Åttende Økt
Lær Barna å Være Ansvarsbevisste
«De som gjør for mye for sine barn, vil snart oppdage at de ikke kan gjøre noe med sine barn.»
Eldste Neal A. Maxwell
Mål med økten
Denne økten skulle hjelpe foreldre å:
-
Forstå hvordan de han lære sine barn å være ansvarsbevisste.
-
Vite hvordan de kan fortelle sine barn hva de forventer av dem.
-
Forstå prinsippet med å undervise barna ett trinn om gangen.
-
Vite hvordan man gir alternativer for å hjelpe barna å opptre ansvarsbevisst.
Viktigheten av god undervisning
Foreldre har en hellig plikt til å lære sine barn å adlyde Guds bud og reglene i hjemmet og samfunnet.1 Herren har befalt foreldre å lære sine barn å være ydmyke og lydige, å ha tro på Kristus, å omvende seg fra sine synder, å bli døpt og motta Den hellige ånds gave og å være flittige (se L&p 68:25-32). Han irettesatte noen av Kirkens tidlige ledere for at de ikke underviste sine barn ordentlig (se L&p 93:42-44, 47-48). Foreldre skulle «oppdra [sine] barn i lys og sannhet» (L&p 93:40), for «lys og sannhet avviser den onde» (L&p 93:37).
Noen foreldre underviser ikke barna ordentlig. Foreldre har en tendens til å oppdra sine barn på samme måte som de selv ble oppdratt. Noen foreldre er altfor overbærende, mens andre er altfor kontrollerende. Andre er så opptatt av andre ting at de forsømmer sitt ansvar for og sin mulighet til å undervise sine barn. Noen foreldre har misoppfatninger når det gjelder barn, og ser på dem som naturlig gode, uten behov for undervisning og disiplin, eller naturlig onde, med behov for straff. Noen foreldre unnlater å undervise sine barn fordi de aldri ønsket seg barn i første omgang. Disse barna kan ofte bli utsatt for psykisk mishandling og forsømmelse.
Herren forventer at foreldre tar sitt undervisningsansvar på alvor. Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum har erklært: «Ektemenn og hustruer – mødre og fedre – vil bli holdt ansvarlige for Gud når det gjelder å oppfylle [sine forpliktelser].»2
Undervisning av barn
Tiden til å begynne å undervise barna er når de er spedbarn. Barn er født med et naturlig ønske om å lære. Et bånd mellom foreldre og barn «utvikler seg gradvis i løpet av ukene og månedene» etter barnets fødsel ved at de stadig vekselvirker med hverandre og lærer å tilpasse seg til «den andres særegenheter».3 Forholdet mellom foreldre og barn skaper et ideelt klima for læring. Barn begynner å absorbere sine foreldres måter å gjøre ting på ved å se og lytte, til og med før språket er utviklet. Når barna har lært å snakke, stiller de spørsmål for å få informasjon om verden. Foreldre kan med fordel benytte seg av barnas naturlige nysgjerrighet, og med ord og eksempel formidle den informasjonen barna trenger for å kunne klare seg i livet.
De kanskje mest avgjørende årene i en persons liv er når han eller hun er aller mest sorgløs og uten bekymring for fremtiden – barne- og ungdomsårene. I løpet av disse formende årene tilegner barna seg verdinormer, holdninger og vaner som vil styre deres adferd resten av livet. Foreldre har en fantastisk mulighet til å lære sine barn gode verdinormer og ansvarsbevissthet på måter som innbyr til samarbeid istedenfor opprør.
Følgende prinsipper vil hjelpe foreldre å undervise sine barn.
Undervis ved eksempel
En av de største utfordringene og mulighetene foreldre har, er å undervise sine barn på en slik måte at barna ønsker å følge foreldrenes råd. President David O. McKay beskrev eksempel som «den beste og mest effektive undervisningsmetode».4
Eldste Delbert L. Stapley i De tolv apostlers quorum understreket verdien av å undervise ved eksempel: «En klok mann sa følgende da han ble bedt om å ramse opp de tre viktigste kjennetegnene på de største lærerne gjennom alle tider, og som kunne være en rettesnor for nye lærere: ”For det første, undervis ved eksempel. For det annet, undervis ved eksempel. For det tredje, undervis ved eksempel.”»5 President Thomas S. Monson i Det første presidentskap forklarte at Jesus «underviste om tilgivelse ved å tilgi. Han underviste om barmhjertighet ved å være barmhjertig. Han underviste om hengivenhet ved å gi av seg selv. Jesus underviste ved eksempel.»6
Biskop H. David Burton, Kirkens presiderende biskop, erklærte at foreldre kan veilede sine barn når de viser et rettferdig eksempel: «Vi må sørge for at vårt eget liv er i orden. Hykleri har aldri virket, og det vil ikke virke i dag. Det kreves at vi leder med rettferdighet og oppfordrer vår familie til å følge vårt eksempel. Led på familiens hjemmeaften. Led i skriftstudium. Gi prestedømsvelsignelser. Led i personlig bønn og familiebønn.»7
«Eksempler blir minner som virker som en rettesnor for vårt liv,» sa eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum.8 Deres barn vil huske de eksempler dere viser dem i langt større grad enn noe annet dere gjør eller sier.
