Håp og trøst i Kristus

Av eldste Ronald A. Rasband

i De tolv apostlers quorum

La oss stole på løftet om at Herren husker og belønner sine trofaste hellige.

hånd fra Kristus-statue — Vi kan forankre vårt endelige håp i Jesus Kristus og hans forsoning.

Jens og Ane Cathrine Andersen hadde et dypt og varig vitnesbyrd om at Jesu Kristi gjengitte evangelium var sant. Til tross for en sint mobb og forfølgelse i lokalsamfunnet og sognet, sluttet de seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i 1861.

Om våren året etter ga de akt på Sions kall som kom fra Saltsjødalen, 8000 km unna. Å samles i Sion innebar å forlate sitt gode liv i Danmark – herunder venner, storfamilie og en vakker gård som i generasjoner hadde blitt overlevert fra far til eldste sønn. Gården, som lå i landsbyen Veddum i nærheten av Aalborg på den fruktbare Jylland-halvøyen nord i Danmark, var stor og produktiv. Den hadde dusinvis av ansatte og ga familien Andersen respekt og midler.

Jens og Ane Cathrine delte disse midlene med sine medkonvertitter, og betalte emigrasjonskostnadene til omtrent 60 andre hellige på vei til Sion. 6. april 1862 sluttet familien Andersen med sin 18 år gamle sønn Andrew seg til 400 andre danske hellige på den lille dampbåten Albion, og seilte til Hamburg i Tyskland. Da de kom til Hamburg to dager senere, sluttet de seg til flere hellige som samlet seg om bord på et større fartøy for å begynne sin reise over Atlanteren.

Gleden ved å samles i Sion ble imidlertid snart til sorg. Flere barn som hadde gått om bord på Albion, hadde meslinger. Da sykdommen feide gjennom gruppen av immigranter, døde 40 barn og flere voksne og ble begravet på sjøen. Blant dem var 49 år gamle Jens Andersen, min tippoldefar.

Jens’ drøm om å nå frem til og bygge opp Sion sammen med sin familie og andre danske hellige, endte bare 10 dagers reise fra Hamburg. En historiker skrev: “En befrier som i likhet med Moses aldri fikk satt sine egne ben på det lovede land, var Jens Andersen fra [Veddum] ved Aalborg, som hadde hjulpet ikke mindre enn seksti av sine medmennesker å emigrere. Han møtte døden i Nordsjøen i 1862, kort tid etter at han forlot [Tyskland].”¹

Jordelivets prøvelse

Var familien Andersens offer – å forlate sin komfortable gård og miste sin kjærlige ektemann og far – verdt det? Jeg er sikker på at verden ville si nei. Men verden mangler tro, fremsyn og det “evige perspektiv”² som Jesu Kristi gjengitte evangelium tilbyr.

Dette perspektivet hjelper oss å forstå vårt jordiske liv og dets mange prøvelser. Vi opplever frykt, svik, fristelse, synd, tap og ensomhet. Sykdom, katastrofe, depresjon og død knuser våre drømmer. Til tider virker våre byrder større enn vi kan bære.

“Selv om detaljene vil variere, kommer tragediene, de uventede prøvelsene og vanskelighetene, både fysiske og åndelige, til hver enkelt av oss fordi dette er jordelivet”, sa eldste Neil L. Andersen i De tolv apostlers quorum. Han tilføyde: “Vi søker etter lykke. Vi lengter etter fred. Vi håper på kjærlighet. Og Herren overøser oss med en fantastisk overflod av velsignelser. Men en ting er sikkert: Sammentvunnet med gleden og lykken vil det være øyeblikk, timer, dager, noen ganger år, hvor sjelen din vil bli såret.”³

Vi smaker det bitre så vi kan nyte det søte (se Lære og pakter 29:39). Med profeten Jesajas ord blir vi alle foredlet – og utvalgt – “i lidelsens ovn” (Jesaja 48:10).

Forsoningens løfte

Lidelse er en del av Faderens “lykkens store plan” (Alma 42:8, se også 2 Nephi 2:11). Men sentralt i denne planen står den trøst og det håp som kommer av “den store og strålende forsoning”.⁴ Gjennom sin forsoning kom Jesus Kristus til vår unnsetning. (Se Alma 36:3.)

Frelseren “steg ned under alt” (Lære og pakter 88:6), slik at han kunne påta seg våre vanskeligheter og feiltrinn. Han vet hvordan han skal betjene oss med full forståelse av hvor og hvorfor det gjør vondt.

“Siden Frelseren har lidd alle slags lidelser som vi noen gang vil få eller erfare, kan han vende det som er svakt, til styrke”, sa president James E. Faust (1920–2007), annenrådgiver i Det første presidentskap. “Han har personlig erfart alt. Han forstår vår smerte og vil gå med oss selv i de mørkeste stunder.”⁵

Det er derfor vi kan forankre vårt endelige håp i ham og hans forsoning.

