Niende Økt
Handling og Konsekvenser
Foreldre som beskytter sine barn mot negative konsekvenser av dårlig oppførsel, gjør dem en stor bjørnetjeneste ved å hindre dem i å lære verdien av lydighet.
Mål med økten
Denne økten skulle hjelpe foreldre å:
-
Forstå verdien av konsekvenser for akseptabel og uakseptabel adferd.
-
Vite forskjellen mellom naturlige og logiske konsekvenser og når og hvordan de er nyttige til å styre adferd.
-
Vite hvordan de kan gjennomføre logiske konsekvenser.
-
Forstå hvordan de kan bruke timeout som en form for konsekvens.
Verdien av konsekvenser
Barn lærer ved å ta valg i hverdagen og oppleve konsekvensene av sine valg. De som holder Guds bud, arbeider hardt og overholder samfunnets lover, har større muligheter til å være produktive og fremgangsrike. De som er late eller ulydige, er ofte uforberedt til å kunne få et godt liv som voksne. Til slutt opplever vi alle konsekvensene av våre handlinger. De rettferdige vil få evig liv, mens de som ikke omvender seg, vil bli kastet ut (se Matteus 25:46). Foreldre kan anvende konsekvenser på måter som hjelper barna å lære ansvarlig oppførsel.
Presiderende biskop H. David Burton har sagt: «Foreldre som har lykkes materielt, har oftere vanskelig for å si nei til bortskjemte barn. Barna risikerer å ikke lære viktige verdier som hardt arbeid, det å vente på noe godt, ærlighet og medfølelse.»1
Ifølge William Damon, leder for Stanfords avdeling for ungdomsforskning, kan mange foreldres handlinger oppmuntre barna til selvopptatthet og uansvarlighet.2 Disse foreldrene forsøker å styrke sine barns selvfølelse ved å fortelle dem hvor fantastiske de er, uten å kreve noe av betydning av dem.3 Den slags uberettiget ros resulterer ofte i late, krevende, respektløse og udisiplinerte barn og tenåringer. Overbærende foreldre krever svært lite av sine barn og gir dem få eller ingen konsekvenser for ulydighet eller motvilje mot å gjøre det foreldrene ber dem om.
President Joseph F. Smith understreket viktigheten av å stille barn til ansvar for upassende adferd: «Gud gi at ingen av oss må bli så tåpelig ettergivende, så tankeløse og så sneversynte i våre følelser overfor våre barn at vi, av frykt for å fornærme eller støte dem, ikke våger å tale dem til rette når de er på avveie, når de gjør noe galt, og når de i sin uforstand heller ettertrakter denne verdens verdier enn det som hører rettferdigheten til.»4
Dag
Dag var en oppvakt, men opprørsk tenåring. Mens faren, en velstående forretningsmann, ledet Kirkens møter på søndagene, råkjørte ofte Dag gjennom byen, beruset. Dag vraket to biler på grunn av fyllekjøring. Etter hver kollisjon kjøpte faren en ny bil til ham.
Dags far trodde at han hjalp sønnen sin når han ga ham det han ønsket seg. Det virket som om Dag prøvde seg frem for å finne ut om det fantes noen grenser for hans adferd. Når han ikke fant noen, søkte han stadig nye måter å bryte budene og trosse samfunnets regler på. Noen år senere ble Dag erklært skyldig i en forbrytelse og idømt fengselsstraff. En tid etter at han slapp ut, begikk han selvmord. Selv om det var umulig å vite nøyaktig hva som bidro til denne siste selvdestruktive handlingen, var det tydelig for dem som kjente ham at han som barn hadde blitt beskyttet mot konsekvensene av sin dårlige oppførsel.
Utfordringen med å oppdra barn i vanskelige tider
Noen foreldre prøver å påvirke sine barns adferd gjennom gavmildhet og ettergivenhet. Dags far var en av dem. Han trodde at han best kunne vise sin kjærlighet ved å gi Dag alt han ønsket seg. Han var redd for at om han sa nei til noe, ville Dag bli sint eller ikke føle seg elsket. Men jo mer Dags far ga, jo mer virket det som Dag forventet, og jo mindre takknemlig ble han for det han fikk.
