Andre Økt

Forstå Barnas Utvikling

Gradvis fremgang er helt avgjørende for barnas sunne utvikling. Som forelder kan du hjelpe ved å sørge for et trygt, omsorgsfullt miljø.

Mål med økten

Denne økten skulle hjelpe foreldre å:

Forstå viktigheten av å lære barn kunnskap og ferdigheter når barna er på et stadium i sin utvikling hvor de er klare til å lære dem.
Forstå utviklingstrinnene gjennom barndom og ungdom.
Bli oppmerksom på faresignaler som kan tyde på at et barn har utviklings problemer.

Fremgang i passende tempo

Noen barn får problemer fordi foreldrene har urimelige og upassende forventninger til dem. Eldste Neal A. Maxwell i De tolv apostlers quorum sa at «en belærende Gud vil kunne kreve ting som er vanskelig av sine barn», men han «ville aldri befale sine barn å gjøre noe vanskelig uten at han først åpnet en utvei for dem (se 1. Nephi 3:7)».¹ Vår himmelske Fader forventer ikke umulige ting av sine barn, og jordiske foreldre skulle heller ikke forvente det umulige av dem.

Iblant stiller foreldre urealistiske krav til sine barn fordi foreldrene ikke vet hva de kan forvente av sine barn på de forskjellige trinnene i deres utvikling. President N. Eldon Tanner, som var rådgiver i Det første presidentskap, sa at barn «ønsker å leve opp til forventningene til dem som har ansvaret for å rettlede deres liv».² Når barn ikke klarer å innfri foreldrenes urealistiske forventninger, føler de seg ofte mislykket. Disse barna tror de er mangelfulle eller unormale, en skuffelse for andre og verdiløse. På lengre sikt kan dette føre til mindreverdighetskomplekser, usikkerhet, angst, depresjon og svekket evne til å føle empati overfor andre.

Skriftene vitner om en ryddig progresjon i livet, herunder den fysiske og åndelige utvikling. Johannes bar vitnesbyrd om at Jesus Kristus ikke «mottok … av fylden til å begynne med, men fortsatte fra nåde til nåde inntil han mottok en fylde» (L&p 93:13). Gradvis fremgang er helt avgjørende for barnas sunne utvikling. På visse stadier i livet blir barna fysisk, intellektuelt og psykisk klare til å mestre utviklingsoppgaver som å lære å gå, snakke og spise på egenhånd. Istedenfor å presse barna til å gjøre ting før de er klare, kan foreldrene sørge for et trygt og omsorgsfullt miljø hvor barna kan lære og utvikle seg.

Forskning tyder på at fysiske og psykiske evner ofte utvikles på visse stadier, men hvert barn er unikt. Biologi, temperament, foreldrenes opplæring og miljø har alt sammen innflytelse på et barns utvikling. Foreldre skulle ikke bekymre seg om et barn trenger litt lenger tid til å lære visse ting, og de skulle heller ikke bli for opprømte fordi et barn ser ut til å være litt tidlig ute. Slike forskjeller er ofte midlertidige og har lite med barnets langsiktige evner å gjøre. Det er bedre å nyte hvert barns gradvise utvikling.

Klar til å lære

Det er viktig å være oppmerksom på om et barn er klart til å ta neste trinn i sin vekst og utvikling. Foreldre kan unngå mange problemer hvis de lar barna tilegne seg ferdigheter i sitt eget tempo. Foreldre skulle prøve å tilpasse seg hvert barns behov, fremfor å tvinge barnet til å tilpasse seg foreldrenes forventninger.

For eksempel blir et barn vanligvis klart til å lære å gå rundt ettårsalderen. Foreldre kan se etter tegn på at barnet er klart til å gå. Barnet vil kanskje dra seg opp mot et møbel og stå eller gå mens det støtter seg mot møbelet. Foreldrene kan leke med barnet ved å holde ham eller henne oppreist og la barnet ta et skritt eller to. Denne leken kan hjelpe barnet å lære å gå tidligere enn om han eller hun blir overlatt til seg selv. Derimot, hvis barnet ikke er fysisk i stand til å bære sin egen vekt, vil det ikke hjelpe å leke denne leken. Dette kan tvert imot gjøre barnet frustrert og forårsake fysiske skader. Barn oppnår ingen langsiktige fordeler ved å gå tidlig. De begynner å gå når de er klare.

