FØrste Økt

Prinsipper og Fremgangsmåter for Barneoppdragelse

«Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, … og lære dem å elske og tjene hverandre.»

«Familien – En Erklæring Til Verden»

Mål med økten

Denne økten skulle hjelpe foreldre å:

Forstå sin hellige rolle i barneoppdragelse.
Forstå prinsipper i evangeliet som danner grunnlag for foreldrenes fremgangsmåte.
Avdekke samfunnets syn på barn som har skakkjørte foreldre og skadede barn.
Forstå hvordan pakter kan hjelpe foreldre å redde sine barn.
Bli oppmerksomme på læresetninger i evangeliet som kan brukes til å måle hvor godt man lykkes som foreldre.

Unngå at familien bryter sammen

Behovet for kjærlige, effektive foreldre har aldri vært større. I 1997 sa president Gordon B. Hinckley at familien «svekkes over hele verden. De gamle båndene som bandt far og mor sammen, rives i stykker overalt… Hjerter knuses, barn gråter.»¹

Satan angriper familien fordi den står sentralt i Skaperens plan for hans barns lykke og frelse. Herren har foreskrevet sitt botemiddel mot Satans angrep: «Jeg har befalt dere å oppdra deres barn i lys og sannhet» (L&p 93:40), for «lys og sannhet avviser den onde» (L&p 93:37).

President Hinckley understreket det presserende behovet for å styrke, elske og beskytte barn: «Min bønn – og jeg skulle ønske at jeg kunne uttrykt den mer veltalende – er en bønn om å redde barna. Altfor mange av dem lever med smerte og frykt, i ensomhet og fortvilelse. Barn trenger sollys. De trenger lykke. De trenger kjærlighet og oppdragelse. De trenger godhet, stimulans og kjærlighet. Uansett prisen på huset kan ethvert hjem gi et miljø med kjærlighet som kan være et miljø for frelse.»²

Lykkelige, harmoniske hjem er en velsignelse for foreldre og barn. Slike hjem er dessuten en forberedelse for evig liv. Og «evig liv er familieliv sammen med en kjærlig Fader i himmelen og med våre forfedre og våre etterkommere»³.

Samfunnets holdning til barneoppdragelse

Mye av foreldrenes adferd påvirkes av samfunnsoppfatninger om at barn (1) er naturlig onde, (2) er naturlig gode, (3) er som et blankt ark, (4) formes av biologiske faktorer eller (5) er i stand til å tolke sitt miljø, forme sin egen adferd og forandre eller skrinlegge foreldrenes verdinormer.

Naturlig onde. Noen mener at barn er naturlig onde på grunn av Adam og Evas fall. Derfor mener de at barn trenger streng straff for å «slå djevelen» ut av dem. Foreldre som har dette synet, viser sjelden sine barn kjærlighet og kan til og med se på godhet som ødeleggende. Kanskje varianter av denne tankegangen finnes blant noen foreldre som mishandler sine barn⁴.
Naturlig gode. Et annet syn er at barn er naturlig gode og motiverte til å gjøre godt, «men kan forderves av et fordervet voksent samfunn». Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau mente at om barn ble «overlatt til seg selv, ville de oppnå sitt høyeste potensial». Dermed prøver foreldre å la dem lære av egen erfaring og følge sine egne tilbøyeligheter. Humanistiske psykologer, som Carl Rogers og Abraham Maslow, har forfektet lignende synspunkter⁵.
Blankt ark. John Locke hevdet at barn i stor grad er som et blankt ark, hverken onde eller gode. Han mente at barn stort sett ble formet av sine erfaringer. Adferdspsykologer som John B. Watson og B.F. Skinner, har i stor grad vært enige, og hevdet at foreldre kan lære opp og forme et barn til en hvilken som helst person de ønsker ved å kontrollere og forandre miljøet⁶.
Biologisk. Dette perspektivet, som ble fremtredende på 1900-tallet, omfatter teorier om utvikling, tilbøyelighet og biologiske faktorer. Disse teoriene går ut på at barn er mer enn et blankt ark ved fødselen og at tidlige forskjeller mellom personer til en viss grad kan forklares av biologiske faktorer. Mange versjoner av dette perspektivet er deterministiske og legger mindre vekt på den enkeltes handlefrihet.
Konstruktivistisk. Dette perspektivet, som ble forfektet av den sveitsiske psykologen Jean Piaget og andre, fokuserer på en persons evne til å tolke – eller til og med konstruere – sitt eget miljø. Det anerkjenner handlefrihet i større grad enn andre syn og antyder at man kan modifisere virkningen av biologiske og miljømessige innflytelser. Det kan imidlertid ikke forklare hvor denne evnen kommer fra, heller ikke hjelper det foreldre eller barn å vite hva som er rett eller galt. Talsmenn for denne teorien tror at barn anvender sin egen tolkning på det de blir lært. Derfor hevder de ofte at barn naturlig og uunngåelig kan skrinlegge eller forandre de verdinormer de lærer av sine foreldre og andre.