Gi barna ansvarsoppgaver
Mange foreldre har lett for å skjemme bort barna og skjerme dem mot de ansvarsoppgaver de selv en gang måtte gjennomgå – erfaringer som hjalp dem å klare seg som voksne. Når foreldre deler ut goder og tjenester til sine barn og krever lite til gjengjeld, mister barna motivasjonen til å bli selvhjulpne og ansvarsbevisste. Isteden blir de late, egoistiske og nytelsessyke. Eldste Neal A. Maxwell i De tolv apostlers quorum sa: «De som gjør for mye for sine barn, vil snart oppdage at de ikke kan gjøre noe med sine barn.»9
Eldste Joe J. Christensen i De sytti forklarte at det å skjemme bort barna svekker dem og frarøver dem verdifulle lærdommer:
«I våre dager vokser mange barn opp med et helt forkjært syn på verdier fordi vi som foreldre dynger dem ned. Enten vi er velstående eller har, som de fleste av oss, mer beskjedne midler, prøver vi som foreldre ofte å gi våre barn nesten alt de ønsker seg og fratar dem derved forventningens velsignelse – det å lengte etter noe som de ikke har. Noe av det viktigste vi kan lære våre barn, er å forsake noe. Øyeblikkelig tilfredsstillelse skaper vanligvis svake mennesker. Hvor mange virkelig store mennesker kjenner dere som aldri behøvde å streve? …
… Før eller senere er det viktig for utviklingen av våre barns karakter at de lærer at ”jorden fremdeles går rundt solen” og ikke rundt dem. I stedet skulle vi lære våre barn å stille seg selv følgende spørsmål: «Hvordan er verden blitt bedre fordi de lever i den?»10
Eldste Christensen advarte og sa at barn må lære å arbeide, ellers vil de forlate hjemmet dårlig forberedt til å møte verden utenfor. Han uttalte: «Selv i familieaktiviteter må vi finne en balanse mellom arbeid og lek. Noen av mine mest minneverdige opplevelser fra oppvekstårene var familieaktiviteter hvor jeg lærte å legge tak på et hus, sette opp et gjerde eller arbeide i hagen. I stedet for bare arbeid og ingen lek, er det for mange av våre barn nesten bare lek og svært lite arbeid.»11
Foreldre skulle lære sine barn å arbeide sammen med dem, helt fra barna er små og har et naturlig ønske om å hjelpe. Foreldre skulle gi sine barn rutinemessige plikter som er tilpasset deres evner.
Kathleen Slaugh Bahr ved Brigham Young University og hennes kolleger hevder at det å arbeide side om side styrker familiemedlemmer og knytter dem sammen i varige forhold:
«Når familiemedlemmer arbeider side om side med riktig innstilling, utvikler de en grunnvoll av omsorg og engasjement gjennom deres daglige opplevelser sammen. De mest ordinære oppgaver, som å tilberede måltider eller vaske klær, har et stort potensial for å styrke samholdet med dem vi tjener og dem vi tjener sammen med…
… Enhver utførelse av en oppgave er en innbydelse til alle om å komme inn i familiekretsen. De mest ordinære plikter kan bli daglige ritualer for kjærlighet og tilhørighet i familien.»12
Foreldre skulle også lære sine barn å hjelpe andre. Eldste Derek A. Cuthbert i De sytti sa: «Kloke foreldre gir sine barn muligheter til å hjelpe til i hjemmet fra ung alder av.»13 Så langt det er mulig, skulle foreldre arbeide og utføre tjeneste sammen med sine barn og gjøre sitt beste for å gjøre aktivitetene fornøyelige.
