Femte Økt
Bygg Opp Selvtillit
Barn ser seg selv i lys av hvordan de blir behandlet av andre, spesielt av foreldre og søsken. Når de blir elsket og akseptert, har de lettere for å føle seg elskelige og aksepterte.
Mål med økten
Denne økten skulle hjelpe foreldre å:
-
Forstå hvorfor det er viktig for barn å ha selvtillit.
-
Forstå hvordan barn utvikler selvtillit.
-
Vite hvordan de kan hjelpe sine barn å utvikle større selvtillit.
Behovet for å bygge opp selvtillit
Barn med selvtillit gjør det bedre i livet. De er sunnere, mer optimistiske, mer sosialt veltilpasset og tryggere på sine følelser enn barn som mangler selvtillit. Barn som mangler selvtillit, er gjerne mer engstelige, sjenerte, sosialt hemmede, frustrerte, redde og tilbøyelige til å mislykkes.
En 24-åring gjorde det godt i sitt yrke, ble oppdratt i et kjærlig hjem av foreldre som anerkjente hennes prestasjoner og evner. Hun gjorde det godt på skolen, hadde mange venner og deltok i mange skole- og kirkeaktiviteter. Hun kunne se tilbake på sitt liv og si: «Jeg var ikke redd for å prøve nye ting fordi jeg visste hvordan min stilling var overfor Gud, mine foreldre og mine nære venner. Alle oppmuntret meg til å gjøre mitt beste. Den anerkjennelsen jeg fikk hjemme, var veldig viktig mens jeg var ung, men den ble mindre viktig etter hvert som jeg ble eldre fordi jeg lærte at Gud kjenner og elsker meg. Jeg vet at hvis jeg lever rettferdig og følger hans plan, vil de tingene som betyr mest, ordne seg for meg.»
De fleste foreldre ønsker at barna skal utvikle en like sterk selvtillit som denne unge kvinnen hadde. Barn har vanligvis selvtillit på noen områder, men mangler det på andre. Et barn kan utmerke seg på skolen, men føle seg ekstremt usikkert sosialt eller fysisk. Et annet barn utmerker seg kanskje i idrett, men gjør det dårlig på skolen. Foreldre må hjelpe barna å utvikle selvtillit på de områdene som er viktige for barnas ve og vel. Foreldre skulle anerkjenne og respektere barnas interesser, talenter og evner.
Hjelp barna å utvikle selvtillit
Foreldre kan gjøre mange ting for å hjelpe sine barn å utvikle selvtillit. De kan behandle barna med kjærlighet og respekt. De kan hjelpe dem å få tro på Gud og utvikle personlig integritet. De kan hjelpe dem å utvikle selvtillit på områder som er viktige for deres ve og vel. De kan engasjere dem i tjeneste for andre.
Behandle barn med kjærlighet og respekt
Barns syn på seg selv samsvarer ofte med hvordan de blir behandlet av andre, ikke minst av foreldre og søsken. Når de blir elsket og akseptert, har de lettere for å føle seg elskelige og akseptable. Hvis de blir elsket på betingelser, føler de seg bare verdsatt når de behager andre. Hvis de blir dårlig behandlet, kan de lett føle seg usikre og udugelige.
Foreldre undervurderer noen ganger virkningen deres handlinger kan ha på barna. Noen ellers kjærlige foreldre kommer med tankeløse kommentarer som i stor grad undergraver barnas følelse av selvtillit og egenverd. En mor som hadde lett for å kritisere, sa til sin sønn i førskolealder: «Skal si du har en pussig nese.» Nesten et halvt århundre senere fortalte sønnen sine søsken på en familiesammenkomst at han hadde vært forlegen for nesen sin hele livet på grunn av den kommentaren. Søsknene ble forbauset, ettersom ingenting var pussig eller engang uvanlig med ansiktet hans.
