Syvende Økt
Løs Konflikter
«Satan vet at den sikreste … måte å forstyrre herrens verk på er å svekke familiens virksomhet og hjemmets hellighet.»
Eldste M. Russell Ballard
Mål med økten
Denne økten skulle hjelpe foreldre å:
-
Forstå at meningsforskjeller er uunngåelige og at familier som løser konflikter, blir mer sammensveiset og sterkere.
-
Lære måter å takle konflikter i hjemmet på.
-
Forstå hvordan man løser uoverensstemmelser på fredelig vis.
Problemet med uløste konflikter
Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum sa at familien er et av Satans favorittmål: «[Satan] går inn for å skape uoverensstemmelser mellom far og mor. Han lokker barn til å være ulydige mot sine foreldre… Det er alt som skal til, for Satan vet at den sikreste og mest effektive måte å forstyrre Herrens verk på er å svekke familiens virksomhet og hjemmets hellighet.»1
En eldre kvinne fortalte med stor sorg hva uløste konflikter i hennes familie hadde ført til: «Under bisettelsen til den siste av mine brødre, reflekterte jeg over de tragiske barndomshendelsene som hadde forsuret tilværelsen for mine tre brødre, drevet dem bort fra hjemmet og fra det gjengitte evangelium som har betydd så mye for meg. Min far, en religiøs mann, var krevende og kranglevoren og refset sine barn både offentlig og privat. Etter hvert som mine brødre ble eldre, begynte de å ta til motmæle. Kranglene ble brutale og stygge og eskalerte til banning og basketak. Alle brødrene mine dro hjemmefra i ung alder og kom sjelden på besøk til sine foreldre. De ønsket heller ikke å ha noe å gjøre med den religionen de forbandt med min far.»
Årsakene til konflikter er mange. Noen foreldre er altfor ettergivende og gir etter for barnas griller helt til barnas adferd kommer ut av kontroll. Andre er for strenge, noe som provoserer barna til å gjøre opprør. Noen foreldre overreagerer på sine barns normale trang til uavhengighet. Noen barn kommer på avveier og har en bevisst adferd som bryter med familiens regler og normer.
Familiemedlemmer blir mer sammensveiset og sterkere når de løser uoverensstemmelser på en god måte. Konflikter som ikke løses, kan ødelegge familieforhold og medføre sorg hos familiemedlemmene.
Hvordan løse konflikter
Under sin tjenestegjerning blant nephittene anklaget Frelseren dem som er trettekjære:
«Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg, men av djevelen som er stridighetens far, og han oppegger menneskenes hjerter til å stride i vrede mot hverandre.
Se, … det er min lære at slike ting skal avskaffes» (3. Nephi 11:29-30).
Jesus sa at vi skulle løse stridigheter med andre før vi kommer til ham:
«Hvis du kommer til meg eller ønsker å komme til meg og husker at din bror har noe imot deg,
gå da først til din bror og forlik deg med din bror, og kom så til meg i hjertets fulle oppriktighet, og jeg vil ta imot deg» (3. Nephi 12:23-24; se også 3. Nephi 12:9).
Disse læresetningene er relevante for foreldre og måten de forholder seg til sine barn på. I erklæringen om familien beskrev Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum på nytt Frelserens formel for god barneoppdragelse: «Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov, til å lære dem å elske og tjene hverandre, til å overholde Guds bud og være lovlydige borgere hvor enn de bor.»2
Gjennomgå følgende prinsipper for konfliktløsning med foreldrene.
Møt problemer mellom foreldre og barn med en Kristus-lignende holdning
Fedre og mødre skulle anvende Frelserens læresetninger på sin rolle som foreldre og vise kjærlighet og villighet til å løse konflikter, gjøre innrømmelser for å inngå kompromisser, samtidig som de opprettholder verdinormer, strebe etter å overtale sine barn, samtidig som de nekter å la seg manipulere. Foreldre skulle lære sine barn korrekte prinsipper og logikken bak familiens regler. De skulle oppmuntre barna til å ta korrekte valg, overtale dem når de motsetter seg, pålegge konsekvenser når de velger å være ulydige (se niende økt) og på en kjærlig måte forsøke å overtale dem når de holder på å gjøre alvorlige feil.
Lytt for å forstå
Mange konflikter avverges når foreldre bruker gode lytteferdigheter og søker å forstå sine opprørte, sinte barn. Skriftene sier at «mildt svar demper harme, men et sårende ord vekker vrede» (Ordspråkene 15:1). Et barns sinne forsvinner ofte når han eller hun føler seg forstått og respektert av forelderen. Foreldre som lytter, oppdager ofte at deres egne følelser og perspektiver forandrer seg.