De fleste eller alle disse synsvinklene inneholder eelementer av sannhet. For eksempel, selv om barn er rene og uskyldige, har mennesket en fallen natur, og miljø, biologi og personlig handlefrihet påvirker vårt liv på jorden. Men uten den kunnskap som kommer fra Gud, kommer hvert av disse synene – eller en kombinasjon av dem – til kort.

For det første gir ingen av disse perspektivene stabile retningslinjer for moralsk adferd. Foreldre som ser på sine barn som naturlig onde, vil se etter og finne det verste i dem og til og med feiltolke og fordømme uskyldige handlinger. Disse foreldrene kan føle seg berettiget til å gjøre hva som helst som foreldre, uansett hvor skadelig det er, fordi de føler seg moralsk overlegne. Oppfatningen at barn er som et blankt ark, tilsidesetter ikke bare barnets handlefrihet ved å hevde at han eller hun bare er et produkt av miljøet, men det unngår også å gi moralsk rettledning. Foreldre som ser på sine barn som naturlig gode, føler kanskje lite behov for å veilede og disiplinere dem fordi de godtar enhver adferd som helt naturlig. Når de har dette synet, vil foreldre kanskje tolerere og gi sin tilslutning til adferd som tidligere ble ansett som avvikende eller upassende.

Foreldre som tror at biologi dikterer adferd, vil kanskje skape et miljø hvor barn ikke føler noe ansvar for sine handlinger. Foreldre med et konstruktivistisk syn, er klar over sine barns evne til å ta bevisste valg, men de kan ikke gi dem noe mål på riktig og galt, annet enn hva som er akseptabelt for samfunnet. Når barn fraviker foreldrenes verdinormer til fordel for sine jevnaldrendes verdinormer, blir dette ofte ansett som resonnering på et høyere nivå. Med et slikt syn kan enhver gruppe definere sine egne normer for riktig og galt.

Evangeliets lys

Gjennom åpenbaring er siste-dagers-hellige kjent med menneskets guddommelige natur og hvordan foreldre skulle oppdra sine barn. I erklæringen om familien sa Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum:

«Alle mennesker – menn og kvinner – er skapt i Guds bilde. Hver især er en elsket ånd, sønn eller datter av himmelske foreldre, og har som sådan en guddommelig natur og et guddommelig potensial…

… ”Barn er en gave fra Herren” (Salmene 127:3). Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov, til å lære dem å elske og tjene hverandre, til å overholde Guds bud og være lovlydige borgere… Ektemenn og hustruer – mødre og fedre – vil bli holdt ansvarlige for Gud når det gjelder å oppfylle disse forpliktelsene.»⁷

Skriftene forteller oss at barn er rene og uskyldige på grunn av Jesu Kristi forsoning. Profeten Mormon sa at «små barn [er] friske, for de er ikke i stand til å begå synd. Derfor er Adams forbannelse tatt bort fra dem» (Moroni 8:8). Men «synden [vil] også unnfanges i deres hjerter når de vokser opp» (Moses 6:55). President David O. McKay sa: «Menneskets natur har to sider – den ene preges av det jordiske eller dyrets liv. Den andre av det åndelige liv som strekker seg mot det guddommelige. Menneskekroppen er bare det tabernakel dets ånd bor i.»⁸ Foreldre er ansvarlige for å se det guddommelige i sine barn og lære dem å leve rettferdig og velge det gode (se L&p 68:25).

Alle Guds åndebarn er unike. Enhver ånd kommer inn i en jordisk kropp, som også er unik i sin genetiske sammensetning. Derfor har alle barn individuelle interesser, talenter, personlighetstrekk, ønsker og evner. Foreldre, søsken og andre påvirker også barnas utvikling.