Eldste H. Burke Peterson i De sytti bekreftet kjærlighetens kraft til å forandre livet til enkeltpersoner: «Umulige fjell blir besteget av dem som har den selvtillit som følger av å bli virkelig elsket. Fengsler og andre institusjoner, til og med noen av våre hjem, er fulle av personer som er utsultet på ømhet.»1
Respektløse barn er noen ganger vanskelige å elske. De pleier å si og gjøre ting som utløser foreldrenes sinne og en følelse av å ha mislyktes. Foreldre kan på sin side ofte reagere med å si og gjøre ting som forsterker barnets følelse av verdiløshet og ønske om å gjøre opprør.
Jesus Kristus påvirket andre på en effektiv måte fordi han valgte sitt svar til dem på en klok måte (se Johannes 8:11). Ledere i Kirken og fagfolk er ofte i stand til å hjelpe personer med vanskeligheter ved å lytte uten å reagere, gi veiledning uten å preke og formidle kjærlighet og støtte uten å avvise. Foreldre kan også formidle kjærlighet og respekt, selv når barna er ulydige. De kan behandle et respektløst barn med vennlighet, og slik bløtgjøre hjerter og hjelpe barnet å finne fred og selvtillit i en vanskelig verden.
Negative forhold kan repareres når minst én person er villig til å bryte syklusen og gjengjelde sinne med vennlighet og et intelligent svar. Her følger noen forslag for foreldre:
Finn måter å formidle kjærlighet og respekt på. Foreldre skulle finne måter å formidle kjærlighet og respekt til sine barn på, selv når barna er respektløse og ulydige. Foreldre kan gjøre dette uten å tolerere upassende adferd. Når de elsker sine barn, bryr foreldrene seg nok til å gripe inn når et barn er ulydig. Andre økter fokuserer på hvordan foreldre kan elske og disiplinere sine barn – ved å lytte og snakke med dem, gi dem omsorg, hjelpe dem å løse problemer, formidle forventninger, gi dem alternativer og gi dem naturlige og logiske konsekvenser. Alle disse tingene skulle gjøres av kjærlighet, ikke sinne. Kjærlighet er det styrende prinsipp som skulle motivere og veilede all omgang foreldre har med sine barn. Foreldre kan formidle kjærlighet og respekt til et ulydig barn på mange måter.
-
De kan se etter anledninger hvor barnet oppfører seg passende og rose ham eller henne: «Jeg setter virkelig pris på at du bidrar og hjelper til.» «Jeg er stolt av deg fordi du hjelper lillesøsteren din.» Foreldre skulle ikke ta helt av og si for mye. Hvis de gjør det, vil de miste sin troverdighet og redusere effekten av komplimentet.
-
De kan uttrykke kjærlighet: «Stein, du skal vite at jeg er glad i deg og at jeg er glad for at du er en del av familien.»
-
De kan gi fysiske kjærtegn. Iblant kan et klapp på skulderen eller armen, ledsaget kjærlige ord som «Det er godt å se deg», hjelpe. Foreldre skulle ikke bli fornærmet eller reagere negativt om barnet ser ut til å bli irritert av denne måten å vise ømhet på. Berøringen og ordene kan bety mer for barnet enn han eller hun er villig til å innrømme.
Si aldri noe negativt om barn. Hvis foreldre har sagt negative ting om sine barn, skulle de slutte øyeblikkelig og bestemme seg for å aldri gjøre det igjen, uansett hvor sinte de blir eller hvor berettiget det måtte føles. Når det er behov for irettesettelse, kan foreldrene gjøre det uten å bruke negative, nedsettende ord. De negative ordene foreldrene bruker, har en tendens til for alltid å få en fremtredende plass i barnas hukommelse og kan påvirke måten de ser på seg selv og sin adferd på. Tankeløse uttalelser som: «Kan du aldri gjøre noe riktig?» eller «Du er så dum» kan gjøre varig skade. Selv velmente, men negative kommentarer kan gjøre skade, som: «Dan gjør sitt beste, men han har ikke så gode evner som Henry.»