Pottetrening skulle begynne når barnet er fysisk og psykisk i stand til det. Forventer man at et barn har full kontroll når det fyller to år, kan dette stille urealistiske og umulige krav til dem. Barn begynner å vise at de er klare når de kan forstå enkle oppfordringer fra foreldrene, når de begynner å dytte av seg skitne bleier og når de begynner å imitere adferden de ser når foreldrene går på toalettet.³ Noen barn som er tre år eller eldre, er ikke fysisk i stand til å sove gjennom natten uten å væte sengen eller gå på toalettet. Foreldre som forstår og godtar at barnet ikke er klart, blir mindre opprørte når sengevæting forekommer. Når foreldre blir sinte eller opprørte, risikerer de å forsterke den uønskede adferden. De skulle isteden være rolige og tålmodige, og barnet vil til slutt lære å kontrollere blæren sin.

Foreldre skulle heller ikke forvente at en fireåring skal kunne sykle uten støttehjul. De fleste barn i denne alderen mangler den koordinasjon som trengs for å mestre denne ferdigheten. Når de er seks eller syv år gamle, kan de fleste barn sykle på en sykkel i riktig størrelse uten støttehjul.

Det er best at foreldre lærer sine barn å hjelpe til hjemme når barna selv viser interesse for å hjelpe, kaster ball med dem når barna selv ønsker det eller lærer dem å gre håret når barna begynner å ville gjøre det selv. Foreldre vil også lykkes bedre hvis de prøver å gjøre disse undervisningssituasjonene hyggelige og morsomme. De skulle gi rikelig med oppmuntring og ros for barnas innsats. Hvis foreldre forventer for mye for fort, vil barna ofte bli motløse og miste interessen for å lære ny adferd.

Utviklingstrinn

Sosial og følelsesmessig utvikling finner sted som en rekke trinn som forekommer i visse aldre. Det er viktig å fullføre hvert trinn for at barnet skal få en sunn utvikling. Informasjonen du finner om utvikling her, er bare en generell rettesnor. Barn utvikler seg i sitt eget tempo, og deres tidlige utvikling er ikke et pålitelig tegn på deres senere fremgang i livet. Foreldre som blir kjent med og elsker sine barn som individer, vil være best i stand til å hjelpe dem å utvikle seg til modne og kompetente voksne.⁴

Barnet lærer å stole på andre (tidlig barndom)

Omsorgsfulle foreldre forsøker å dekke sitt nyfødte barns behov. De gjenkjenner tegn på sult og ubehag. Det vanligste tegnet på ubehag er gråt. Foreldre kan hjelpe ved å holde barnet, vise det kjærlighet og dekke barnets fysiske og følelsesmessige behov. De skulle trøste barnet lenge nok til at det roer seg og føler seg trygt.

Når foreldre gjenkjenner og på en kjærlig måte reagerer på sitt nyfødte barns tegn på sult og ubehag, lærer barnet å stole på dem og utvikler tillit til at foreldrene vil reagere på hans eller hennes behov i fremtiden. Barnet vil knytte et bånd til foreldrene og føle seg trygg sammen med dem. Foreldrenes kjærlighet til barnet vil også vokse.

Når foreldre ikke reagerer på et barns behov, føler det seg usikkert og engstelig og har vanskelig for å lære å stole på andre. Foreldre som ofte overlater et urolig barn til den andre forelderen, vil ha mye vanskeligere for å knytte et sterkt bånd til barnet.

Barn av passive foreldre føler seg ofte uønsket, uelsket og ute av stand til å akseptere seg selv som verdifulle personer. Barn som føler det slik i oppveksten, får ofte problemer med forhold til andre og blir overdrevent avhengige av andres bekreftelse. De vender seg noen ganger til alternative kilder til tilfredsstillelse, som overdreven TV-titting, tvangsspising, seksuell nytelse eller stoffmisbruk.

