Det vakre ved å eldes

Av Lora Kinder

Jeg ville heller ha et ansikt som viser linjene som kommer av latter og tårer.

Bilde

bestemor klemmer barnebarn

Jeg husker at jeg som barn så på bestemors rynkete kinn. Linjer gjorde øyekrokene hennes rynkete, og små linjer prydet overleppen hennes. Jeg spurte henne hvordan jeg kunne unngå å få rynker.

“Ikke smil,” sa hun. “Og ikke gråt.”

Jeg fulgte rådet hennes – én dag. Så ga jeg opp. Hvordan kunne noen leve uten å smile eller gråte? Jeg bestemte meg for at jeg heller ville ha et ansikt som viser linjene som kommer av latter og tårer.

I Mormons bok underviste Lehi sin sønn Jakob at vi er her i jordelivet for å ha glede (se 2 Nephi 2:25). Men han underviste også at for å kjenne glede, må vi oppleve sorg (se 2 Nephi 2:22–23). Jeg har fått se tegnene på både glede og sorg, slik de er gravert i ansiktet til dem som har levd livet. Ansiktet deres bærer historien om livet deres.

Jeg er enig med den som sa: “Vakre gamle mennesker er kunstverk.”¹ Noen utvikler en karakter i alderdommen som gjør dem bemerkelsesverdige. Jeg har for eksempel sett hvithårede, hvitkledde tempelvertinner og blitt slått av det fantastiske lyset som skinner i øynenes deres og gløder i de smilende ansiktene deres.

Nå som jeg selv er blitt en eldre kvinne, lærer jeg at det finnes visse gleder som følger med aldring. Jeg føler meg for eksempel mer tilpass i min egen kropp. Jeg er takknemlig for at den fortsatt fungerer! Jeg går kanskje litt saktere og snakker litt saktere enn jeg en gang gjorde. Fanget mitt har kanskje litt mer polstring, og armene mine er mer omsorgsfulle. Men jeg liker å tro at min berøring er mildere også.

Jeg vet at jeg fortsatt kan ha fremgang og lære, og at “hvilket som helst intelligent prinsipp vi tilegner oss i dette liv, vil være med oss i oppstandelsen” (Lære og pakter 130:18). Derfor ser jeg frem til det jeg fortsatt kan lære. Dessuten kan jeg hjelpe andre – som mine barnebarn – å lære av historiene i mitt liv som jeg kan dele med dem.

Bilde

hustru og ektemann som sitter sammen

Illustrasjonsfoto

Min mann og jeg er enda mer i stand til å akseptere hverandre og vite at vi også fortsatt kan lære og vokse sammen. Ekteskapet vårt har blitt rikere på grunn av stormene vi har utholdt sammen. Våre barn har vokst opp og har gjort oss stolte eller bekymret, alt til sin tid. Barnebarn gir lykke og glede.

Og med alderen følger bevisstheten om at jordelivet ikke varer evig. Nå er tiden inne til å gjøre de tingene som jeg har tenkt å gjøre. Hvis ikke nå, når da? “Se, denne livsdag er dagen menneskene har til å utføre sitt arbeide” (Alma 34:32). Forhåpentligvis innser vi med alderen at nå er tiden inne til å si de uuttalte ordene, helbrede relasjonene og oppnå de gjenværende målene.

Etter hvert som jeg blir eldre, tenker jeg på arven jeg vil overlate til mine etterkommere. Jeg håper at en del av den vil være at mens jeg opplevde glede og sorg, fant jeg visdom. Og på grunn av det, fant jeg det vakre i å eldes.

Artikkelforfatteren bor i California i USA.