Vitenskapelig forskning antyder at biologiske egenskaper påvirker «barnas tilbøyeligheter og temperament», herunder «tendenser til … sjenerthet, hvor sosiale eller impulsive de er, … aktivitetsnivå … og følelesesliv». Til en viss grad kan også barna «velge, endre og til og med skape sitt eget miljø i forhold til sine biologiske forutsetninger»⁹. Et sosialt barn vil for eksempel søke anledninger til å omgås med jevnaldrende, mens et sjenert barn kanskje vil unngå sosiale sammenkomster. Begge disse barna forsterker adferdsmønstre som kan følge dem inn i voksen alder.

Selv om miljø og biologiske faktorer kan påvirke et barns utvikling, har alle Guds barn handlefrihet. Eldste Neal A. Maxwell i De tolv apostlers quorum sa: «Selvfølgelig betyr våre gener, omstendigheter og vårt miljø en god del, og påvirker oss i betydelig grad. Ikke desto mindre gjenstår en indre sone der vi er eneherskende, med mindre vi abdiserer. I denne sonen ligger essensen av vår individualitet og vår personlige forvaltning.»¹⁰

Det at barn er så forskjellige kan gjøre det nødvendig for foreldre å reagere på mange forskjellige måter. Energiske barn kan vekke bekymring hos foreldrene, som gir dem flere regler og følger nøyere med dem. Sjenerte barn trenger kanskje mindre tilsyn eller oppmerksomhet. I tillegg reagerer barn på samme form for barneoppdragelse i forhold til sin unike oppfatning. Et engstelig barn kan for eksempel oppfatte mor eller fars ordre som truende. Barnet vil kanskje pliktskyldigst innrette seg, men føle seg hjelpeløst og redd. Et annet barn vil kanskje oppfatte den samme ordren som en utfordring, reagere med trass og ikke innrette seg.

Foreldre må være kloke i måten de reagerer overfor sine barn på. Brigham Young oppfordret foreldre til å «studere sine [barns] tilbøyeligheter og deres temperament, og behandle dem deretter»¹¹

Den myndige oppdragelsesstil

Akkurat som barn har forskjellige tilbøyeligheter og forskjellig temperament, har foreldre forskjellige måter å oppdra sine barn på. Noen metoder fungerer bedre enn andre. Foreldre finner det ofte nyttig å ta bønn til hjelp, studere forskjellige metoder for barneoppdragelse, og finne ut hva som fungerer best og hva som virker mindre effektivt.

Tre oppdragelsesmetoder

Oppdragelsesmetoder faller ofte inn under kategoriene myndig, ettergivende og autoritær.¹²

Autoritær. «Autoritære foreldre forsøker å forme, kontrollere og evaluere barnets adferd og holdninger i samsvar med en fastsatt adferdsnorm.» I sine forsøk på å lede et barns adferd, innbyr ikke disse foreldrene barnet til å delta i en diskusjon om regler og forventninger, fordi «de syns at barna bør akseptere det foreldrene sier om hva som er riktig». Disse foreldrene vil ha fast kontroll over barnas adferd, og de viser ofte lite varme. De oppmuntrere sjelden barna til å uttrykke sine følelser eller synspunkter, særlig i disiplinære situasjoner.¹³

Ettergivende. Ettergivende foreldre viser vanligvis sine barn varme og kjærlighet, men gir dem ofte lite veiledning eller rettledning. De «forsøker å opptre på en ikkestraffende, aksepterende og bekreftende måte… De presenterer seg selv som ressurser barna kan bruke som de vil, ikke som aktive, handlekraftige personer med ansvar for å forme eller forandre sine barns nåværende eller fremtidige adferd. De lar sine barn styre sine egne aktiviteter i størst mulig grad, unngår å utøve kontroll og insisterer ikke på at barna skal rette seg etter ytre definerte normer». Disse foreldrene «unngår å bruke åpen makt», men vil kanskje forsøke å regulere sine barns adferd på mindre åpenbare måter. De unngår konfrontasjoner.¹⁴

Myndig. Myndige foreldre viser de samme høye forventninger til sine barn som autoritære foreldre, men samtidig viser de en stor grad av varme og lydhørhet. De er kjærlige og oppmuntrende. I sin veiledning av sine barn «oppmuntrer de til en verbal vekselvirkning og prøver å forklare logikken bak sine retningslinjer for barna». Disse foreldrene «utøver fast kontroll når det oppstår uoverensstemmelser mellom dem og barna, men stenger ikke barna inne med restriksjoner. Myndige foreldre er krevende på den måten at de veileder barnas aktiviteter på en fast og konsekvent måte, og krever at de bidrar til at familien skal fungere godt ved å hjelpe til med husholdningsoppgaver. De konfronterer gjerne sine barn for å få dem til å innrette seg, uttrykker sine verdinormer på en tydelig måte og forventer at barna respekterer deres regler.» Gjennom sine studier over mange tiår kom psykologen Diana Baumrind frem til at barn som er oppdratt av myndige foreldre, var med størst sannsynlighet sosialt selvsikre, vennlige, selvdisiplinerte, samarbeidsvillige og målrettede.¹⁵

Prinsippene for barneoppdragelse som forfektes i dette kurset, kommer tettest opp mot en myndig oppdragelsesstil. Denne stilen stemmer best overens med Skriftene og læresetninger fra Kirkens ledere.