Barnet utvikler selvstendighet (1-3 år)

Uttrykket «trassalderen» brukes ofte for å beskrive barns intense anstrengelser for å være selvstendige. (Selvstendig adferd begynner ofte ikke før rundt toårsalderen.) Barna begynner å lære selvkontroll, blant annet når det gjelder tarm- og blærefunksjoner, og hvordan de kan takle omverdenen. På dette stadiet lærer barna å løpe, spise selv, drikke av en kopp, leke med leker, åpne dører, klatre på møbler og vaske og tørke hendene sine. Når de er to og et halvt år gamle, er de ofte ganske sta og krevende og har vanskelig for å tilpasse seg eller vente på det de ønsker. De fleste går gjennom dette stadiet uansett hvordan de oppdras.

På dette utviklingstrinnet har barn en tendens til å ville hevde sin selvstendighet ved måltider, ved leggetid og ved pottetrening. Barna er ofte nysgjerrige på kroppsdeler, noe som er normalt. Dette er en god tid for foreldrene til å lære barna riktige navn på kjønnsorganer.

«Trassalderen» kan nytes hvis foreldrene har riktig innstilling. Foreldrene kan hjelpe ved å være tålmodige, ved å la barnet opptre selvstendig innenfor akseptable grenser og ved å gi alternativer (se økt 8) som en måte å unngå maktkamper på. De skulle være klar over at denne fasen er kortvarig, men viktig for barnet. Med hjelp og for-ståelse vil barna begynne å føle en grad av selvkontroll som kan føre til varig selvrespekt og velvilje.

Foreldre skulle organisere hjemmet slik at barna kan løpe og utforske uten å skade seg selv eller ødelegge ting. Foreldre skulle glede seg over barna, tilbringe tid sammen med dem, lære dem å leke med andre og lese for dem når de legger seg. De skulle være bestemte, men kjærlige når de disiplinerer dem. Det å si «nei» skulle ikke kreve en for-klaring i denne alderen. «Fordi jeg sier det» er vanligvis tilstrekkelig.

Når foreldre disiplinerer sine barn på dette utviklingstrinnet, fungerer det ofte bra å ignorere dårlig oppførsel eller å gi konsekvenser.

Disse tidlige, formende årene er en ideell tid til økt åndelig undervisning.

Kanalisering av initiativ (3 til 6 år)

I denne perioden har barn overskudd av energi og prøver å lære og mestre oppgaver som vil gi dem en følelse av dyktighet og kontakt med verden rundt seg. Barnas fantasi er ofte overdrevet og fokuserer på ting som har med makt og aggresjon å gjøre, noe som kan gi barna dårlige følelser. Når det ikke finnes mulighet for positive utløp, kan barna føle seg maktesløse, ulykkelige og engstelige.

Når de er fire år gamle, kan de fleste barn hoppe, stå på ett ben, sykle på trehjulssykkel, sparke ball og gå opp og ned trapper uten hjelp. De begynner å leke på en samarbeidende måte, stiller mange spørsmål og leker fantasileker.

Barn i denne alderen har en tendens til å fortelle røverhistorier og kan til og med tro på sin egen fantasi. De kan tøye grenser og trosse foreldrene. De kan slå, sparke, knuse ting, bruke sjokkerende språk eller rømme. De er ofte overraskende lydhøre når foreldrene formidler sine forventninger på en tydelig måte uten å være altfor strenge, og gir barna litt frihet.

Når de er seks år gamle, kan de fleste barn sykle, knytte skolissene, sprette og slå en ball og telle til 100. Disse barna er vanligvis aktive og ivrige etter å gjøre ting. Følelsene deres er noen ganger kaotiske, og barn på dette stadiet uttrykker ofte for-skjellige grader av kjærlighet og uvilje. De vil ofte være midtpunktet i familien eller en gruppe, men er ikke trygge på seg selv. De liker å få viljen sin. De kan være uforsskammede og kranglevorne når de blir bedt om å gjøre noe.

Mange barn på dette stadiet får mareritt. Noen ganger klarer de ikke å velge mellom to ting fordi de vil ha begge. Det er viktig for dem å få viljen sin.