Knut
Da han begynte på videregående skole, gjorde Knut det dårlig i de fleste fag. Han skulket ofte skolen (begge foreldrene jobbet og var borte om dagen), begynte å røyke og bruke narkotika og ble arrestert for butikktyveri. Han hadde sluttet å gå i kirken allerede det første året på ungdomsskolen. Han kranglet ofte med faren, og det kunne til og med gå så langt at han truet med fysisk vold.
Knuts biskop viste ham kjærlighet og vennskap og oppfordret ham til å slutte med narkotika og forandre sitt liv. Knut begynte å reagere positivt. Han sluttet å røyke, sluttet å krangle med foreldrene og begynte å komme på nadverdsmøtet. En dag sa faren, som slet med sine egne problemer, følgende i et øyeblikks sinne: «Kan du ikke kutte ut skuespillet og slutte å late som du er noe annet enn det du er?» Selv om han ikke svarte, ble Knut helt knust. Fra dette øyeblikket falt han tilbake til sin tidligere adferd. Biskopen klarte ikke lenger å overtale ham til å komme tilbake for flere samtaler.
Vær et godt eksempel for barna. Foreldre skulle gjøre sitt beste for å være glade og lykkelige. De skulle prøve å like seg selv og, uten skryt eller stolthet snakke respektfullt om sine egne evner og egenskaper. Hvis foreldre har problemer som gjør det vanskelig for dem å gjøre dette, må de prøve å løse disse problemene slik at de ikke blir overført til barna. De skulle søke hjelp om nødvendig. En deprimert tenåring fortalte at så lenge han kunne huske, hadde moren snakket åpent om sin egen utilstrekkelighet og selvforakt: «Jeg kom frem til at om mor ikke var god nok, kunne jeg aldri bli noe bedre, for jeg er en del av henne.» Iblant kan de barna som misliker sine foreldre mest, ende opp med å bli mest lik sine foreldre. Foreldrenes eksempel har stor innflytelse på barna, selv når barna ser ut til å avvise foreldrene sine.
Vis interesse for barna, og bry deg om dem. Som sagt kan foreldre ha vanskelig for å vise interesse og omsorg hvis barna er ulydige og avvisende. Men det er verdt anstrengelsen. En far med begrensede økonomiske ressurser kjøpte billetter til ishockeykamper fordi sønnen, en skoletaper som hadde brukt narkotika, elsket kampene og ville gå sammen med ham. Sønnen hadde nylig blitt utskrevet fra et avvenningssenter og strevde med å holde seg unna narkotika. Opplevelsen blåste nytt liv i forholdet deres og gjorde dem i stand til å snakke om en felles interesse og utvikle gode følelser for hverandre.
Hjelp barna å utvikle tro på Gud
Barn utvikler god selvtillit når de føler seg trygge på sitt forhold til sin himmelske Fader og sin evne til å motta åndelige velsignelser, løfter og veiledning for sitt eget liv. Jesus Kristus sa: «Alt er mulig for den som tror» (Markus 9:23). Uten tro kan ingen ha selvtillit. Selvtillit kommer også ved å leve et rent og dydig liv.