Ifølge denne normen underviser og veileder foreldre sine barn ved overtalelse, tålmodighet og kjærlighet (se L&p 121:41-44). De er villige til å drøfte avgjørelsene sine med barna og forklare bakgrunnen for sine avgjørelser. De er også villige til å irettesette barna når Ånden maner dem til det, og gi dem den veiledning de trenger.

Prinsipper for god barneoppdragelse

Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum har skissert ni prinsipper for å veilede fedre og mødre i deres ansvar for barneoppdragelse: «Gode ekteskap og familier opprettes og opprettholdes når de bygger på prinsippene tro, bønn, omvendelse, tilgivelse, respekt, kjærlighet, medfølelse, arbeid og sunne aktiviteter.»¹⁶ Foreldre kan undervise om og anvende disse prinsippene på mange måter.

Tro. Foreldre skulle lære sine barn å tro på Jesus Kristus og bruke sin voksende tro på evangeliets prinsipper som rettesnor for sitt eget liv (se Matteus 17:20; Hebreerne 11:6; 3. Nephi 18:20; L&p 68:25).
Bønn. Barn skulle lære å be både på egenhånd og som familie. Barn kan tidlig lære om bønnens kraft (se Enos 1:1-5; Mosiah 27:8-14; Alma 34:17-27; 37:37; 3. Nephi 18:21).
Omvendelse. Foreldre skulle erkjenne, tilstå og forsake synder slik at de kan motta Den hellige ånds veiledning. De kan hjelpe sine barn å forstå og anvende disse prinsippene i sitt eget liv (se Alma 34:33; 3. Nephi 9:22; Moroni 10:32-33; L&p 6:9; 58:42-43).
Tilgivelse. Foreldre kan være et eksempel på tilgivelse ved å tilgi seg selv, sin ektefelle og sine barn for feil og svakheter (se Matteus 6:14-15; Efeserne 4:32; Mosiah 26:29-31; L&p 64:8-10).
Respekt. Familiemedlemmene skal lære å respektere hverandre. Foreldre og barn kan lære å behandle hverandre med høflighet og kjærlighet, og verdsette hverandre høyt (se Markus 9:42; L&p 121:41-46). Foreldre skulle prøve å unngå kritiske tanker og ord om hverandre og om sine barn.
Kjærlighet. Foreldre skal elske sine barn på den måten som beskrives av Paulus, Alma og Mormon – med tålmodighet, vennlighet, mildhet, uselviskhet og ydmykhet (se 1. Korinterbrev 13; Alma 7:23-24; Moroni 7:45-48).
Medfølelse. Foreldre kan vise medfølelse med hverandre og sine barn. De skulle føle sorg for den motgang familiens medlemmer opplever og prøve å forstå og oppmuntre familiemedlemmer i vanskelige perioder (se Ruth 1:11-17; Sakarja 7:8-10; Lukas 15:11-32).
Arbeid. Arbeid i familien gir barn muligheter til å lære å verdsette arbeid og føle tilfredsstillelse ved å gjøre noe ordentlig (se L&p 42:42; 58:27-28), særlig når foreldre og barn arbeider sammen. Arbeidet skulle tilpasses barnas alder og evner, slik at de kan føle at de lykkes og kan utvikle større selvtillit.
Sunn avkobling. Familier får ny styrke og motivasjon når familiemedlemmene sammen deltar i sunne og morsomme aktiviteter.

Det største av disse prinsippene er kjærlighet (se Matteus 22:36-40; 1. Korinterbrev 13:13; Moroni 7:46). Det viktigste foreldre kan gjøre for sine barn er å elske dem på en Kristus-lik måte. Når barna føler og vet at de er elsket, vil de med større sannsynlighet lytte til det foreldrene lærer dem, følge deres eksempel og godta deres disiplinering. Kjærlighet skulle motivere og veilede alt foreldrene gjør.