Etter hvert som barna får stadig større ansvarsoppgaver, må foreldrene trøste dem når de kommer til kort, og i slike tilfeller skulle foreldrene fortsette å oppmuntre dem til å prøve igjen. President Thomas S. Monson har sagt: «Vårt ansvar består i å heve oss fra middelmådighet til dyktighet og fra nederlag til seier. Vår oppgave består i å bli så gode som vi kan. En av Guds største gaver til oss er gleden ved å forsøke igjen, for intet nederlag behøver å være endelig.»14
Presiser hva som forventes
Noen ganger antar foreldre at barna vet nøyaktig hva som forventes av dem. Foreldrene blir skuffet når disse uuttalte forventningene ikke innfris.
Noen foreldre er redde for å be sine barn om å utføre plikter eller gjøre adferdsendringer fordi de frykter at barnet vil si nei eller mislike dem eller støte dem bort fordi de spør. Når foreldrene ikke presiserer hva som forventes, kan en vegg av frustrasjon og motvilje bygge seg opp og skape følelsesmessig avstand mellom dem og barnet. Tydelig uttrykte forventninger fjerner usikkerhet og skuffelse, og dermed styrkes forholdet mellom foreldre og barn.
Drøft med foreldrene disse prinsippene for å gjøre sine forventninger kjent:
-
Presiser for deg selv hva du ønsker. Sørg for at dine forventninger er fornuftige. Snakk på forhånd med din ektefelle på tomannshånd slik at dere kan bli enige om forventningene, metodene for å spørre og konsekvensene som gjelder hvis barnet ikke innretter seg. Hvis barnet er trassig eller urolig, skulle om mulig begge være tilstede når barnet blir bedt om å gjøre noe.
-
Velg en god tid til å komme med anmodninger. Drøft anmodningene når barnet er klart både psykisk og fysisk, ikke når han eller hun er stresset, sint eller opptatt med noe annet. Familieråd eller familiens hjemmeaftener er ofte ideelle.
-
Vær positiv og spesifikk. Istedenfor å snakke på en negativ eller generell måte («Dette rommet er rotete. Rydd opp!»), skulle du være positiv og spesifikk: «Gry, når du tar oppvasken, vil jeg at du skyller tallerkenene før du setter dem i oppvaskmaskinen, for da blir de renere, og oppvaskmaskinen vil vare lenger.»
-
Vis hva du mener. Uten å gjøre jobben for barnet, viser du hva du forventer. Du kan for eksempel hjelpe barnet å skylle ordentlig av tallerkenene, sette dem i oppvaskmaskinen og tørke av benken.
-
Gi rikelig med positive tilbakemeldinger. Når jobben er gjort, kan du si: «Veldig bra. Det er nøyaktig slik det skal gjøres.» Fortell barnet hvordan dette hjelper deg og andre: «Jeg føler godt når jeg ser at oppvasken er gjort ordentlig. Hjemmet vårt er mer fredfylt når det er rent og ryddig.»
Lær barna ansvarsbevissthet ett trinn av gangen
For sine barns åndelige utvikling foreskrev Herren at de skulle undervises i grunnleggende læresetninger – melken – for å forberede dem for større lys og kunnskap – kjøttet (se L&p 19:22). På en tilsvarende måte trenger barn å bli lært å utføre enkle oppgaver som er trappetrinn til det som vil bli forventet av dem som voksne. Barn kan trenge progressive trinn for å lære ting som å respektere andre, ha gode manerer, rydde et rom eller gjøre hagearbeid.
Adferden kan deles opp i enkle, oppnåelige oppgaver som er tilpasset barnets alder og evner. Et barn kan for eksempel lære å plukke opp lekene sine før det lærer å rydde et helt rom. Med tålmodighet og oppfinnsomhet kan foreldrene hjelpe barna å bli samarbeidsvillige, hjelpsomme og ansvarsbevisste personer, og dermed forebygge mange problemer etter hvert som barna vokser til.
Camilla
Camille, en energisk fireåring, likte å dra på handletur sammen med moren. Hun dro stadig varer ned fra hyllene og forlangte å få ta på dem og få dem, og fikk raserianfall når moren sa nei. Mor, som ønsket at Camilla skulle oppføre seg ansvarlig, kjeftet og truet henne, men lyktes bare i liten grad i å forandre adferden.