President Gordon B. Hinckley sa at dyd er «den eneste måten å unngå anger på. Den fred i samvittigheten som den fører til, er den eneste fred i sinnet som ikke er falsk». Han sa videre:
«Nyere åpenbaring har gitt oss et løfte – et uovertruffent løfte som følger en enkel befaling:
Dette er befalingen: ”La alltid dine tanker være prydet med dyd.” Og her er løftet: ”Da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn…
Den Hellige Ånd skal stadig være din ledsager …, og ditt herredømme skal være et evigvarende herredømme, og uten at det skal utøves noen tvang, skal det strømme til deg evinnelig og alltid.” (L&p 121:45-46.) …
Jeg har ved flere anledninger hatt det privilegium å få snakke med USAs president og viktige personer i andre regjeringer. Etter alle slike anledninger har jeg reflektert over hvilken givende opplevelse det er å kunne stå med frimodighet i en anerkjent leders nærvær. Og så har jeg tenkt hvor storartet, hvor fantastisk det må være å kunne stå med frimodighet – uten frykt og uten skam og forlegenhet – i Guds nærvær. Dette er det løfte som gis alle dydige menn og kvinner.»2
Barn vil utvikle den slags selvtillit når de lærer å leve i trofasthet og dyd. For å hjelpe barn å utvikle frimodighet for Herren, skulle foreldre strebe etter å leve trofast og dydig og vise sin egen tro. Barn lærer best når foreldrene lever et eksemplarisk liv. Foreldre skulle «oppdra [sine] barn i lys og sannhet» (L&p 93:40) og gjøre åndelige aktiviteter til en del av hverdagen (familiebønn, skriftstudium, diskusjoner om evangeliet og deltakelse i Kirken).
Hjelp barna å utvikle personlig integritet
Barn har fått Kristi lys (se Johannes 1:9; Moroni 7:16; L&p 93:2), og når de når ansvarsalderen, kan de skjelne mellom rett og galt. Når barn lytter til sin samvittighet og følger sin egen dømmekraft, blir de mindre avhengige av andre og sikrere på seg selv og sin evne til å ta gode avgjørelser. Selv om barn trenger å lære å følge gode råd fra foreldre og ledere i Kirken, må de også lære å tenke selv og utvikle tillit til sin egen evne til å takle livet. Denne evnen blir større etter hvert som barna modnes og lærer å gi akt på indre tilskyndelser. Foreldre kan legge til rette for vekst ved å hjelpe barna å lytte til sine selvevaluerende tanker og leve i harmoni med Kristi lys som de har i seg.
Ved én anledning kom de skriftlærde og fariseerne til Jesus med en kvinne som var grepet i hor, og spurte om hun skulle steines slik loven foreskrev. Jesus ba dem bruke sin egen dømmekraft: «Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne» (Johannes 8:7). Da disse skriftlærde og fariseerne evaluerte sin egen adferd, ble de målløse og, «dømt av sin egen samvittighet», gikk de bort «en etter en» (v. 9).
Når en person gjør noe han eller hun anser som akseptabelt, er de selvevaluerende tankene positive, noe som fører til økt selvfølelse og selvtillit. Når en person gjør noe uakseptabelt, blir utfallet vanligvis dårlig selvfølelse og tap av selvrespekt.
Disse situasjonsstudiene viser hvordan den selvevaluerende prosessen fungerer:
Ronny, Rebekah og Carlos
Ronny løser et vanskelig regnestykke. Selvevalueringen hans er positiv: «Dette kan jeg klare. Jeg kan få gode karakterer i dette faget.» Selvtilliten hans vokser.
Rebekah forteller en løgn. Løgnen stiller henne i et positivt lys overfor vennene hennes, som til og med gir henne en klem. Hun føler seg opprømt et øyeblikk, men føler snart anger og dårlig samvittighet. Hennes selvevaluerende tanker er negative: «Jeg løy. Det var galt av meg. Det stilte meg i et positivt lys, men det var bare lureri.» Hennes selvtillit og selvrespekt blir dårligere.
Carlos nekter å være sammen med vennene sine om å gjøre narr av Tom, en fysisk funksjonshemmet klassekamerat. Carlos’ venner begynner å holde ham utenfor gruppen. Carlos føler seg såret, men han vet også at han har gjort det rette. Hans selvevaluerende tanker er positive.
Når et barn kommer til en forelder med et problem, skulle forelderen oppmuntre ham eller henne, på et nivå som barnet forstår, til å ta hensyn til personlig overbevisning og åndelige tilskyndelser. Forelderen kan stille passende spørsmål, som: «Hva føler du?» «Er du fornøyd med måten du har taklet problemet på?» «Du har fortalt meg hva vennene dine mener er riktig, men jeg er interessert i hva du mener.» «Hva er det riktige å gjøre?»