Dag hadde behov for en annen form for omsorg fra sine foreldre. For å kunne utvikle seg til en ansvarsbevisst voksen, trengte Dag grenser og ansvarsoppgaver. Han trengte at foreldrene sa nei til upassende anmodninger og lot ham gjennomgå konsekvensene av sine dårlige avgjørelser.
Mange foreldre opplever store utfordringer med sine sønner og døtre. Kirkens ledere og fagfolk er også alvorlig bekymret for den retning mange barn går i. Eldste Jeffrey R. Holland i De tolvs quorum sa følgende i forbindelse med beretningen om da Frelseren velsignet de små barna, som finnes i 3. Nephi 17:
«Vi kan ikke vite nøyaktig hva Frelseren følte i en slik gripende stund, men vi vet at han var ”bekymret” og at han var ”opprørt i sitt indre” på grunn av den ødeleggende innflytelse som alltid omgir de uskyldige. Vi vet at han så et stort behov for å be for og velsigne barna.
… Noen dager virker det som et hav av fristelser og overtredelser oversvømmer dem… Og ofte ser det ut til at minst noen av kreftene som er i sving, er utenfor vår kontroll.»5
Mange barn blir stadig konfrontert med narkotika, alkohol, pornografi og seksualitet. Fristelsene er store. De som mangler veiledning fra foreldre, åndelige verdinormer og konsekvenser av dårlig adferd, gir ofte etter.
Ansvarsbevisste foreldre gir veiledning, regler og disiplin innenfor rammen av kjærlighet og omsorg. I slike foreldres hjem virker reglene rimelige, og konsekvensene har en logisk sammenheng med adferden. Barn i dette miljøet lærer av sine feil og føler at konsekvensene er rettferdige, selv om de ikke alltid umiddelbart er enige i dem.
Handling og konsekvens
Følgende prinsipper vil hjelpe foreldre å vite hvordan de kan bruke konsekvenser på en god måte overfor sine barn.
Gi oppmerksomhet til og påskjønnelser for passende adferd
Barn har lett for å gjenta adferd som tiltrekker seg foreldrenes oppmerksomhet. Ifølge Glenn Latham, en siste-dagers-hellig som underviser foreldre i barneoppdragelse, «ignorerer vanligvis foreldre 95-97 prosent av alle de passende og gode tingene barna gjør. Men hvis et barn oppfører seg dårlig, er det 5-6 ganger mer sannsynlig at foreldrene vier denne adferden oppmerksomhet.»6 Når foreldre bare reagerer på de negative tingene barna gjør, bør ingen bli overrasket når barna oppfører seg dårlig.
Foreldre kan stimulere til ønsket adferd ved å vise interesse for det deres barn gjør, og ved å omgås dem på en positiv måte – smile, uttrykke takknemlighet eller gi et klapp på skulderen. Ros skulle være oppriktig og rettes mot barnets adferd og dens verdi for foreldrene og andre. For eksempel: «Jeg setter pris på at du hjelper meg å rydde på kjøkkenet. Jeg nyter tiden vi tilbringer sammen, og arbeidet går mye fortere.» Ros som rettes mot barna («Du er så flink») kan virke uoppriktig eller manipulerende.
La barna få oppleve passende naturlige konsekvenser
Naturlige konsekvenser følger automatisk alle handlinger. For eksempel pleier et barn som ikke leser til en prøve, som oftest å få en dårligere karakter. En tenåring som får fartsbot, må betale den. Man lærer fort av naturlige konsekvenser fordi konsekvensene kommer uansett hvor mye man protesterer eller argumenterer mot dem. Hvis foreldre beskytter barna mot naturlige konsekvenser, som ved å betale trafikkbøtene for dem, frarøver de barna verdifulle lærepenger.
Naturlige konsekvenser kan skade barn som er for unge til å forstå dem. Et lite barn må for eksempel beskyttes mot å ta på en varm kokeplate eller gå alene i nærheten av en bekk eller leke i en trafikkert gate.
Foreldre kan imidlertid la yngre barn få oppleve mindre alvorlige naturlige konsekvenser, som at en leke blir ødelagt når de i trass kaster den i fortauet, eller at en tusj tørker ut fordi de ikke gidder å sette på lokket. I slike tilfeller kan barna lære mest av konsekvensene hvis de har fått lære reglene og forstår de naturlige konsekvensene som følger det å bryte reglene.