Foreldre kan hjelpe ved å være tålmodige og kjærlige, ved å være bestemt samtidig som de lar disse barna prøve seg innenfor klart definerte grenser. Foreldre skulle fast-sette regler for ting som å se på TV, utføre plikter, gjøre lekser og legge seg. De skulle utøve disiplin på en kjærlig og vennlig måte ved å bruke valg og konsekvenser for adferdsproblemer. Foreldre skulle tilbringe tid sammen med sine barn, lese for dem og vise interesse for deres aktiviteter både hjemme og på skolen. De skulle sørge for at barna får tid til å utforske, løpe utendørs og leke med andre.

Barna lærer å anstrenge seg (6 til 12 år)

Dette stadiet begynner etter at et barn har begynt på skolen og fortsetter til starten på puberteten. Barnet føler tilfredsstillelse og utvikler selvtillit ved å lære, få gode karakterer og utvikle ferdigheter. Barnet kommer inn i en bredere sosial kultur og føler seg akseptert og produktiv når det kommer godt ut i sammenligning med andre. Når barnet ikke kommer godt ut i denne sammenligningen, føler han eller hun seg ofte mindreverdig. Utfallet av denne fasen er viktig. De som lærer å anstrenge seg, møter ofte livets utfordringer med optimisme. De som ikke lærer å anstrenge seg, kommer noen ganger inn i selvødeleggende adferdsmønstre.

Når barna er åtte år gamle, kan de ofte skrive. De har ofte humoristisk sans. De vet forskjell på riktig og galt. De er vanligvis veldig aktive og sosiale og har en bestevenn. De ønsker å «møte verden».

Barn i denne alderen liker ofte å hjelpe til med plikter, noe som får dem til å føle seg betydningsfulle og fremgangsrike. De motsetter seg sjefing, men reagerer ofte positivt på foreldrenes anmodninger.

Når barna er 10 år gamle, har førpuberteten begynt, og de pleier å være rolige, føyelige og lette å ha med å gjøre. De er ofte sosiale, samarbeidsvillige, flittige og hjelpsomme hjemme. De setter pris på foreldrene og sine venners meninger. De liker gruppeaktiviteter i kirken og på skolen.

Når de er 12 år gamle, har mange jenter begynt på puberteten. Generelt sett klarer disse barna seg bra både hjemme og på skolen, men mange opplever følelsesmessige og adferdsmessige opp- og nedturer hvor de går fra barndom til ungdom og tilbake igjen, er ansvarsbevisste og ansvarsløse, tester regler og er avhengige av dem. Utseendet blir viktig. Vennskap kan forandre seg brått.

De fysiske endringene er viktige ved at de gir signaler til disse barna om at de er i ferd med å bli lik sine jevnaldrende. Et overdrevent fokus på utseendet får noen av disse barna, spesielt jenter, til å utvikle spiseforstyrrelser (anoreksi eller bulimi). De fleste av disse barna fokuserer på gode venner av samme kjønn. Plutselige forandringer i vennskap kan imidlertid ofte føre til sårede følelser.

Foreldre kan hjelpe sine barn å bli motivert til å prestere og utvikle seg ved å vise interesse for aktivitetene deres og gi ros for godt utførte oppgaver. Foreldre skulle samarbeide med barna om prosjekter og aktiviteter og hjelpe dem å lykkes. De skulle ta seg tid til å lytte, hjelpe barna å løse problemer og lære dem å løse konflikter. Så langt som mulig skulle også foreldre være med på arrangementer hvor barna deltar.

Foreldre skulle involvere barna i å fastsette regler, forventninger, grenser og konsekvenser som gjelder hele familien. De skulle gi barna stadig flere eller større arbeidsoppgaver og begrense TV-titting.

Foreldre må være spesielt oppmerksomme på den innflytelse medier kan ha på barna i denne perioden. Mote- og modellblader kan gi en ung jente en uriktig oppfatning av skjønnhet. TV-spill kan påvirke barn i retning av vold og umoral. Foreldre skulle snakke med barna om ting de oppfatter fra mediene og gi dem korrigerende undervisning. Foreldre skulle også bli kjent med barnas venner og oppmuntre sine barn til å invitere vennene med seg hjem. Foreldre skulle ikke kritisere sine barns venner.