Nekt å krangle
Et av de grunnleggende prinsippene for konfliktløsning i hjemmet er så enkelt at det ofte blir oversett. Det går ut på å etterleve Kristi høyere lov og nekte å krangle. Glenn Latham, en siste-dagers-hellig som underviser foreldre i barneoppdragelse, understreket Kristi store eksempel på å nekte å strides med andre, selv når han ble urettferdig anklaget og dårlig behandlet: «Kristus er det fullkomne eksempel på å unngå stridigheter, selv i møte med ondskapsfulle og uberettigede angrep – i tilfeller hvor han ble spyttet på, dyttet, slått, hånet, avvist og fornektet, spottet og til og med korsfestet (Matteus 26:67-70 og 27:29, 35), fornærmet han ingen. Han tok ikke igjen. Selv om han kunne ha nedkalt ”mer enn tolv legioner engler” (Matteus 26:53), fornærmet han ingen. Han var ofte, nesten kontinuerlig, offer for fornærmelser helt fra begynnelsen og helt til slutten av sitt liv, selv fra dem som led sammen med ham: ”Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham” (Markus 15:32)… Jo mer fremtredende godheten er, desto mer synes den å tiltrekke seg dem som håner og spotter – og desto mindre synes den å ta til motmæle. Det er denne modellen foreldre skulle prøve å følge når de blir plaget av uregjerlige barn. ”Ta ikke igjen!”»3
Foreldre som nekter å krangle med trettekjære barn, oppdager snart at striden blir kortvarig. Det blir ingen krangel eller strid hvis den ene parten nekter å delta i den. Latham sa: «I min forskning på behandling av adferdsproblemer har jeg forbløffet oppdaget at hvis foreldrene forholder seg rolige, empatiske og direkte, selv i møte med voldsomme opprør, vil barna i 97 av 100 tilfeller innrette seg etter tredje instruks [den tredje erklæringen om forelderens forventninger].»4
Noen foreldre tror kanskje at en ikke kamplysten reaksjon (ikke ta igjen med samme mynt) gir barna overtaket, lar dem vinne diskusjoner og gir dem kontrollen i familieanliggender. Dette er ikke tilfelle. Kristus sto tappert foran dem som plaget ham, alltid med full kontroll over sine reaksjoner, og prøvde aldri å flykte. Han elsket dem og var klar over deres uvitenhet, så han ba til og med sin Fader om å tilgi dem (se Lukas 23:34).
I andre økter lærer foreldrene måter å formidle sine forventninger på, å gi sine barn valget mellom akseptable adferdsalternativer og å iverksette konsekvenser som er avtalt på forhånd, når barna er ulydige. Når barn ønsker å krangle, kan foreldre gjenta sine forventninger på en vennlig og kjærlig måte, og skjønnsomt minne barna på konsekvensene de allerede har blitt enige om. Når foreldrene har gjort dette, vil barna ha lite å krangle om.
Barn påvirkes ofte i stor grad av det som foregår rundt dem. Noe av det de ønsker aller mest, er foreldrenes oppmerksomhet. Ifølge Glenn Latham er «foreldrenes oppmerksomhet den sterkeste innflytelse eller konsekvens når det gjelder å forme barnas adferd».5 Når barn ikke får negativ oppmerksomhet ved å være kranglevorne, roer de seg som regel ned og går over til mer sosialt akseptabel adferd.
Følg Skriftenes retningslinjer for å irettesette barn
Foreldre kan måtte irettesette et barn «i tide, klart og tydelig når Den Hellige Ånd tilskynder», og deretter vise «større kjærlighet» så de ikke skal bli betraktet som barnets fiende (L&p 121:43). President James E. Faust forklarte at Den hellige ånd maner en person til skarp irettesettelse «kun svært sjelden» og at «enhver irettesettelse skulle gjøres med mildhet, for å prøve å overbevise den som blir irettesatt, om at det er til hans eget beste».6 Eldste Neal A. Maxwell i De tolvs quorum sa at i tide betyr «tidlig eller snart».7 Med andre ord skulle irettesettelsen komme kort tid etter overtredelsen for at den skal kunne forstås. Ordet skarphet (i den engelske utgaven av Skriftene) i denne sammenheng betyr ikke med sinne eller makt, men klart og tydelig (slik det står i den norske utgaven av Skriftene). Kloke foreldre følger ofte opp en intens ordveksling med et barn med å uttrykke kjærlighet til barnet, gi barnet passende fysiske kjærtegn og noen ganger engasjere barnet i en fornøyelig aktivitet.