Anvend logiske konsekvenser
Logiske konsekvenser anvendes av foreldre på en måte som har en fornuftig sammenheng med barnets adferd. Et barn som oppfører seg dårlig under middagen, kan for eksempel bli bedt om å gå fra bordet til han eller hun er villig til å sitte pent og spise. Logiske konsekvenser fungerer best når:
-
Barnet forstår dem.
-
De viser respekt for barnet.
-
De krever at barnet må betale en pris.
Foreldre skulle gjennomføre dem på en bestemt og vennlig måte – ikke i sinne – ellers vil konsekvensene vekke motvilje. For eksempel: (1) Et barn kommer ofte for sent til middag, så foreldrene setter maten bort og forteller barnet at neste måltid vil bli servert i morgen tidlig; (2) En tenåring som blir arrestert for butikktyveri, ringer hjem og forlanger å bli hentet øyeblikkelig, men foreldrene lar ham tilbringe natten i varetekt.
I hvert tilfelle virker konsekvensene logiske for barnet (hvis de har sammenheng med den dårlige adferden) og krever at barnet må betale en pris (stå over et måltid for å komme for sent til middagen eller tilbringe natten i varetekt for å ha begått en forbrytelse). Selv om kanskje ingen av disse barna liker konsekvensen, viser konsekvensen respekt hvis den gjennomføres på en bestemt måte av kjærlige foreldre som ikke er hevngjerrige eller dømmende. Alle konsekvensene er noe man kan forvente for å begå overtredelsen.
Foreldre kan også bruke konsekvenser som kan virke mindre logiske, som å nekte barna å se på TV når de ikke har gjort det arbeidet de skulle. Sammenhengen har med arbeid og privilegier å gjøre. Det å se på TV er et privilegium som fortjenes ved å være ansvarsbevisst. Et barn som er uansvarlig, kan miste et privilegium.
Når foreldre iverksetter konsekvenser, skulle de fokusere på å kontrollere sin egen adferd istedenfor å kontrollere barnet sitt. Foreldre skulle fortelle barnet hva de har tenkt å gjøre, ikke hva barnet skal gjøre, noe de ikke har kontroll over. De kan for eksempel si til en opprørsk tenåring: «Det å få låne bilen er et privilegium vi gir til familiemedlemmer som gjør pliktene sine. Hvis du velger å ikke gjøre pliktene dine, vil ikke bilen være tilgjengelig for deg.»
I alle tilfeller skulle konsekvensene iverksettes i en atmosfære av kjærlighet og vennlighet. Overvei erklæringen i Lære og pakter 121:41-42: «Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves …, uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet, ved vennlighet og ren kunnskap som storlig skal utvide sjelen, uten hykleri og uten svik.»
Mads
Mads var en gutt som elsket å ha det moro, og han var sta og impulsiv. I de første årene av hans liv mistenkte foreldrene at han ville bli krevende for dem når han ble eldre. De underviste ham kjærlig i evangeliet og lærte ham respekt for familiens og samfunnets regler. Likevel hadde Mads vanskelig for å innrette seg etter disse normene. Da han var ni år gammel, stjal han flere penner og en kortstokk fra en butikk i sentrum av byen, mange kilometer fra deres landlige hjem. Mads’ mor fant de stjålne tingene og ba ham forklare. Mads innrømmet at han hadde stjålet dem.
Mads’ far kjørte ham og de stjålne tingene tilbake til butikken. Han ba Mads fortelle butikkbestyreren hva han hadde gjort, levere tingene tilbake, be om unnskyldning og godta de konsekvensene bestyreren måtte finne for godt å pålegge ham. Mads angret og gjorde som han ble fortalt. Bestyreren lyttet oppmerksomt og takket ham for at han hadde innrømmet sin overtredelse og levert tilbake tingene. Han sa at han håpet Mads hadde fått en verdifull lærepenge, men gjorde ikke mer ut av det. De neste to ukene lot Mads’ foreldre ham være igjen hjemme hver gang de skulle til byen. De ba ham tenke over det han hadde gjort, og forsikret ham om at de ville ta ham med til byen igjen og gi ham ytterligere muligheter til å vise at han kunne adlyde loven.
