Bare digitalt
Hvordan kunne jeg holde talen min på et språk jeg fortsatt lærte?
Som misjonsleder lærte jeg å stole på Herren selv om jeg følte meg utilstrekkelig.
Foto: Karel Denisse Calva Sanchez
Mens jeg virket i Santiago i Chile som misjonsleder sammen med min mann, som var misjonspresident fra 2012 til 2015, fikk jeg noen lærdommer om at mirakler virkelig finner sted og hvordan de inntreffer, som endret livet mitt. Å ta imot dette kallet plasserte meg langt utenfor min komfortsone på grunn av min manglende evne til å snakke språket i misjonen. I utgangspunktet følte jeg overveldende utilstrekkelighet.
Tidlig i misjonen hjalp en telefon fra et familiemedlem meg å innse at jeg fokuserte altfor mye på meg selv og mine kamper. Da jeg husket rådet president Gordon B. Hinckley (1910–2008) delte fra sin far: glem deg selv og begynn å arbeide”,1 bestemte jeg meg for å endre fokus. Hver gang jeg følte meg motløs, spurte jeg meg selv: “Hvem tenker du på?” Svaret var alltid meg. Så jeg ville omvende meg og vende tankene utover i stedet. Jeg valgte å fokusere på misjonærene, dem de underviste eller familien min.
Jeg prøvde også å huske hva jeg kunne gjøre, ikke fokusere på det jeg ikke kunne gjøre. Jeg kunne smile, gi klemmer og komme i gang med å lære meg spansk, selv om det betydde hyppige nederlag. Jeg dro ofte ut sammen med søstermisjonærene (istedenfor å gjemme meg i misjonshjemmet der det var trygt), selv om jeg følte at det ikke var mye jeg kunne tilføye.
Så lenge jeg var villig til å fortsette å ta små skritt i tro, følte jeg Kristi styrkende kraft gjennom hans sonoffer som hjalp meg å overvinne mine svakheter (se Jakobs bok 4:7). Mens jeg grunnet på erfaringene jeg hadde, gjenkjente jeg et lignende mønster i livet til menneskene jeg likte best i Skriftene. Her er dagbokoppføringen min fra oktober 2014:
“Eksempler fra Skriftene på personer som velger å gå ut av sin komfortsone, er mange – for eksempel Jesu mor Maria, Rut, Ester, Paulus, Enok, Lehi og Nephi, Alma, Ammon og hans brødre, Samuel, Abinadi, de 2000 unge lamanittene, Joseph Smith og mange andre. Alle disse omfavnet muligheter som gjorde dem sårbare. De kunne ikke forutsi eller styre utfallet av sine omstendigheter. De ble satt i situasjoner langt utenfor det gjenkjennelige i deres komfortsone, og risikoen for fare, smerte, lidelse, avvisning og nederlag var mulig, noe som skapte et behov for å bli reddet av Ånden og gaver fra Gud.
“Det naturlige menneske [se Mosiah 3:19] ønsker visshet, trygghet og kontroll, men jeg har lært at det vanligvis ikke er omstendighetene Gud utfører sine mirakler i. Min erfaring her har lært meg at når folk velger å begrense hva de kan og vil gjøre, basert på hva de føler seg tilpass med eller for å unngå å mislykkes, begrenser de hva Gud kan gjøre med dem. Han synes å utføre sine mirakler med oss oftere når vi har gjort oss sårbare [overfor hans vilje], når vi er villige til å gå ut i det ukjente … og stoler mer fullstendig på vår tro på ham og ikke på våre egne evner. Jeg har lært at hvis jeg er mer opptatt av prosessen med å lære, vokse og å bli enn med å risikere å mislykkes, åpner jeg meg for den styrkende kraft som Jesu Kristi forsoning tilbyr meg.”
En opplevelse som hjalp meg å lære denne lærdommen, fant sted da eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum besøkte vår misjon, sammen med de tre andre misjonene i Santiago. Det var over 1 000 misjonærer samlet i kirkesalen hvor min mann hadde blitt bedt om å lede møtet. Eldste Holland kom inn i kirkesalen, satte seg ved siden av mannen min, lente seg mot oss og sa: “Ok, dette er det vi skal gjøre. Søster Wright, du vil tale først og representere alle misjonspresident-hustruene her. Deretter vil president Wright følge etter.”
