“Et ansikt i vinduet”, Liahona, mars 2024.
Sagt av siste dagers hellige
Et ansikt i vinduet
Jeg trodde naboen min var nysgjerrig, men jeg fant ut at hun bare trengte en venn.
Foto gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren
Jeg så ofte det samme ansiktet stirre fra et leilighetsvindu. Jeg tenkte: “Er det ikke trist at noen hele tiden ser ut av vinduet og dømmer sine medmenneskers aktiviteter?”
Så en dag tenkte jeg kanskje jeg skulle gå og spørre om jeg kunne være til hjelp. Jeg bestemte meg for å ta med meg litt nybakt brød.
Det varme brødet smeltet isen i min eldre nabos hjerte. Med tårer i øynene fortalte hun meg hvor ensom hun følte seg. Ingen besøkte henne og ingen ringte henne, ikke engang hennes egne barn. Med skjelvende hånd tørket hun tårer fra kinnene.
Hun sukket og sa så: “Hvor fint det ville være å bare forlate denne verden. Jeg dømmer ingen når jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg bare ser på når barna leker og andre ting som foregår i gården.”
Illustrasjon: Alex Nabaum
Etter hvert snakket vi om evangeliet. Til å begynne med var hun tilbakeholden fordi hennes mann hadde virket som embedsmann i en annen kirke. Men jo mer vi snakket sammen, desto mer imponert ble hun over sannhetene jeg delte om Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium.
“Det er fantastisk at vi har den samme Jesus!” sa hun. “Vil vi møte hverandre i himmelen?”
“Ja”, svarte jeg, “vi vil være der sammen – hånd i hånd.”
Fra da av var vi gode venner i mange år, helt til hun endelig gikk bort fra denne verden.
Nå liker jeg å tenke på at min tidligere nabo ser fra vinduet i sitt himmelske hjem, følger med på våre aktiviteter og håper at vi har tilstrekkelig harmoni og kjærlighet til hverandre.