I denne perioden har ofte barn lettere for å ta imot foreldrenes hjelp enn når de blir eldre. Foreldre skulle se på problemer og utfordringer som muligheter til å tilby hjelp. Det nytter virkelig å vise omsorg (se økt 4). Foreldre skulle ofte gi uttrykk for sin kjærlighet til sine barn, oppmuntre dem og rose dem for det de gjør bra. Selv om de skulle oppmuntre barna til å være flittige, skulle de beskytte dem mot å påta seg for mye. Målene deres skulle være realistiske og oppnåelige, og skulle ikke virke forstyrrende på familiens verdige mål og forventninger.

Foreldre skulle oppmuntre barna til å ha passende interesser og vennskap utenfor hjemmet. De skulle respektere barnas privatliv og ha realistiske forventninger til hvordan de innretter seg etter regler.

Barna søker uavhengighet og identitetsfølelse (12 til 18 år)

Når puberteten setter inn, skjer det hurtige forandringer i barnas kropp. Seksuelle følelser dukker opp. Disse barna ønsker å være likeverdige med og uavhengige av andre, spesielt foreldrene sine. Samtidig setter de pris på den trygghet og komfort et stabilt hjem gir dem.

I denne perioden begynner barna å innse at de snart kommer til å bli voksne og lurer på hvor og hvordan de passer inn i samfunnet. Deres primære utviklingsoppgave er å finne sin identitet og plass i et voksent samfunn.

Når de er 14 år gamle, er de fleste barn usikre på seg selv, sin kropp og om andre godtar dem. De pleier å være idealistiske, impulsive og intense og ønske alt nå. De er ofte selvsentrerte, lunefulle og opposisjonelle. De kommer ofte i konflikt med foreldrene, som de ser på som gammeldagse.

I denne alderen er puberteten i gang for nesten alle, og for noen jenter er den ferdig. Barn i denne alderen ser på sine jevnaldrende for å finne ut hva som er sosialt akseptabel adferd. Selv om de ofte unngår å bli sett offentlig sammen med foreldrene, er det fremdeles mange som innerst inne er glade i foreldrene og føler et sterkt bånd til familien.

Når de er 16 år gamle, pleier de fleste ungdommer å være mer avslappede og bekvemme sammen med familiemedlemmer. De pleier å være sikrere på sine egen identitet, men de prøver fremdeles å finne ut av verdinormer og trosoppfatninger, og prøver å bli sikrere på seg selv. De er opptatt av sosiale normer og jevnaldrende. De vil ofte fortsette å tøye grenser og utfordre autoritet.

Foreldre føler seg noen ganger truet når deres tenåringer søker uavhengighet. Istedenfor å føle seg truet, skulle de prøve å føle takknemlighet for sine tenåringers ønske om å bli selvstendige. De skulle gradvis gi slipp på kontrollen og la tenåringene få stadig større ansvar for sitt eget liv. Grenser og konsekvenser kan fremdeles håndheves når adferden er uakseptabel.

Barna skulle oppmuntres til å tenke selv. Foreldre skulle gjøre sitt beste for å akseptere barnas særegenheter uten å komme i forsvarsposisjon eller avvise dem. De skulle holde seg rolige og være konsekvente når de konfronteres med sine tenåringers intense følelser.

Foreldre skulle være tilgjengelige og lytte når barna er villige til å snakke, og komme med forslag som kan hjelpe barna å ha orden på livet. De skulle være oppmerksomme på tristhet og depresjon som barna kan oppleve. De skulle lytte og prøve å forstå de vanskeligheter og utfordringer barna opplever. De skulle lære dem måter å takle gruppepress på.

Foreldre skulle ikke bli fornærmet om barna ikke ønsker å være sammen med dem. Ikke desto mindre skulle de forvente at barna retter seg etter familiens regler, men uten å forvente fullkommenhet. De skulle velge sine kamper klokt og gi konsekvenser når det trengs.

Under dette utviklingstrinnet blir usikre ungdommer selvsikre unge voksne med en følelse av identitet, mål og indre motivasjon. Selvtilliten vokser vanligvis etter hvert som tenåringene føler seg aksepterte, kompetente og forberedt på fremtiden.

Ungdommer som føler seg inkompetente og uaksepterte, er ofte forvirret og usikre på seg selv, sin rolle og sin verdi for samfunnet. De kan se på foreldrene som et hinder for sin gryende uavhengighet. Disse tenåringene kan bli respektløse, utakknemlige, opprørske og trassige. Noen søker tilhørighet ved å identifisere seg med klikker, gjenger eller tenåringshelter.