Mange andre regelbrudd fulgte, som at han sloss med søsknene, eksperimenterte med tobakk og alkohol, kom for sent hjem om kvelden og skulket skolen. I hvert tilfelle ga Mads’ foreldre ham logiske konsekvenser for å hjelpe ham å lære av sin negative oppførsel. Da han nærmet seg 18-årsalderen, var det slutt på adferdsproblemene. Mads reiste på misjon, tok universitetsutdannelse, giftet seg i templet og ble en ansvarsbevisst far. Ved flere anledninger takket han sine foreldre for den disiplinering de hadde gitt ham, som hadde hjulpet ham å bli en ansvarsbevisst og lovlydig voksen.
Gi barnet ansvar
Når foreldre konfronterer problemadferd, og før de gir en konsekvens, er det ofte lurt å snakke med barnet om problemet og spørre hvordan han eller hun vil rette på det. Spørsmålet er viktig fordi det lar barnet ta ansvar for å løse problemet. Det er mer sannsynlig at barn vil forbedre sin adferd når de er med på å finne ut av hva de skal gjøre. Hvis et barn nekter å delta i slike samtaler, skulle foreldrene gå videre med konsekvensen.
La konsekvensene stå for undervisningen
Når foreldre gir konsekvenser, reagerer barna noen ganger med sinne og ønsker å krangle. Den beste læringen finner sted når foreldrene sier lite, men gjennomfører konsekvensene. Hvis sammenhengen mellom regelbruddet og konsekvensen er tydelig, vil barnet føle seg ansvarlig og lære av denne erfaringen. Hvis foreldrene derimot gir en konsekvens og krangler med barnet om den, vil barnet fokusere på å vinne krangelen og tape grunnen til konsekvensen av syne. Heller ikke kjefting og moralisering pleier å fungere. Dette skaper bare motvilje i barnet. Foreldre skulle la konsekvensene stå for undervisningen.
Undervisningseffekten av konsekvenser illustreres av følgende eksempel som handler om et fire år gammelt barn og foreldrene hans.
|
Mor: |
Det er på tide å rydde rommet. Vi får besøk av noen venner om noen minutter. |
|
Sønn: |
Jeg vil ikke. Jeg vil se på TV. |
|
Far: |
(Rolig.) Enten rydder du bort lekene dine nå, eller så rydder jeg dem bort. Hvis jeg rydder dem bort, får du ikke se dem igjen før du har gjort noe for å fortjene å få dem tilbake. Hva blir det til? |
|
Sønn: |
Du kan rydde dem bort. |
Faren rydder rolig bort lekene og legger dem i en sekk som han setter i boden. Dagen etter:
|
Sønn: |
Hvor er lekene mine? |
|
Far: |
Jeg har satt dem vekk. |
|
Sønn: |
Jeg vil leke med dem. |
|
Far: |
Husker du i går da vi ba deg om å rydde dem bort og du ikke ville? Nå er de borte, akkurat som jeg sa. |
|
Sønn: |
Jeg vil ha dem tilbake. Jeg vil leke med dem. |
|
Mor: |
(Med respekt.) Det vil du nok. Det er favorittlekene dine. |
|
Sønn: |
Jeg vil ha dem tilbake. Få dem. |
|
Mor: |
(Med medfølelse.) Vi ser at du er veldig lei deg. (Stopper opp, som om hun vurderer hva hun skal gjøre.) Kanskje vi kan finne på noen oppgaver du kan gjøre for å få dem tilbake. Har du lyst til det? |
|
Sønn: |
(Skriker i sinne.) Jeg vil ikke jobbe for dem. Få dem nå. |
|
Far: |
Når du kan snakke rolig, uten å skrike eller være sint, skal vi prøve å finne en måte du kan gjøre deg fortjent til å få dem tilbake på. Men akkurat nå har vi andre ting vi trenger å få gjort. |
Foreldrene går sin vei. En time senere kommer sønnen til faren og avtaler å utføre noen ekstra plikter for å få tilbake lekene sine. I dagene som følger, reagerer han positivt hver gang han blir bedt om å rydde opp etter seg.
Dette eksemplet illustrerer mange fordeler med å gi logiske konsekvenser:
-
Barnet lærer at foreldrene mener det de sier.
-
Barnet opplever konsekvensene av uansvarlig adferd.
