Bare digitalt
Stigende vann
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Vannet dekket nesten min sønns hode, men det var ingen som kunne hjelpe meg å få ham opp.
“Mamma! Det er så kaldt!”
Jakob, en av mine syv år gamle tvillinger, sto med elvevann som slo mot anklene hans.
Mine tre andre barn hadde en lignende reaksjon. Mens mannen min var på jakt, hadde jeg blitt med min utvidede familie på det jeg håpet ville bli en morsom tur til noen varme kilder. Så langt levde ikke de “varme” kildene opp til navnet sitt.
Dampen steg opp fra en liten dam over elven. Jeg beveget meg nærmere og følte varmen fra den. “Dette må være en varm kilde,” tenkte jeg.
“Kan vi svømme i denne?” spurte jeg min tante. Barna hennes var også i elven.
“Jeg vet ikke.”
Vi så etter et skilt som kunne indikere hva dammen var for, men vi fant ikke noe. En etter en beveget våre skjelvende barn seg fra den kalde elven til dammen. Min tante og jeg sto på stranden og så på og snakket mens de lekte.
En eldre gutt kom til syne nær kanten av dammen. “Jeg slipper ut vannet fra bassenget!” ropte han. Han sveivet på et stort hjul, og vann strømmet ut i dammen.
Barna ropte med begeistring da vannbølgen kom ned i dammen. Jeg var takknemlig for at jeg hadde insistert på at de skulle ha på seg redningsvester. Jeg smilte da den stigende strømmen førte dem mot venstre side av dammen.
Jakob løsrev seg fra dem og kjempet mot strømmen for å svømme til høyre side av dammen. Han stoppet, og fikk en alvorlig overraskende mine i ansiktet. “Mamma, jeg sitter fast!”
Uten å tenke meg om hoppet jeg uti og grep armen hans for å dra ham i sikkerhet. Han rikke seg ikke. Satt han fast i noe? Jeg fortsatte å dra, men jeg klarte ikke å få ham løs. Vannet fortsatte å stige.
“Dere, han sitter fast! Kan noen hjelpe meg!” Men jeg visste at de var for langt unna.
Det hørtes et plask, og onkelen min dukket opp fra ingensteds. Han grep Jakob, slepte og dro.
Vannet var nesten over Jakobs hode. Satt redningsvesten fast i noe? Jeg tok tak en stropp med skjelvende hender. Innen jeg fikk løsnet én reim, dekket vannet Jakobs hode. “Åh, hjelp!” ba jeg.
Onkelen min trakk bakover av all sin makt. Jakob kom seg løs, og onkelen min dro ham med seg til elvebredden.
Jeg kjempet ved siden av Jakob og tok ham i armene mine.
“Det er en kulvert,” sa onkelen min, og pekte på et 24-tommes rør som vi ikke hadde lagt merke til. Vannet presset seg kraftig gjennom det og ut i elven. Jakobs redningsvest var sannsynligvis alt som hindret ham i å bli dratt gjennom det.
Med uro vendte onkelen min og jeg oss mot resten av familien. “Alle sammen, kom dere ut!”
Mens barna klatret opp, tok jeg av Jakobs redningsvest og undersøkte ham. Han hadde ikke svelget altfor mye vann og hadde ingen skrammer eller blåmerker.
“Du var så modig, kompis. Var du redd?”
“Nei, jeg bare fortsatte å holde pusten,” sa han. Plutselig var jeg så takknemlig for all den tiden han hadde øvd på å holde pusten i svømmebassenget.
“Hvordan visste du at du skulle komme?” spurte jeg onkelen min da han kom bort til oss på steinene.
“Jeg følte en tilskyndelse om å komme og se hva alle gjorde,” sa onkelen min. “Så, jeg dro.”
Da de andre kom bort til oss, så vi på kantene av dammen igjen, og denne gangen så vi et varselskilt som hadde falt ned blant steiner og jord ved siden av dammen.
Alle var rystet, så jeg tok barna med tilbake til campingvognen. “La oss takke vår himmelske Fader for at han hjalp oss,” sa jeg. Da barna mine ble med meg i bønn, slo realiteten av det som hadde skjedd meg.
Jeg visste at det var andre i lignende omstendigheter som fikk svært annerledes, knusende slutt. Jeg visste ikke hvorfor Jakob hadde blitt reddet, men jeg visste at det var et mirakel. Da jeg trakk barna nærmere, var jeg takknemlig for tiden jeg hadde med dem og velsignelsen av å være en evige familie. Jeg visste at vår himmelske Fader og Jesus Kristus var oppmerksomme på oss, og at de hadde sendt et mirakel da vi overså faresignalene.