Siste dagers fedre
En fars velsignelse til vårt døende spedbarn
Vår nyfødte sønn ville ikke leve lenge, men vi visste at vår tilknytning til ham kunne fortsette for evig.
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Foto: Illustrasjonsfoto
For mange år siden ventet familien min lykkelig på vår sønn, Randolph “Ray” Gibsons fødsel. Men en rutinemessig ultralyd ga oss et sjokk.
Ray ble diagnostisert med hypoplastisk venstre hjertesyndrom (HLHS), som er en tilstand der venstre side av hjertet ikke utvikler seg riktig. Blodet kan ikke sirkulere slik at hjertet fungerer, og det er ofte dødelig for spedbarnet.
Da familien vår tok inn over oss denne diagnosen, holdt våre venner og vår familie bønner for oss, faste i familien og ga uttrykk for kjærlighet og omtanke. Vi var håpefulle. Likevel kom en oppfølgingsprøve med mer nedslående nyheter: Ray’s HLHS var ekstremt alvorlig.
Medfølende medisinske fagfolk drøftet våre alternativer med oss. Å avslutte svangerskapet var ikke en avgjørelse vi ville overveie. Men vi måtte finne balansen mellom et ønske om at vår sønn skulle leve – uansett hvor liten sjanse han hadde – mot smerten han ville oppleve i forsøket på å reparere hjertet hans. Anstrengelser for å holde Ray i live vil sannsynligvis føre til et helt liv med lidelse og død i svært ung alder.
Min hustru Kati og jeg tok med bønnens hjelp en svært vanskelig avgjørelse. Vi ville ta imot vår sønn inn i denne verden, holde ham komfortabel og la ham dø fredelig. Vår forpliktelse til Jesu Kristi evangelium og vår tro på frelsesplanen hjalp oss å ta dette valget. Det var ikke lett å se vår sønn vokse i mors liv, vel vitende om at hans død ville finne sted etter fødselen. Vi var også bekymret for hvordan vår toåring ville takle å møte sin lillebror og deretter delta i begravelsen hans en uke senere.
Vi ble styrket ved Herrens erklæring om at “små barn er hellige og er helliggjort gjennom Jesu Kristi forsoning” (Lære og pakter 74:7).
Kati og jeg kan bekrefte at det året vi ventet på Rays ankomst, hjalp oss å forstå den sanne betydningen av at en mann og en hustru skulle holde seg til hverandre (se 1 Mosebok 2:24 og Lære og pakter 42:22). Vi klynget oss til hverandre og lot vår kjærlighet og tillit hjelpe oss å holde ut. Vi utøste våre hjerter til Gud og ba om styrke til å gå videre og velsigne vår familie gjennom denne ildprøven. Vårt ekteskap ble sterkere.
Før Ray ble født, fant vi ut at han lå i seteleie. Legene var bekymret for at han ikke ville overleve påkjenningen ved en normal fødsel, så de utførte et keisersnitt. Få minutter etter fødselen ga jeg, sammen med biskopen og flere andre, Ray en prestedømsvelsignelse utenfor operasjonsstuen. I denne kaotiske, traumatiske situasjonen uttalte jeg flere setninger og avsluttet “i Jesu Kristi navn. Amen”. Ray ble deretter vasket, kledd på og ført til familien på sykehusrommet.
For å få trøst, prøvde jeg å huske velsignelsens ord, men jeg kunne ikke.
Ray levde i 24 timer og 16 minutter. Familie og venner fylte sykehusrommet den dagen. De holdt Ray og viste ham kjærlighet. Det var en uvirkelig opplevelse – den eneste dagen vi ville få med sønnen vår. Jeg verdsatte å holde ham, kysse ham og bytte bleier på ham.
Neste morgen døde sønnen vår. Vi holdt ham og viste ham stor kjærlighet i hans siste time.
En uke senere ønsket jeg desperat å huske velsignelsen. Det hadde skjedd så mye. Velsignelsen varte bare noen få minutter, men jeg kunne ikke huske ordene jeg hadde uttalt den morgenen.
Jeg knelte ned og ba om et mirakel, selv om jeg ikke visste om det ville komme noe. Etter bønnen tok jeg en blyant, og så strømmet velsignelsens ord inn i mitt sinn.
Denne opplevelsen forsterket min tro på at sløret mellom livet og livet etter døden er tynt, og at vi kan føle tilknytning til familiemedlemmer som ikke lenger er her sammen med oss.
Jeg hadde vært vitne til et mirakel. Jeg vet at sønnen min spilte en vesentlig rolle i dette mirakelet.
Min hustru og jeg blir fortsatt trøstet av løftet som finnes i Romerne 8:18: “For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.”