-
Konsekvensene lærer gutten at han må oppføre seg ansvarlig hvis han skal få privilegier som å leke med leker.
-
Ved å holde seg rolige, lærer foreldrene gutten at problemer kan løses på en fredelig måte, med samarbeid istedenfor med manipulerende temperamentsutbrudd.
-
Foreldrenes ro holder fokuset på barnets upassende adferd. En skjennepreken eller en krangel ville ha rettet oppmerksomheten mot foreldrene.
-
Ved å nekte å krangle, blir foreldrene ferdige med saken og unngår videre krangling og opptrapping av temperament.
Neste situasjonsstudie illustrerer hvordan verbal refs kunne ha hindret en ung kvinne i å tilegne seg verdifulle lærdommer. Da foreldrene var i stand til å vise kjærlighet og støtte istedenfor avvisning, kunne datteren fokusere på de naturlige konsekvensene av sin adferd.
Marte
17 år gamle Marte var gravid i åttende uke. Hun skjønte at hun ikke lenger kunne utsette å fortelle foreldrene om graviditeten. En abort var utelukket, og det samme gjaldt ekteskap med Erik, barnets far. Marte visste at foreldrene ville bli rasende. Hun så for seg deres uendelige skuffelse, kjefting, strenge behandling, avsky og tusen «Det var det jeg sa». Middagen var nettopp over. Marte var redd og kvalm, på randen til å kaste opp. Likevel mannet hun seg opp og kunngjorde: «Mamma og pappa, det er noe jeg må fortelle dere. Jeg er gravid.»
Som forventet reagerte foreldrene med sjokk, sinne og skuffelse. Hvordan kunne hun gjøre noe sånt? Hadde undervisningen deres vært forgjeves? Hadde hun ingen moral eller prinsipper? Hvorfor hadde hun ikke hørt på dem da de hadde advart og sagt at hun tilbragte for mye tid sammen med Erik?
Så begynte det uventede å finne sted. Sinte og sårede ord gikk over i uttrykk for kjærlighet og medlidenhet. Mor fikk tårer i øynene. Hun omfavnet Marte. «Du må ha det helt forferdelig,» sa hun. «Jeg er så lei for at dette har hendt. Beklager at vi reagerte så sterkt. Hvordan kan vi hjelpe?» Far la armene rundt dem begge og tilføyde: «Marte, vi er veldig glad i deg. Vi skal gjøre alt vi kan for å hjelpe deg gjennom dette.» Marte brast i gråt, nesten overveldet av den kjærlighet og støtte hun følte.
Kort tid etterpå fikk Marte en ny forståelse. I flere uker hadde hun bekymret seg for foreldrene og hvordan de ville reagere. Hun hadde forestilt seg kontinuerlig krangling, fordømmelse, avvisning og til og med muligheten for å rømme hjemmefra. Men nå var disse bekymringene borte. Noe enda mer skremmende begynte imidlertid å gå opp for henne. Hva hadde hun gjort mot seg selv? Hva skulle hun gjøre? Hva med barnet som vokste inni henne? Hva hadde hendt med den fred og lykke hun en gang hadde opplevd som et aktivt medlem av Kirken? Nå som hun tenkte tilbake, innså hun at det hadde vært lettere å bekymre seg for foreldrene. Hun kunne klandre dem for å være de kalde, ufølsomme og hevngjerrige menneskene hun trodde de var. Nå visste hun at hun hadde tatt feil. Hun hadde bare sine egne problemer å tenke på. Og virkeligheten var tøff å møte. Hun visste i det minste at hun ikke ville måtte møte den alene.
Bruk timeout
Timeout er en konsekvens som er mest effektiv overfor barn i alderen tre til åtte år. Det gjelder å få et barn ut av en stresset situasjon og inn på et annet rom, eller til et område hvor barnet ikke får oppmerksomhet.
Timeout er spesielt hensiktsmessig overfor barn som er lette å distrahere. Denne metoden hjelper ikke destruktive barn som er i en maktkamp med sine foreldre. Disse barna kan være for oppspilte til å sitte i en stol eller bli på et rom. Hvis de blir tvunget til det, kan de komme til å skade eller ødelegge eiendom eller møbler.