Etter å ha snakket med en mer erfaren venn, prøvde moren en ny fremgangsmåte som besto av flere undervisningstrinn. Første trinn var å formidle problemet på en vennlig og kjærlig måte: «Camilla, jeg vil gjerne ha deg med på handletur, men jeg blir lei meg når du tar ting fra hyllene. Og så begynner du å skrike når jeg setter dem tilbake.» Så presiserte hun sine forventninger: «Du kan være med meg på handletur når du hjelper til. Hvis du tar ting eller lager oppstyr, må jeg kjøre deg hjem, og du får ikke være med meg neste gang. Du må ikke ta noe unntatt når jeg ber deg om det. Jeg vil at du skal forstå dette, så gjenta det jeg har sagt.» Da Camilla hadde gjentatt forventningene riktig, sa moren: «Fortell meg hva som vil skje når du tar ting eller lager oppstyr.» Da barnet hadde forstått forventningene og konsekvensene av å ikke innrette seg, og var enig i dem, fikk hun lov å bli med på handletur igjen.
I neste fase av undervisningen tok moren Camilla med seg på en snartur innom butikken. De kjøpte bare en eller to ting. Mor skjønte at Camilla ønsket å hjelpe til, og ville gjøre noe positivt ut av dette. Derfor lot hun Camilla hjelpe til med velge ut en vare og holde den. Passende adferd ble anerkjent med verbale komplimenter. Etter at Camilla hadde lært passende adferd på kortere handleturer, fikk hun være med på lengre turer. Mor fant nyttige roller til henne, som å velge mellom to akseptable frokostblandinger, velge det fineste eplet eller holde morens veske mens hun la ting i handlevognen. Mor ga henne rikelig med positiv tilbakemelding når hun hjalp til.
En gang fikk Camilla et nytt raserianfall. Mor kjørte henne hjem så fort som mulig. Uten sinne eller hevnlyst, sa hun: «Jeg er lei meg for at du valgte å oppføre deg dårlig i butikken i dag. Neste gang jeg skal handle, får du bli hjemme sammen med en barnevakt. Hvis du tror du kan følge reglene når vi handler, skal vi prøve det igjen. Er det greit?» Etter noen få uker oppførte Camilla seg som regel bra når de var ute blant folk.
Gi alternativer
Barn, akkurat som voksne, liker ikke å bli beordret rundt. Hvis man beordrer et barn: «Rydd rommet med en gang,» vekker det vanligvis motstand, som: «Jeg skal gjøre det senere.» Barn samarbeider mye lettere når de kan velge mellom to akseptable alternativer: «Jeg ønsker at du skal rydde opp klærne dine før du går ut og leker i ettermiddag. Vil du rydde dem opp nå, før bussen kommer, eller med en gang du kommer hjem fra skolen?» Alternativene er begrensede, men barna kan gjøre et valg, noe som hjelper dem å ta ansvar.
Når foreldre lar barna velge, skulle de sørge for at alternativene er akseptable for dem som foreldre. Hvis for eksempel en forelder sier til en tenåring: «Du kan klippe plenen nå, ellers kan du glemme å få låne bilen i morgen kveld,» kan barnet velge å gi avkall på bilen og kjøre med venner isteden. Barnet får det som det vil, og plenen blir ikke klippet – et uakseptabelt utfall for forelderen. Det er bedre å si: «Du kan klippe plenen i dag, eller så kan du rydde garasjen for meg slik at jeg får tid til å klippe plenen.» I dette tilfellet er begge alternativene akseptable for forelderen, og barnet har et valg.
Alternativene skulle ikke omfatte straff: «Du kan klippe plenen nå, ellers får du husarrest i en måned.» Dette utsagnet gir ikke noe reelt valg («Du må gjøre som jeg sier, ellers får du straff»), og vil bare vekke motvilje.
Nedenfor finner du noen mulige alternativer i forskjellige situasjoner.
-
En 11-åring begynner å være sent oppe om kvelden, har vanskelig for å komme seg opp om morgenen og vil at moren skal kjøre ham til skolen. Forelderen kan si: «Du kan enten stå opp tidsnok til å ta bussen, eller så får du gå til skolen.» (Dette alternativet bør bare gis om det å gå til skolen faktisk er gjennomførbart og trygt.)
-
En åtteåring utsetter å ta oppvasken. Forelderen kan si: «Du kan ta oppvasken nå, eller så kan du gjøre det i kveld, mens familien ser på TV.»
-
En tenåring har musikken altfor høyt. Forelderen kan si: «Du kan enten høre på CD-spilleren på rommet ditt med døren lukket, eller bruke hodetelefonen. Det er umulig å snakke sammen når du spiller så høyt.»