Vær varsom med å megle i konflikter mellom barn
Barn kan noen ganger krangle for å få oppmerksomhet og få foreldrene til å ta deres parti. Disse kranglene setter ofte foreldrene i en posisjon hvor det er umulig å oppnå et positivt utfall. De kan aldri fullt ut vite hvordan konflikten startet og hva som har hendt mellom barna. Ved å ta parti kan de komme til å belønne et barn som ikke fortjener det, og støte bort det andre barnet.
Foreldre kan ofte være til størst hjelp ved å innta en nøytral posisjon og gi barna ansvaret for å løse problemet. Foreldre kan gjøre dette ved hjelp av gode kommunikasjonsferdigheter, som vist i følgende eksempel (se også tredje økt).
Svein og Vidar
Pappa kom inn i rommet mens Svein, 12, og Vidar, 9, lå på gulvet og sloss og kjeftet på hverandre. Vidar begynte å gråte, og Svein kalte ham en baby. Pappa grep inn og dro guttene fra hverandre.
|
Pappa: |
Hva foregår mellom dere to? |
|
Svein: |
Vidar begynte. |
|
Vidar: |
Det gjorde jeg ikke. Du begynte. |
|
Pappa: |
Så dere beskylder hverandre for å ha utløst problemet. (Gir dem ansvar for å løse problemet.) Hva syns dere at vi skal gjøre for å løse det? |
|
Vidar: |
Be Svein la meg være i fred. |
|
Svein: |
La deg være i fred? Hva med meg? Hvem var det som tok kortene mine og kastet dem ut over hele gulvet? Hvis du lar tingene mine være, så går det bra. |
|
Pappa: |
(Holder seg nøytral, bruker reflekterende lytting.) Vidar, du sier altså at Svein begynte, og du, Svein, sier at Vidar begynte ved å ta kortene dine uten å spørre. |
|
Vidar: |
Hvem var det som tok CD-en min uten å spørre? |
|
Pappa: |
Begge sier at den andre har tatt ting uten å spørre. La meg spørre igjen, hva må til for å løse dette problemet? |
|
Svein: |
Be Vidar slutte å være så barnslig. |
|
Vidar: |
Hva med at du slutter å være barnslig? |
|
Pappa: |
(Forbereder seg til å iverksette en logisk konsekvens.) Det høres ut som om dere ønsker å fortsette å krangle. Kanskje det er best dere går på hver deres rom til dere er klare til å løse dette. |
|
Svein: |
Jeg er klar. |
|
Vidar: |
Samme her. |
|
Svein: |
Si til Vidar at han må spørre før han låner tingene mine. |
|
Vidar: |
Svein spør aldri meg før han tar mine ting. Han må også spørre. |
|
Pappa: |
Dere vil altså begge at den andre skal spørre før han låner ting. Stemmer det? |
|
Svein: |
Ja. |
|
Vidar: |
Jeg tror det. |
|
Pappa: |
Jeg liker det forslaget. Er det greit for dere begge? |
|
Svein og Vidar: |
Ja. |
I dette tilfellet fungerte meglingen fordi faren var i stand til å lytte uten å ta parti og fikk barna til å komme med forslag til hvordan de kunne løse problemet. Det virket som om trusselen om konsekvenser motiverte barna til å søke en løsning på problemet. Selv om konsekvensen viste seg å ikke være nødvendig, ville den ha vært en passende inngripen hvis barna hadde ønsket å fortsette krangelen.
Det kan være unødvendig å forhandle hvis foreldrene har noe som barna vil ha. Hvis de for eksempel tar med seg barna til en fotballkamp, og barna krangler i bilen, kan foreldrene stoppe bilen og gi dem et valg – de kan enten slutte å krangle eller bli kjørt hjem. Den minst omfattende løsningen er ofte den mest effektive.
Noen eksperter på barneoppdragelse anbefaler å be barna om å gå ut når de krangler og komme inn igjen når de har sluttet å krangle. Teorien er at barn, når de fratas oppmerksomheten fra de voksne, snart mister motivasjonen til å krangle. Dette kan godt stemme, men barn krangler av flere grunner enn å få de voksnes oppmerksomhet. Faren ved å overlate barna til seg selv for å løse konflikter, er at det sterkeste barnet kan mishandle det svakeste barnet psykisk og fysisk. Foreldre skulle følge kong Benjamins befaling til sitt folk: «Dere vil ikke tillate at deres barn … slåss og tretter med hverandre» (Mosiah 4:14).
