“Fader, vær så snill og hjelp meg”, Liahona, sep. 2022.
Bare digitalt: Eksempler på tro
Fader, vær så snill og hjelp meg!
Da skuespilleren som spilte Jesus Kristus steg ned fra himmelen, visste jeg at Frelseren var svaret på mine prøvelser.
I juli 2021 fikk jeg velsignelsen av å arbeide som statist i de nye Mormons bok-videoene, som ble spilt inn i fjellene øst for Springville i Utah. Vi filmet scener som fant sted etter den “store og forferdelige ødeleggelsen” (se 3 Nephi 8:11–12) i den nye verden, som bekreftet Frelserens korsfestelse i den gamle verden.
Under filmingen lå min bror Byron på sykehuset i California i USA, mens mitt nyfødte barnebarn lå på sykehuset i Salt Lake City i Utah. Byron var døende av kreft, og barnebarnet mitt, som var født med en alvorlig fødselsskade, var ikke forventet å leve.
Da ektemannen min og jeg kom til motellet vårt etter den andre dagen med filmopptak, ringte søsteren min meg og var bekymret for Byron.
“Jeg vet ikke hva som skjer,” sa hun. “Byron svarer ikke på telefonen eller meldinger.”
Av mine fem søsken var jeg nærmest Byron. Han var det andre barnet, og jeg var den yngste. Han tok ofte vare på meg da jeg var liten. Vi vokste opp i enkle kår i Guatemala. Vi hadde ikke TV, men vi hadde hverandre. Vi var fattige, men vi var lykkelige.
Jeg savnet Byron da han flyttet til USA i håp om å hjelpe familien økonomisk. Han fant seg en jobb som bussjåfør for et reiseselskap. Mange år senere flyttet jeg til USA, giftet meg og sluttet meg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Etter dåpen ble foreldre mine også medlem av Kirken. Da ektemannen min og jeg slo oss ned syd i Utah, så jeg Byron hver gang han tok med seg turister til besøkssentrene ved St. George Utah tempel og Salt Lake tempel.
“Noe veldig spesielt”
Da jeg snakket med Byron om Kirken, sa han: “Siste dagers hellige har noe veldig spesielt. Når jeg snakker med folk på besøkssentrene, kan jeg se at de er gode og vennlige mennesker.” Han gikk med på å møte heltidsmisjonærene, men han arbeidet alltid og var nesten aldri hjemme.
To ganger gjennomgikk Byron behandling for kreft i spiserøret, med gode resultater. I 2020 kom imidlertid kreften tilbake. I juni 2021 var han bare så vidt frisk nok til å reise til Guatemala på en månedslang familiegjenforening. Vår far hadde dødd tidligere det året, og mor hadde gått bort i 2015, fire år etter at de ble beseglet i Guatemala City Guatemala tempel. Å se søsknene sine en siste gang var Byrons siste inderlige ønske.
To uker etter at han kom tilbake til California, ble han innlagt på sykehus. Nå lå han i koma.
Jeg gikk glipp av gjenforeningen fordi datteren min Angie trengte min hjelp og støtte. Den 3. juni ble hennes første barn, Athena, født med mellomgulvsbrokk. Kirurger opererte henne tre dager senere. De forventet ikke at hun skulle overleve.
Heldigvis var mannen min og jeg i nærheten i denne vanskelige tiden. Hver ettermiddag etter at jeg var ferdig med arbeidet på Mormons bok-videoene, forlot Angie sykehuset der hun våket over barnet, og var sammen med oss på motellet vårt, der vi trøstet henne og ba for Athena.
“Alt er OK”
Da jeg kom til innspillingsstedet dagen etter telefonsamtalen med søsteren min, var jeg sliten og lei meg. “Fader, vær så snill og hjelp meg,” ba jeg. “Det er så mange vanskelige ting som skjer i livet mitt.”
Før skuespillerne og statistene samlet seg for å filme scenen der den oppstandne Frelseren kommer ned fra himmelen (se 3 Nephi 11:8), ble vi bedt om å tenke på ham og hva han betyr for oss. Da jeg prøvde å konsentrere meg om Frelseren under scenen, vendte tankene mine seg til familien min. I mitt sinn så jeg min far, min mor og Byron. Akkurat da hørte jeg Byrons stemme.
“Alt er ok,” sa han. “Det går bra med meg.”
Jeg følte et håp og en trøst, som om jeg virkelig var i landet Overflod da Jesus kom for å undervise og helbrede folket og vise dem sitt legeme. Jeg visste at han var svaret på mine prøvelser, at han og Faderen var der for meg, og at det er en grunn til at ting skjer.
Den kvelden fikk jeg vite at Gud hadde hentet Byron hjem. Jeg er takknemlig for troen jeg har på at jeg vil få se ham og foreldrene mine igjen. Jeg er også takknemlig for at Gud hørte våre bønner for Athena. Etter at hun hadde tilbragt 88 dager på intensivavdelingen for nyfødte, kunne hun til slutt komme hjem.
Mange av oss som deltok i de nye videoene fra Mormons bok, følte Ånden og at vårt vitnesbyrd ble styrket. Når jeg tenker på denne erfaringen og ser fremover, spør jeg meg selv: “Gjør jeg alt jeg kan for å forberede meg til Frelserens annet komme og for å være verdig hans nærvær?”
Å få være med på videoinnspillingene var en stor velsignelse i mitt liv. Jeg vet at andre også vil bli velsignet når de leser Mormons bok og ser Mormons bok-videoene.