Tegn på utviklings- og sosioemosjonelle problemer

Følgende faresignaler kan bety at det foreligger utviklings- eller sosioemosjonelle problemer. Et barn som viser noen av disse signalene eller symptomene kan trenge profesjonell hjelp fra en barnelege eller psykolog.

Ved toårsalderen

Kan ikke gå.
Kan ikke bruke setninger på minst to ord eller beherske minst 15 ord.
Ser ikke ut til å kunne bruke vanlige gjenstander, som en kam, kopp eller skje.
Kan ikke dytte en leke med hjul.

Ved fireårsalderen

Viser et faresignal eller symptom fra en tidligere aldersgruppe.
Sikler stadig.
Snakker utydelig.
Kan ikke forstå enkle instruksjoner.
Viser liten interesse for andre.
Har store problemer med å være borte fra moren.
Deltar ikke i liksomleker.

Ved seksårsalderen

Viser et faresignal eller symptom fra en tidligere aldersgruppe.
Kan ikke sykle på trehjulssykkel.
Kan ikke kaste en ball med overarmskast.
Gråter og klamrer seg fast når foreldrene skal gå.
Viser ingen interesse for å være sammen med eller leke med andre barn.
Mister kontrollen når det blir sint eller opprørt.
Vil ikke kle seg, legge seg eller gå på toalettet.
Er hyperaktiv i den grad at det forstyrrer skolearbeidet.
Kommer ikke overens med andre barn. Har få eller ingen venner.
Tisser eller gjør på seg i sengen.
Er overvektig.
Har tilbakevendende mareritt.
Er unormalt aggressivt (krangler eller slåss).
Virker overdrevent redd.

Ved åtteårsalderen

Viser et faresignal eller symptom fra en tidligere aldersgruppe.
Kan ikke klokken.
Unngår skolen eller gjør det dårlig på skolen.
Er ofte ulydig, frekk i munnen og trassig.

Ved alle alderstrinn

Kan ikke snakke på forventet nivå (har begrenset ordforråd eller bruker feil tid. Klarer ikke å huske ord eller danne setninger eller bruke riktige lyder. Stammer).
Klarer ikke å ta vare på seg selv på forventet nivå.
Er ute av stand til å utvikle forhold til andre (mangler øyekontakt, ansiktsuttrykk og felles interesser som er med på å danne et sosialt forhold).
Har vanskelig for å takle skolen.
Klarer ikke å arbeide eller delta i fritidsaktiviteter på forventet nivå.
Viser svekket evne til å følge gode helse- og sikkerhetstiltak.
Kan ikke lese, skrive eller regne på forventet nivå.
Klarer ikke å gå, krabbe, sitte, kaste, ta imot eller løpe på forventet nivå.
Har vanskelig for å følge med, later ikke til å lytte, følger ikke opp instruksjoner, har problemer med å komme i orden eller har lett for å bli distrahert eller glemme ting.
Er urolig, vrir seg, forlater stolen sin på skolen, løper eller klatrer unormalt mye, snakker unormalt mye, buser ut med svar på spørsmål, avbryter eller forstyrrer.
Mister fatningen eller krangler, trosser anmodninger fra voksne.
Er ofte sint og ergerlig. Klandrer andre for sine egne feil.
Er bøllete, truer andre eller havner i slagsmål.
Ødelegger ting, stjeler eller bryter regler.
Er ondskapsfull mot dyr og mennesker.
Tvinger andre til seksuelle handlinger.
Spiser ikke riktig og klarer ikke å legge på seg eller går betraktelig ned i vekt.
Har tics (plutselige krampetrekninger, gjentakende kroppsbevegelser eller verbale utbrudd).
Bekymrer seg eller føler seg utilpass når han eller hun er borte fra hjemmet eller foreldrene eller forventer adskillelse.
Er deprimert (symptomer kan være å føle seg trist eller nedfor, ikke klare å finne glede i å gjøre ting, trekke seg bort, føle skyld eller verdiløshet, føle seg apatisk, ha vanskelig for å tenke og konsentrere seg, mangle energi, ha selvmordstanker og -følelser).
Viser angst (virker anspent, redd, panisk, skrekkslagen. Later til å se for seg at noe ille kommer til å skje. Er kortpustet eller har smerter i brystet).