En problemløsningsmodell
Noen familier har lyktes med å bruke følgende 5-trinnsmodell for løsning av konflikter, tilpasset fra arbeidet til psykologen Susan Heitler.8 Modellen fungerer best når familiemedlemmene forstår den og er enige om å bruke den.
Trinn 1: Ta standpunkt
Hver enkelt uttrykker sitt standpunkt eller sin preferanse – hvordan han eller hun ville ha løst problemet – uten å være redd for å bli forstyrret, angrepet eller latterliggjort. Noen ganger kommer løsningen tydelig til syne under denne prosessen, selv om løsningene vanligvis kommer i trinn 4.
Eksempel
Far ønsker at familien skal ha familiens hjemmeaften regelmessig. Mor er tilfreds med at de ikke har familiens hjemmeaften. Alfred, 15, ønsker å spille fotball sammen med vennene sine på mandagskveldene. Marietta, 10, ønsker å ha familiens hjemmeaften.
Trinn 2: Undersøk bakenforliggende hensyn
Familiemedlemmene går sitt standpunkt nærmere etter i sømmene og gransker de hensyn som ligger bak standpunktet deres.
Far formidler sin åndelige overbevisning om at familiens hjemmeaften kan være til velsignelse for familien. Han er også bekymret for følgene av å være ulydig mot Kirkens ledere, når de i så mange år har forklart hvor viktig dette programmet er.
Under mors oppvekst så hun familien krangle hver eneste gang de forsøkte å ha en familiekveld. Hun ønsker ikke at det samme skal skje med hennes barn. Selv om hun ønsker å følge profetenes råd, er hun redd for at familiens hjemmeaften vil skape flere konflikter enn det er verdt.
Alfred formidler sine følelser om hvor viktig det er å være sammen med sine venner og at han ikke har lyst til å delta på en åndelig aktivitet sammen med familien.
Marietta formidler sitt ønske om å gjøre det profeten har bedt familien om å gjøre.
I denne fasen skulle familiemedlemmene se etter underliggende hensyn som er felles for alle.
Familiemedlemmene ser at de alle bryr seg om hverandre og ønsker at familien skal være lykkelig og harmonisk. Alle har i det minste et ønske om å delta på aktiviteter som kan styrke familien, selv om de er uenige om hva disse aktivitetene burde bestå i.
Trinn 3: Idémyldring for å finne mulige løsninger
Hver enkelt foreslår løsninger uten å bli angrepet eller latterliggjort. Når løsningene overveies, foreslår hver enkelt hva han eller hun kan gjøre for å bidra til en samlet handlingsplan som kan dekke alles behov. Alle løsninger, uansett hvor upraktiske de måtte være, skrives ned. Denne friheten fremmer kreativitet og gjør det mulig å finne en gjennomførbar løsning.
Familiens medlemmer kommer med disse mulige løsningene:
-
Ha familiens hjemmeaften hver mandagskveld før fotballtreningen.
-
Bestemme seg for å ikke ha familiens hjemmeaften.
-
Ha familiens hjemmeaften, men unnskylde dem som ikke ønsker å delta.
-
Ha familiens hjemmeaften på søndag kveld.
-
Ha familiens aktivitetskveld uten et åndelig budskap.
-
Ha familiens hjemmeaften, men la det være opp til hver enkelt om de vil delta i åndelige aktiviteter.
Trinn 4: Velg en løsning
Når idémyldringen er ferdig, evaluerer familiemedlemmene hvert forslag og legger en plan som tar hensyn til alle. Ettersom løsningen vanligvis trenger en rekke komponenter for å kunne ta hensyn til alle familiemedlemmene, skulle familien fokusere på å «utarbeide et sett med løsninger fremfor bare å finne en løsning.»9
Foreldrenes følelser spiller en rolle, og det samme gjør barnas følelser. For eksempel føler kanskje et ektepar at de bør undervise i evangeliets prinsipper på familiens hjemmeaften, mens et barn bare ønsker å spille TV-spill. For å ta hensyn til både barnets og sine egne følelser, kan foreldrene inkludere undervisning i evangeliet på en måte som er interessant og forståelig for barnet.
Når en plan er utarbeidet, blir man enige om ansvaret for å gjennomføre planen, og deltakerne forplikter seg til å følge den.
Etter å ha evaluert forslagene, bestemmer familien seg for å holde familiens hjemmeaften på søndager hver gang Alfred skal spille fotball kvelden etter. Foreldrene ville ha foretrukket å alltid ha familiens hjemmeaften på mandager, men ikke hvis det innebærer å holde sønnen utenfor.