Når foreldre ber et barn om å evaluere sin egen adferd, skulle de gjøre det på en rolig, ikke-anklagende, ikke-fordømmende måte.
I følgende situasjonsstudie hjelper en mor datteren sin å overveie sin personlige overbevisning som en rettesnor for datterens adferd.
Gina
14 år gamle Gina og venninnen Jenny begynte å unngå Anny og prøvde å holde henne utenfor aktiviteter i nabolaget og på skolen. Anny følte seg såret og utstøtt. Ginas mor så hva som foregikk og konfronterte datteren.
|
Mor: |
Jeg er bekymret for deg og Anny. Hva foregår? |
|
Gina: |
Hun tror hun er så populær. Vi bare setter henne på plass. |
|
Mor: |
Og hvordan gjør dere det? |
|
Gina: |
Jenny og jeg unngår henne. Når hun kommer, snakker vi ikke med henne. Det er alt. |
|
Mor: |
Har hun fornærmet dere? |
|
Gina: |
Ikke egentlig. Vi liker henne bare ikke. Hun kan være frøken Hoven på skolen, men ikke heromkring. |
|
Mor: |
Jeg er nysgjerrig, Gina. Hvordan føler du deg når du behandler henne på den måten? |
|
Gina: |
(I forsvarsposisjon.) Hun fortjener det. Noen må sette henne på plass. |
|
Mor: |
Men du sa at hun ikke har fornærmet dere. Jeg vil gjerne vite hvordan det føles å behandle et annet menneske dårlig bare fordi du ikke liker henne. |
|
Gina: |
Det føles helt fint, og dessuten vil jeg ikke snakke om det. |
|
Mor: |
Greit, som du vil. Jeg håper du vil tenke mer på det. Jeg er veldig glad i deg, men det er vanskelig å godta det du sier. |
|
Neste kveld kom Gina til moren. | |
|
Gina: |
Du hadde rett. Jeg føler ikke godt for måten jeg har oppført meg på. Du hjalp meg å ta meg selv nærmere i øyensyn, og jeg likte ikke det jeg så. For å være ærlig, er jeg misunnelig på Anny. Hun har mange venner på skolen. Skulle ønske jeg hadde halvparten så mange. Jeg vet det ikke er noen grunn til å være slem mot henne. Jeg gikk til henne og ba om unnskyldning. Jeg føler meg mye bedre. Takk for at du hjalp meg. |
Selv om ikke alle barn vil reagere like dramatisk, kan det å be dem evaluere sin adferd være en effektiv måte å hjelpe dem å leve i samsvar med egne oppfatninger og forventninger på. Det er ofte effektivt å hjelpe dem å vurdere sin egen adferdig fordi vurderingen ikke har kommet fra forelderen.
Når foreldre maner til selvevaluering på en ubehagelig og fordømmende måte, kan barnet tape egne feil av syne og isteden fokusere på foreldrenes overdrevne, upassende adferd. Barnet kan også reagere med unødvendig sterk skyldfølelse og selvfordømmelse.
Foreldre skulle være forsiktige med å oppmuntre til selvevaluering når det gjelder barn som er tilbøyelige til overdreven selvkritikk. Foreldre må veilede disse barna på en varsom måte gjennom selvevalueringer. En selvvurdering må være korrekt, ikke et resultat av et barns fordreide tankegang som skyldes depresjon eller skadelige livserfaringer.
Hjelp barna å utvikle kompetanse
Når foreldre har høye, men realistiske forventninger, har barna lettere for å utvikle tillit til at de kan klare ting. Denne selvtilliten kommer ikke minst når foreldrene sør-ger for et kjærlig, oppbyggende miljø hvor barna kan lære gjennom prøving og fei-ling uten å bli nedverdiget eller fordømt om de gjør feil. Barn har lett for å lære av tilbakeslag når de føler kjærlighet, støtte og oppmuntring til å prøve igjen. Barn trenger også å vite at vår himmelske Fader elsker dem selv om de gjør feil.