Timeout lærer barnet en kontrollert, ikkevoldelig måte å takle problemer på. Når foreldre setter et barn i timeout, skulle de holde seg rolige og vennlige og huske at «mildt svar demper harme» (Ordspråkene 15:1). Tiden som tilbringes borte fra familien, skulle være den eneste konsekvensen.
Denne metoden skulle ikke brukes av sinte foreldre som sleper med seg barna til det utpekte rommet som en straff. Når foreldre får noe som kan minne om et raserianfall og sier ting som sårer barnet, lærer de uforvarende bort og forsterker upassende adferd. Paulus formante Kirkens medlemmer: «Gjør ikke barna deres bitre» (Kolosserne 3:21).
Gi foreldrene følgende instruksjoner for å hjelpe dem å bruke timeout på en effektiv måte. Foreldre skulle:
-
Fortelle barnet på forhånd om hvilken adferd som forventes av ham eller henne og hvilken adferd som ikke er tillatt. Fortelle barnet om timeout-konsekvensen og hvordan den vil bli brukt.
-
Når barnet oppfører seg dårlig, sier du rolig og kortfattet hvorfor han eller hun vil bli satt i timeout. Velg bare ut den verste adferden, fremfor å ramse opp hvert eneste regelbrudd. («Du skal sitte stille på rommet i tre minutter fordi du slo til broren din.»)
-
Be barnet tenke over adferden sin og hvordan den kan korrigeres. Foreldrene skulle også fortelle barnet at de kommer til å be ham eller henne om et forslag til løsning etter timeouten. (Foreldre skulle ikke sette et barn som ikke kan resonnere, i timeout.)
-
La barnet kun være i timeout en kort stund, for eksempel et antall minutter som tilsvarer barnets alder (en femåring er i timeout i fem minutter). Start klokken når barnet roer seg.
-
Gå til timeout-området når barnet har vært stille den avtalte tiden. Foreldre skulle ikke svare hvis barnet prøver å få oppmerksomhet, for eksempel ved å gråte eller rope.
-
Før barnet får lov til å forlate timeout-området, skulle foreldrene spørre om han eller hun har en løsning på problemet. I noen situasjoner kan det være hensiktsmessig å la barnet vise hvordan han eller hun vil oppføre seg annerledes, slik at problemet ikke oppstår på nytt. Hvis løsningen virker tilfredsstillende, kan foreldrene la barnet komme inn i familiekretsen igjen. Hvis barnet ikke er rede til å innrette seg, kan foreldrene be ham eller henne om å gjenta aktivitetene som beskrives i punkt 3, 4 og 5.
-
Når barnet har innrettet seg, skulle foreldrene takke ham eller henne for dette. Senere skulle foreldrene søke muligheter til å gi anerkjennelse og positiv tilbakemelding for passende adferd, og vise større kjærlighet, slik det står i Lære og pakter 121:43.
Mange foreldre foretrekker et timeout-rom med minimale muligheter til distraksjon eller at noe kan bli ødelagt (ingen TV, leker, bøker eller andre gjenstander som kan underholde barnet eller som barnet kan ødelegge). Hvis et slikt rom ikke er tilgjengelig, kan foreldrene be barnet sitte i en timeout-stol i samme rom eller et naborom som de kan se. Noen foreldre har opplevd at timeout-metoden har fungert bra når barn får lov til å lese, høre på musikk, ta seg en spasertur eller bli holdt av en av foreldrene. Her må man ta hensyn til det enkelte barnets behov for å finne ut hva som er best.
Søk enighet på forhånd når det gjelder regler og konsekvenser
Vanligvis har foreldre et bedre forhold til sine barn når barna forstår og går med på familiens regler og konsekvenser. Familieråd, familiens hjemmeaftener og personlige samtaler er fine muligheter til å snakke med barna om familiens regler, grunnen til dem og konsekvensene for å bryte dem. Når et barn er enig i en regel og så bryter den, kan foreldrene minne ham eller henne på regelen og konsekvensene. Foreldrene kan uttrykke oppriktig medfølelse fordi barna har mistet privilegier. Da er det mindre sannsynlig at barnet ser på konsekvensene som straff, noe følgende eksempel viser.