Alfred er villig til å være tilstede under diskusjoner om evangeliet på familiens hjemmeaften, så lenge han slipper å holde leksjoner. Mor føler godt for ordningen, ikke minst fordi barna er enige i møtene. Far er ansvarlig for å planlegge og lede møtene. Far, mor og noen ganger Marietta vil dele på å holde leksjoner.
Trinn 5: Gjennomfør løsningen
Etter hvert som familiemedlemmene gjennomfører løsningen, evaluerer de hvor det er behov for endringer. I noen tilfeller kan det være behov for å finne en annen løsning.
En ny pakt
President James E. Faust i Det første presidentskap påpekte at Jesus Kristus under sitt jordiske virke presenterte et nytt testamente – en ny og bedre pakt som krever at menn og kvinner etterlever en høyere lov. Ingen (heller ikke foreldre) skulle lenger følge en lov om gjengjeldelse (se 2. Mosebok 21:24), men skulle isteden la seg styre av et ønske om å gjøre godt og vende det annet kinn til dem som slår dem (se Matteus 5:39). De skulle elske sine fiender og be for dem som forbanner og forfølger dem (se Matteus 5:44). De skulle søke og følge Den hellige ånds tilskyndelser som en rettesnor for sine handlinger overfor andre.10
Et kjærlig hjem
President Thomas S. Monson fortalte en gripende historie som understreker viktigheten av å løse uoverensstemmelser som kan ødelegge samholdet i familien:
«Det fins familier med mor og far, sønner og døtre, som på grunn av en tankeløs bemerkning har fjernet seg fra hverandre. En beretning om hvordan en slik tragedie var nær ved å skje, kom til uttrykk for mange år siden i en ung manns liv, som jeg ønsker å kalle Jack.
Så lenge Jack hadde levd, hadde han og hans far hatt mange alvorlige krangler. En dag da han var 17, hadde de en spesielt voldsom en. Jack sa til sin far: ”Nå er begeret fullt. Jeg drar hjemmefra, og jeg kommer aldri tilbake.” Dermed gikk han inn og pakket bagen sin. Hans mor tryglet ham om å bli, men han var for sint til å høre på henne. Han forlot henne gråtende i døråpningen.
Da han var på vei over gårdsplassen og skulle gå ut av porten, hørte han faren rope: ”Jack, jeg vet at jeg har en stor del av skylden for at du drar din vei, og jeg er virkelig lei for det. Jeg vil du skal vite at hvis du noen gang skulle få lyst til å komme tilbake, vil du alltid være velkommen. Og jeg skal prøve å være en bedre far for deg. Jeg vil du skal vite at jeg alltid vil være glad i deg.”
Jack svarte ikke, men gikk til busstasjonen og kjøpte billett til et sted langt unna. Mens han satt på bussen og så mil etter mil forsvinne, begynte han å tenke på farens ord. Det begynte å gå opp for ham hvor stor kjærlighet det hadde krevd å gjøre det han hadde gjort. Han hadde bedt om unnskyldning. Han hadde invitert ham hjem igjen og faktisk sagt ordene ”Jeg er glad i deg”.
Det gikk opp for Jack at han selv måtte ta neste skritt. Han forsto at den eneste muligheten til å få fred med seg selv, var å vise faren den samme modenhet, godhet og kjærlighet som faren hadde vist ham. Jack gikk av bussen. Han kjøpte returbillett og dro hjem igjen.
Han kom frem like over midnatt, gikk inn i huset og tente lyset. Der, i gyngestolen, satt hans far med hodet i hendene. Idet han så opp og fikk se Jack, reiste han seg fra stolen, og de sprang inn i hverandres armer. Jack sa ofte: ”De siste årene jeg bodde hjemme, er blant de lykkeligste i mitt liv.”
Vi kan si at her har vi en gutt som ble voksen over natten. Her har vi en far som ved å undertrykke sterke følelser og stolthet berget sin sønn før han ble en av den store ”tapte bataljon” som skyldes sammenbrutte familier og oppløste hjem. Kjærlighet var båndet som bandt, den legende balsam. Kjærlighet – så ofte følt, så sjelden uttrykt…
… Det er vårt ansvar, ja, vår høytidelige plikt, å strekke oss ut til dem som har glidd ut i inaktivitet eller forvillet seg bort fra familiekretsen.»11
Når familier overholder den nye pakt som Frelseren introduserte, og løser uoverensstemmelser på en kjærlig og vennlig måte, vil de oppleve større kjærlighet, fred og harmoni i sine familieforhold.