Foreldre må hjelpe sine barn å utvikle kompetanse på områder som er viktige for deres fremtid. Barn må lære å arbeide, studere, oppnå mål, overholde regler og komme overens med andre. Etter hvert som de blir kompetente på disse områdene, utvikler de større selvtilllit. Foreldre skulle lære dem å arbeide ved å arbeide sammen med dem, spesielt når de er unge. Foreldre skulle være hyggelige og tålmodige og prøve å gjøre arbeidet trivelig for barna. De skulle oppmuntre barna i aktiviteter hvor de kan lykkes, og hjelpe dem å utvikle talenter og naturlige evner. Foreldre må ikke tvinge sine barn til å drive med aktiviteter bare for å oppfylle foreldrenes ambisjoner for sine barn, spesielt når aktivitetene ikke er avgjørende for barnas ve og vel. Både foreldrene og barna vil bli frustrerte.
Foreldre skulle være oppmerksomme på det barna gjør og rose dem når de gjør noe godt og bemerkelsesverdig.
Her er noen retningslinjer for å gi ros. Foreldre skulle:
-
Være oppriktige. Et barn vil avsløre og forkaste falske komplimenter.
-
Fokuser på adferden og hvordan den påvirker forelderen. For eksempel: «Jeg liker virkelig at du er her sammen med oss, og at vi kan snakke sammen i ro og mak uten å krangle. Det betyr mye for meg.» Foreldre skulle unngå å foku-sere på barnet ved å si ting som: «Du er så flink en gutt (eller jente).» Barnet føler seg kanskje ikke som en flink person, og kan oppfatte komplimentet som falskt og manipulerende.
-
Vær kortfattet. Noen få ord er bedre enn mange. Foreldre som legger ut i det vide og brede, kan gjøre barnet forlegent og gjøre noe som kunne vært en posi-tiv handling, til negativt.
-
Gjør det tilfeldig. Når et barn får ros for hver minste handling, kan det gjøre foreldrenes ord mindre betydningsfulle. Får ikke barnet ros i det hele tatt, vil det bli utsultet på sårt tiltrengt varme. Tilfeldig ros vil ha størst effekt. Forel-dre skulle sørge for at de anerkjenner de betydningsfulle tingene barna gjør.
Engasjer barna i tjeneste for andre
Tjenesteprosjekter lærer barn uselviskhet og hjelper dem å ha omtanke for andres velferd. President Spencer W. Kimball sa følgende om verdien av tjeneste:
«Sentralt i tjenestens mirakel har vi Jesu løfte om at vi ved å miste oss selv, vil finne oss selv!
Ikke bare ”finner” vi oss selv i den betydning at vi anerkjenner guddommelig veiledning i livet, men jo mer vi tjener våre medmennesker på riktig måte, jo mer foredler vi vår sjel. Vi blir mer betydningsfulle når vi tjener andre. Det blir i sannhet lettere å finne seg selv fordi det da blir så mye mer av oss å finne!»3
Tillit til Herren
Barn vil utvikle selvtillit etter hvert som de utvikler tro, dyd og integritet. Foreldre kan også styrke barnas selvtillit ved å elske og respektere dem, ved å hjelpe dem å utvikle kompetanse og ved å gi dem muligheter til å tjene andre.
President Ezra Taft Benson har sagt følgende om tro på Herren: «Mitt budskap og vitnesbyrd er følgende: Bare Jesus Kristus har de enestående kvalifikasjoner som skal til for å gi oss det håp, den tillit og den styrke vi trenger for å overvinne verden og heve oss over vår menneskelige utilstrekkelighet. For å gjøre dette, må vi sette vår lit til ham og etterleve hans lover og læresetninger.»4