|
Mor: |
Husker du avtalen vår angående lørdagskvelder og hva konsekvensen blir om du bryter reglene? |
|
Datter: |
Ja. Jeg skal være hjemme før midnatt, ellers får jeg ikke lov til å gå ut neste lørdag. |
|
Far: |
Hva betyr det? |
|
Datter: |
Jeg kommer ikke til å gå ut neste lørdag. |
|
Mor: |
Det er riktig. Vi vet du har planlagt å gå på konsert. Vi syns det er leit at du ikke kan gå. Det hørtes kjempemorsomt ut. |
Når foreldre og barn har snakket sammen og blitt enige om reglene, er det ikke behov for videre diskusjoner og forhandlinger når reglene er brutt. Hvis man likevel gjør det, kan det oppmuntre barna til å forsøke å manipulere og unngå å ta ansvar for sin adferd. Selv om foreldrene vanligvis skulle gjennomføre de avtalte konsekvensene, skulle de følge sunn fornuft og gjøre tilpasninger når ny og relevant informasjon dukker opp.
Bruk sunn fornuft
Det er ikke nødvendig å gi konsekvenser for all negativ oppførsel. Noen ganger holder det å snakke med barnet. Ufordragelig, men harmløs adferd er oftest best å overse. Barn slutter lettere med denne adferden hvis ingen bryr seg om den. Oppmerksomhet vil ofte bare forsterke negativ adferd.
Disipliner med Kjærlighet
President James E. Faust i Det første presidentskap understreket viktigheten av kjærlighet og å være klar over forskjeller hos barna når man disiplinerer dem: «Barneoppdragelse er så individuelt. Hvert barn er forskjellig og unikt. Noe som virker for ett, virker kanskje ikke for et annet. Jeg vet ikke om andre enn barnas egne foreldre, de som er mest glad i barna, som er kloke nok til å vite hva slags straff som er for streng eller hvilken som er for mild. Det er en sak hvor foreldrene med en ydmyk holdning må bruke sin dømmekraft. Sikkert er det at det altoverveiende prinsipp for å disiplinere barn er at det må motiveres mer av kjærlighet enn av straff.»7
Det viktige ansvar foreldre har for å oppdra sine barn, kan ikke overvurderes. For å runde av dette kurset kan det være nyttig å lese denne uttalelsen fra president Faust, som understreker viktigheten av å undervise og være gode foreldre:
«Selv om få utfordringer er større enn det å være gode foreldre, er det få anledninger som tilbyr større potensiell glede. Det er helt sikkert at det ikke finnes noe viktigere arbeid i denne verden enn å forberede våre barn til å bli gudfryktige, lykkelige, hederlige og produktive. Foreldre vil ikke finne noen større lykke enn å oppleve at deres barn gjør ære på dem og deres undervisning. Det er storheten ved å være foreldre. Johannes vitnet: ”Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten” (3. Johannes 1:4). Etter min mening krever det å undervise, oppdra og lære opp barn mer intelligens, intuitiv forståelse, ydmykhet, styrke, visdom, åndelighet, utholdenhet og hardt arbeid enn noen annen utfordring vi kan få i livet. Dette er spesielt tilfelle når det moralske grunnlag for heder og sømmelighet smuldrer bort rundt oss. For å få et godt hjem må man undervise om verdier, og det må finnes regler, det må finnes normer, og det må finnes fasthet. Mange samfunn gir foreldre svært liten støtte når det gjelder å undervise i og holde moralske verdier i hevd. Flere kulturer holder på å bli mer eller mindre uten verdinormer, og mange av de unge i slike samfunn blir kyniske overfor moral.
Siden samfunnet som et hele har forfalt og mistet sitt moralske særpreg og så mange hjem blir ødelagt, ligger vårt største håp i å rette mer oppmerksomhet mot og bruke større anstrengelse på å undervise den neste generasjon – våre barn. For å gjøre dette må vi først styrke barnas første lærere. De viktigste blant disse er foreldre og andre familiemedlemmer, og de beste omgivelser skulle være i hjemmet. På en eller annen måte må vi prøve hardere å gjøre våre hjem sterkere, slik at de vil stå som hellige steder mot den usunne, altgjennomtrengende og råtne moral som finnes rundt oss. Harmoni, lykke, fred og kjærlighet i hjemmet kan bidra til å gi barna den nødvendige indre styrke til å hanskes med livets utfordringer.»8