Jeg hørte ærlig talt ikke resten av dagsordenen. Det hadde aldri slått meg at eldste Holland ville be meg om å tale, så jeg hadde ikke gjort noen forberedelser. Jeg foretrekker å ha tid til å forberede meg på å tale, i det minste litt tid til å samle tankene mine, men jeg ville snakke umiddelbart etter åpningssalmen og bønnen.
Da tankene mine begynte å virvle, følte jeg et plutselig ønske om å dele budskapet mitt på spansk. Men selv om vi hadde vært ett år på misjon, og jeg hadde arbeidet veldig hardt for å lære spansk, strevde jeg fortsatt med språket, og jeg snakket absolutt ikke flytende. Oversetteren var tilgjengelig for meg hvis jeg snakket på engelsk, men dette var en spansktalende misjon, og jeg ønsket virkelig å snakke spansk. Det ville være vanskelig for meg å tale på engelsk. Å snakke på spansk føltes som et stort sprang. Så midt i lyden av 1 000 misjonærer som sang “Vi er kalt” (Salmer, 164), trakk jeg pusten dypt, bekjente min utilstrekkelighet for min Fader i himmelen og ba om hjelp til å bli reddet av Ånden.
Jeg fortalte min himmelske Fader at jeg ikke hadde noen anelse om hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle si det på spansk, men jeg lovet ham at jeg ville åpne munnen og gjøre mitt beste, med tro på at han ville fylle den (se Moses 6:32). I det øyeblikket følte jeg en fredelig forsikring komme over meg. Etter bønnen sto jeg opp på talerstolen og begynte å tale. Ord jeg hadde grunnet på før, kom tilbake i det nødvendige øyeblikket, selv på det fremmede språket jeg strevde med å kommunisere på. Jeg satte meg ned etter min korte tre minutter lange tale, og følte meg fortsatt i fred, men usikker på hvor effektivt jeg hadde kommunisert.
Etter møtet kom broren som hadde oversatt for eldste Holland, bort til meg og sa: “Søster Wright, jeg ante ikke at du snakket spansk så godt!” Jeg svarte: “Det gjør jeg ikke.” Han forsikret meg om at jeg ikke hadde gjort noen feil.
Jeg er sikker på at ingen av disse misjonærene husker noe om mitt korte budskap den dagen. Men for meg var det en livsendrende opplevelse. Jeg lærte å sette min lit til vår himmelske Fader og Frelseren, at de kunne og ville styrke meg til tross for mine svakheter når jeg var villig til å ta et sprang i tro. Hvis jeg hadde valgt den trygge ruten og brukt oversetteren, ville jeg kanskje aldri ha lært hvordan de redder oss når vi åpner oss for å la Gud råde.2
Jeg har alltid elsket denne delen av definisjonen på Herrens “nåde” i Bible Dictionary: “Det er … ved Herrens nåde at den enkelte gjennom tro på Jesu Kristi forsoning og omvendelse fra sine synder, mottar styrke og hjelp til å gjøre gode gjerninger som de ellers ikke ville kunne ha gjort på egenhånd.”
Jeg følte Hans nåde den dagen. Å ta dette spranget i tro ga meg mot til å hoppe ut av min komfortsone om og om igjen i fremtiden. Nederlag vil alltid være en del av læringsprosessen, og jeg opplevde mye av det med språket resten av min misjon. Men da det betydde mest, følte jeg Jesu Kristi støtte og styrke løfte meg over mine naturlige evner, slik at jeg kunne være redskapet i hans hender som han trengte at jeg skulle være for å velsigne andre. Min tro på og tillit til ham har vokst eksponentielt, som er den største gaven jeg tok med hjem fra vår misjon. Da vi kom hjem, kunne jeg snakke flytende spansk, og jeg kan nå bruke det til å tjene andre som frivillig i lokalsamfunnet og i den spanske grenen der vi for tiden går i kirken.
Jeg har et vitnesbyrd om at “hvis menneskene kommer til meg, vil jeg vise dem deres svakhet. Jeg gir menneskene svakhet så de kan være ydmyke, og min nåde er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem” (Ether 12:27).
Noter