Eldste Ezra Taft Benson besøker hellige i Polen

Etter oppdrag fra Det første presidentskap ledet eldste Benson i De tolv apostlers quorum Kirkens hjelpearbeid i Europa etter 2. verdenskrig. I løpet av sine 11 måneder der reiste han mer enn 96 000 km. Bak ham ligger ruinene av Warszawa i Polen.

På en kjølig søndagskveld sommeren 1946 kjørte Ezra Taft Benson og to reiseledsagere langs de fredelige gatene i Zełwągi i Polen. Ujevne veier og kraftig regn hadde plaget de reisende hele dagen, men det dårlige været hadde endelig passert da mennene nærmet seg bestemmelsesstedet.

Zełwągi hadde en gang vært en del av Tyskland og hadde vært kjent som Selbongen. Nasjonale grenser hadde imidlertid flyttet seg etter krigen, og mye av Sentral- og Øst-Europa var underlagt Sovjetunionens innflytelse. I 1929 hadde den blomstrende Selbongen gren bygget det første siste dagers hellige møtehuset i Tyskland. Men etter seks år med krig var det bare så vidt de hellige i landsbyen holdt seg i live.¹

Det faktum at eldste Benson var i Polen i det hele tatt, føltes som et mirakel. Uten telefonlinjer i drift i Polen, hadde han og hans medarbeidere strevd med å kontakte tjenestemenn som kunne hjelpe dem å få papirer til å komme inn i landet. Først etter mye bønn og gjentatt kontakt med den polske regjeringen klarte apostelen å få tak i de nødvendige visumene.²

Da jeepen nærmet seg det gamle møtehuset i Zełwągi, spredte de fleste på gatene seg og gjemte seg. Eldste Benson og hans ledsagere stoppet bilen foran bygningen og gikk ut. De presenterte seg for en kvinne i nærheten og spurte om de hadde funnet siste dagers helliges møtehus. Kvinnens øyne ble fylt med lettelsens tårer. “Brødrene er her!” ropte hun på tysk.

Umiddelbart kom folk ut bak lukkede dører og gråt og lo av glede. De hellige i Zełwągi hadde vært uten kontakt med Kirkens ledere på generalplan i tre år, og den morgenen hadde mange av dem fastet og bedt om et besøk fra en misjonær eller leder i Kirken. I løpet av noen få timer samlet omtrent hundre hellige seg for å høre apostelen tale.

Da eldste Benson talte til de hellige, kom to væpnede polske soldater inn i kirkesalen. Forsamlingen stivnet av frykt, men apostelen vinket soldatene frem så de kunne sette seg foran i rommet. I sin tale understreket han betydningen av frihet. Soldatene lyttet oppmerksomt, ble sittende på plassene sine til avslutningssangen og dro uten å foreta seg noe. Etterpå møtte eldste Benson grenspresidenten og la igjen mat og penger til de hellige, og forsikret dem om at det var mer hjelp på vei.³

Kort tid senere skrev eldste Benson til Det første presidentskap. Han ble oppmuntret av å se Kirkens hjelp nå de hellige i Europa, men bekymret for vanskelighetene de hellige fortsatt opplevde.

“Kanskje de mange fordelene ved Kirkens store velferdsprogram for disse og våre andre hellige i Europa aldri skal bli kjent”, skrev han, “men mange liv har utvilsomt blitt spart, og mange av våre hengivne medlemmers tro og mot har blitt svært styrket.”⁴