Barn er ikke alltid mottakelige for endringer som krever at de tar ansvar. Vær forberedt på at du kan få høre ting som: «Det er urettferdig.» «Hvorfor må jeg gjøre dette?» «Andre foreldre tvinger ikke barna sine til å gjøre sånne ting,» eller «Du bryr deg ikke om mine følelser, ellers ville du ikke ha tvunget meg til å gjøre dette.» Foreldre skulle ikke la seg manipulere av slike kommentarer. De må være konsekvente når det gjelder alternativer. Overvei følgende eksempel:
Martin
Martin satte seg foran datamaskinen, noe han etter hvert hadde begynt å gjøre hver kveld og som ble prioritert foran de faste pliktene. På et familierådsmøte noen måneder tidligere, hadde familiemedlemmene blitt enige om at pliktene skulle utføres først, men igjen blåste han i regelen. Faren hans ga ham et valg:
|
Far: |
Martin, du får lov til å bruke datamaskinen i kveld, etter at pliktene dine er utført. Hvis du heller vil gjøre pliktene dine i morgen, kan du få bruke datamaskinen i morgen kveld, når du er ferdig med arbeidet. |
|
Martin: |
Jeg skal gjøre pliktene når jeg er ferdig på datamaskinen. Jeg har ikke tid nå. |
|
Far: |
Det kan så være. Men du får ikke bruke datamaskinen før etter at pliktene er utført. |
|
Martin: |
Jeg må på Internett nå. En av vennene mine venter på å få høre fra meg. |
|
Far: |
Det tviler jeg ikke på. Enda større grunn til å huske gjøre pliktene med en gang du kommer hjem fra skolen. Jeg liker ikke å se deg frustrert eller oppbragt. Men arbeidet må gjøres. Du vet at vi snakket om denne regelen i familierådet, og du gikk med på å følge den. Du må gjerne bruke datamaskinen så snart arbeidet er gjort. |
|
Martin: |
Det er urettferdig. Jeg sa jeg skulle gjøre pliktene senere. Jeg har andre ting jeg må få gjort akkurat nå. |
|
Far: |
Det kan så være, men du får ikke bruke datamaskinen før etter at arbeidet er gjort. |
En forelder må kanskje gjenta alternativene flere ganger, og han eller hun skulle gjøre det uten å bli sint. Barnet vil snart bli lei av å høre dette om og om igjen, og følge anmodningen hvis han eller hun vet at forelderen mener det.
Når foreldre gir alternativer, skulle de ikke innta forsvarsposisjon eller krangle. Hvis barnet ønsker å diskutere saken, kan foreldrene vise at de forstår hans eller hennes kommentarer med et kort utsagn som «Det kan så være», og så gjenta alternativene. Hele prosessen går glattere hvis man er enige om reglene på forhånd.
Når et barn nekter å innrette seg når det får alternativer, skulle forelderen iverksette en konsekvens (som beskrevet i niende økt) som har en logisk sammenheng med den uønskede adferden. Når de gjennomføres på riktig måte, virker konsekvensene logiske og lærer barna ansvarlig oppførsel. Hvis konsekvensen ikke står i forhold til, eller ikke har noe med regelbruddet å gjøre, kan den virke urimelig, tilfeldig og overdreven, noe som kan få barnet til å bli sint, motvillig og opprørsk.
Ha familieaktiviteter
Foreldrenes undervisning vil bli styrket hvis de deltar i aktiviteter sammen med barna. Barn som arbeider og leker sammen med foreldrene, vil med større sannsynlighet innlemme foreldrenes undervisning og eksempel i sitt eget liv. Foreldre skulle planlegge aktiviteter som er meningsfylte og morsomme for alle. Både arbeid og lek kan være tilfredsstillende når foreldrene prøver å bygge opp et godt forhold til sine barn.
Verdien av å Lære Barna Ansvarsbevissthet
President James E. Faust i Det første presidentskap understreket viktigheten av å lære barna ansvarsbevissthet: «Hvis foreldre ikke disiplinerer sine barn og lærer dem å adlyde, kan samfunnet gjøre det på en måte som hverken foreldrene eller barna synes om… Uten disiplin og lydighet i hjemmet, går det ut over samholdet i familien.»15 Større fred og lykke blir resultatet i familier hvor foreldrene kjærlig lærer barna å adlyde Guds bud og hjemmets og samfunnets regler.