem. Jeg fulgte med mens en av prestene gikk bort til biskopen og stilte ham et spørsmål, og biskopen nikket bekreftende. Så plutselig kom det en diakon, med et brødbrett i hånden, bort til meg og spurte: “Du fikk brødet, ikke sant?”
Jeg nikket raskt, og diakonen gikk tilbake frem i kirkesalen. Til å begynne med var jeg forlegen over at jeg hadde forårsaket et avbrudd. Men så tenkte jeg på de åndelige konsekvensene av situasjonen: Prestedømsbærerne, Jesu Kristi representanter, var bekymret for at jeg ikke hadde mottatt symbolene på Kristi legeme og blod, og anstrengte seg virkelig for jeg skulle kunne delta fullt ut i ordinansen.
En sann disippel
Prestedømsbærernes handlinger under dette nadverdsmøtet minnet meg om hva Kristus ville ha gjort i en lignende situasjon – han ville virkelig ha anstrengt seg for å betjene den ene. Eldste Joseph B. Wirthlin (1917–2008) i De tolv apostlers quorum underviste: “Jesu Kristi sanne disipler har alltid vært opptatt av den enkelte”.1
For å være som Frelseren, må vi alltid være på leting etter dem som føler seg bortkommet eller glemt, og hjelpe dem å vende tilbake til de nittini. For dem som strever, kan det noen ganger være et Kristus-lignende eksempel som får dem til å åpne sitt hjerte og som får troens frø som er nedgravd i dem til å spire. President Thomas S. Monson (1927–2018) sa: “Når vi følger Frelserens eksempel, vil vi få anledning til å være et lys for andre.”2
Å være som Frelseren kan gi mange muligheter til å hjelpe andre å komme nærmere ham. Jeg blir ofte overrasket over hvor mange av dem jeg omgås som har spørsmål angående Jesu Kristi gjengitte evangelium, og som kommer til meg ganske enkelt på grunn av mitt eksempel. Jeg liker å hjelpe dem til å forstå mer om hvem vi er, hva vi tror på og hvordan Kristus står sentralt i alt vi gjør.
Å påta oss hans navn
Denne opplevelsen med nadverden hjalp meg også å forstå bedre ordinansens hellighet og hvordan den lar oss fornye våre pakter med vår himmelske Fader og bli bedre Kristi disipler.
Nadverdsbønnene lyder: “At de er villige til å påta seg din Sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt dem” (Moroni 4:3). Og hvilken bedre måte å påta oss Kristi navn, minnes ham og holde hans bud på enn å følge hans eksempel i tjeneste for den ene? Å søke og be om muligheter til å finne dem som er bortkommet, er en måte vi kan holde våre pakter på og uttrykke vår takknemlighet for Frelseren.
Herren underviste: “Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!” (Lære og pakter 18:15). Enten den ene sjelen er et familiemedlem eller en venn som strever med sin tro eller en besøkende som vi forsikrer oss om mottar nadverden, skulle vi alltid ha våre øyne åpne for den ene.
Jeg vet at Jesus Kristus lever og passer på oss, fordi for ham er vi den ene. Og til gjengjeld kan vi se etter menneskene rundt oss og veilede dem til hans lys også.