Realistiske forventninger

Det første presidentskap og De tolvs quorum har sagt: «I den førjordiske tilværelse … [aksepterte] Guds åndelige sønner og døtre … hans plan hvorved hans barn kunne få et fysisk legeme og høste jordisk erfaring for å utvikle seg mot fullkommenhet og til sist virkeliggjøre sitt guddommelige potensial som arvinger til evig liv.»⁵ For de fleste omfatter denne utviklingen perioden etter fødselen, barndom, ungdom og livet som voksne. Foreldre kan hjelpe sine barn gjennom disse stadiene og forberede dem for livets utfordringer. Realistiske forventninger og jevn fremgang skulle være de styrende prinsipper for denne prosessen. Foreldre skulle bli kjent med sine barn og verdsette dem som unike personer. Når de gjør dette, vil de vise dem den samme kjærlighet som vår himmelske Fader har til oss alle.

Reaksjon på adferd

Foreldre som verdsetter sine barn og lærer dem å kjenne som individer, vil med større sannsynlighet reagere passende på sine barns adferd. De er bedre i stand til å lære barna korrekte prinsipper.

Barn oppfører seg ofte på måter som foreldrene kanskje ikke liker, som å suge på tommelen, klatre og overdrive. Slik adferd er noen ganger forbundet med utviklingstrinn, og barna slutter etter hvert som de modnes. Når foreldrene vet at barna vokser og utvikler seg, vil de føle mindre skyld og bekymring når disse handlingene finner sted. Foreldrene vil også kunne reagere mer effektivt.

Foreldre forsterker noen ganger uønsket adferd ved å straffe, latterliggjøre eller rakke ned på barnet. Et slikt følelsesmessig intenst fokus retter unødvendig stor oppmerksomhet mot adferden, og får iblant barnet til å føle seg ille til mote, trassig eller overdrevent nysgjerrig på adferden. For eksempel kan en ekstrem reaksjon på tommelsutting provosere et barn til å holde fast ved adferden. Når foreldrene reagerer på en avslappet måte eller til og med ignorerer adferden, er det mer sannsynlig at barnet slutter med den når den ikke lenger har noen hensikt.

For mye vektlegging av aldersriktig adferd kan også forsterke den unødvendig og oppmuntre barnet til å gjenta adferden overdrevet, til og med slik at det går ut over sikkerheten. For eksempel kan foreldre som lager oppstyr rundt et barns forsøk på å klatre («han er så skjønn når han gjør det»), oppmuntre til en adferd som kan sette barnet i fare.

Tenåringer kan ofte trekke seg bort fra familiefellesskapet og være kritiske til foreldrene. Foreldre som tar dette personlig, føler seg avvist og prøver å kontrollere dem, kan provosere barnet til å gjøre opprør og dermed hemme hans eller hennes fremgang gjennom denne fasen. Når foreldrene tar barnets adferd med fatning, uten å bli altfor bekymret, lar de barnet komme seg gjennom denne fasen av oppveksten. Vanligvis får barna lettere for å akseptere sine foreldre etter hvert som de nærmer seg voksen alder.

Bli kjent med hvert av barna

Den beste måten for foreldre å bli kjent med sine barn på – hva de liker og misliker, deres håp og frykt – er å tilbringe tid sammen med dem. Familier kan tilbringe tid sammen hver dag i forbindelse med familiebønn og skriftstudium. De kan arbeide sammen og ha enkle, behagelige samtaler. Foreldre kan engasjere sine barn i gruppeaktiviteter som å gå i en park, bygge en trehytte, ta en kjøretur, dra på fottur, plante og stelle i hagen og spille og leke sammen. Ofte kan de hyggeligste aktivitetene være de som koster minst.

Foreldre skulle tilbringe tid med hvert av barna på tomannshånd og ofte la barnet få velge hvilke aktiviteter de skal gjøre sammen. Samtalene ved disse anledningene skulle vanligvis dreie seg om barnets interesser.