“Vår verden er pessimistisk og kynisk – en verden som i stor grad ikke har noe håp i Jesus Kristus eller i Guds plan for menneskelig lykke”, sa president Russell M. Nelson. “Hvorfor slik verdensomspennende strid og dysterhet? Årsaken er enkel. Hvis det ikke finnes noe håp i Kristus, er det ingen anerkjennelse av en guddommelig plan for menneskehetens forløsning. Uten denne kunnskapen tror folk feilaktig at tilværelsen i dag etterfølges av utryddelse i morgen – at lykke og familietilknytning bare er noe flyktig.”⁶

Jeg finner håp og helbredelse i Jesus Kristus når jeg går i tempelet og lytter til levende profeters ord. Jeg finner trøst når jeg studerer skriftsteder som vitner om ham og hans forsoning. Når jordelivet truer med å “[ødelegge din fred]”,⁷ vender du deg til det jeg kaller “beskyttende skriftsteder”. Her er noen av mine favoritter:

Det gamle testamente

“Han skal oppsluke døden for evig. Og Herren Herren skal tørke tårene av alle ansikter” (Jesaja 25:8).
“Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret … Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom” (Jesaja 53:4–5).

Det nye testamente

“Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile” (Matteus 11:28).
“I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” (Johannes 16:33).

Mormons bok

“Og han vil påta seg døden, så han kan løse dødens bånd som binder hans folk. Og han vil påta seg deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:12).
Og hva er det dere skal håpe på? Se, jeg sier til dere at dere skal ha håp, gjennom Kristi forsoning og i hans oppstandelses kraft, om å bli oppreist til evig liv, og dette på grunn av deres tro på ham i henhold til løftet” (Moroni 7:41).

Lære og pakter

“Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side, og dere skal vitne om meg, ja, Jesus Kristus, at jeg er den levende Guds Sønn, at jeg var, at jeg er, og at jeg skal komme” (Lære og pakter 68:6).
“Derfor, frykt ikke, selv ikke for døden, for i denne verden er ikke deres glede fullkommen, men i meg er deres glede fullkommen” (Lære og pakter 101:36).

Disse og en mengde andre vers vitner, slik president Boyd K. Packer (1924–2015), president for De tolv apostlers quorum uttrykte det, om “løftet i Kristi forsoning”.⁸

En profets innstendige oppfordring

Når vi forstår den viktige rollen Frelseren spiller i vår lykke nå og i den kommende verden, forstår vi hvorfor president Nelson ber oss innstendig om å gjøre ham til den åndelige grunnvoll i vårt liv:

“Jeg bønnfaller dere om å sette av tid til Herren! Gjør din egen åndelige grunnvoll sikker og i stand til å tåle tidens tann ved å gjøre de tingene som lar Den hellige ånd alltid være hos deg.” President Nelson la til at å sette av tid til Herren innbefatter å ta seg “tid til Herren i hans hellige hus” gjennom tempeltjeneste og tilbedelse.⁹

“til hver og en av dere som har inngått tempelpakter, jeg ber deg inntrengende om å søke – bønnfullt og konsekvent – å forstå tempelets pakter og ordinanser …

Når noen form for omveltninger oppstår i ditt liv, er det tryggeste stedet å være åndelig, å leve inne i dine tempelpakter!

Vær så snill å tro meg når jeg sier at når din åndelige grunnvoll er solid bygget på Jesus Kristus, har du ingen grunn til å frykte.”¹⁰

Tegnet i hans hender

Hva skjedde med Ane Catherine og hennes sønn Andrew? Ble de mismodige og vendte tilbake til Danmark etter sin triste seks uker lange reise til New York City? Nei. Ved å stole på sitt vitnesbyrd om Frelseren og frelsesplanen og stole på Gud, strevde de tappert fremover med tog, dampbåt og vogntog. De kom til Saltsjødalen 3. september 1862, og ble med på oppbyggingen av Sion.

De slo seg ned i Ephraim i Utah, hvor Andrew giftet seg og stiftet familie. Senere flyttet Andrew familien, heriblant sin mor, til Lehi i Utah, hvor han ble en fremgangsrik bonde, bankier og borgermester. Han utførte en tre år lang misjon til sitt hjemland, virket i mer enn to tiår i biskopsråd og mer enn tre tiår i høyrådet eller i høyprestenes quorum. Tre av sønnene hans reiste på misjon til Danmark og Norge.

Med jordiske øyne kan vi ikke se den strålende enden fra den tårevåte begynnelsen. Men med tro på Kristus kan vi se fremover med håp. Og vi kan stole på løftet om at Herren husker og belønner sine trofaste hellige, herunder Jens, Ane Catherine og Andrew. Herren husket dem, og han husker oss. Han har lovet:

“[Jeg vil ikke glemme deg.]

I begge mine hender har jeg tegnet deg” (Jesaja 49:15–16).