Evangeliets norm for foreldrenes innflytelse

Gjennom profeten Joseph Smith ga Herren råd som fastsetter normen for foreldrenes innflytelse:

«Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet – uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet,

ved vennlighet og ren kunnskap som storlig skal utvide sjelen, uten hykleri og uten svik.

Irettesett i tide, klart og tydelig når Den Hellige Ånd tilskynder, og vis deretter større kjærlighet mot den som du har irettesatt, for at han ikke skal betrakte deg som sin fiende,

så han kan vite at din trofasthet er sterkere enn dødens bånd» (L&p 121:41-44).

Ifølge denne normen underviser og veileder foreldre sine barn ved overtalelse, tålmodighet og kjærlighet. De er villige til å drøfte avgjørelsene sine med barna og forklare bakgrunnen for avgjørelsene. De gir sine barn den veiledning de trenger, og irettesetter dem når Ånden tilskynder til det. Når foreldre har irettesatt sine barn, viser de større kjærlighet slik at deres barn skal vite at de er glad i dem.

Kraften i pakter

Foreldre er ikke alene i sine anstrengelser for å frelse sine barn. Vår himmelske Fader har sørget for hellige pakter som hans barn kan motta velsignelser gjennom. Når et par inngår i det evige ekteskaps pakt og følger paktens betingelser, lover Faderen dem evig liv (se L&p 132:20). Joseph Smith, Brigham Young og Joseph Fielding Smith forkynte alle at større velsignelser kommer til barn av foreldre som er beseglet i tempelekteskapets pakt, velsignelser som hjelper dem å vende tilbake til sin himmelske Fader.¹⁷ Brigham Young sa at barn i denne ekteskapspakten blir «rettmessige arvinger til riket og til alle dets velsignelser og løfter».¹⁸

Noen ganger kommer barn på avveier. Eldste Orson F. Whitney i De tolv apostlers quorum oppfordret foreldre til ikke å gi opp i forhold til disse villfarne barna:

«Dere som er foreldre til egensindige og villfarne barn! Ikke gi dem opp. Ikke støt dem bort. De er ikke helt fortapte. Gjeteren vil finne sine får. De var hans før de var deres – lenge før han overga dem til deres omsorg, og dere har ikke engang forutsetning for å elske dem slik han elsker dem. De har bare forlatt den rette sti i uvitenhet, men Gud er barmhjertig når det gjelder utvitenhet. Bare en fylde av kunnskap medfører fullt ansvar. Vår himmelske Fader er langt mer barmhjertig, uendelig mer kjærlig enn selv den beste av hans tjenere, og det evige evangelium har større kraft til å frelse enn vårt snevre, begrensede sinn, kan begripe.

Profeten Joseph Smith erklærte – og han har aldri fremsatt en mer trøsterik lære – at trofaste foreldres evige besegling og de guddommelige løfter som er gitt dem for tapper tjeneste i sannhetens sak, vil frelse ikke bare dem selv, men også deres etterkommere. Selv om noen av fårene kan vandre bort, følger Hyrdens øyne dem, og før eller senere vil de føle Det guddommelige forsyn … strekke seg ut og trekke dem tilbake til folden. Enten i dette liv eller i det neste, vil de vende tilbake. De vil måtte betale sin gjeld til rettferdigheten, de vil lide for sine synder og kan måtte gå en tornefull sti, men hvis den til sist leder dem, i likhet med den angrende sønn, til en kjærlig og tilgivende fars hjerte og hjem, vil ikke den smertefulle erfaringen ha vært forgjeves. Be for deres likeglade og ulydige barn. Hold fast på dem med deres tro. Fortsett å håpe til dere ser Guds frelse.»¹⁹

President James E. Faust i Det første presidentskap ga denne presiseringen til eldste Whitneys uttalelse:

«Et prinsipp i denne erklæringen som ofte blir oversett, er at de [ulydige barn] helt og fullt må omvende seg og ”lide for sine synder” og ”betale sin gjeld til rettferdigheten” …

… Barmhjertigheten vil ikke berøve rettferdigheten, og trofaste foreldres beseglende kraft vil bare ha krav på villfarne barn på betingelse av deres omvendelse og Kristi forsoning. Omvendte villfarne barn vil oppnå frelse og alle de velsignelser som hører til den, men opphøyelse er noe langt mer. Den må fullt ut fortjenes. Spørsmålet om hvem som vil få opphøyelse, må overlates til Herrens barmhjertighet.

Det er få hvis opprørskhet og ugudelige gjerninger er så store at de har ”syndet bort evnen til omvendelse” (Alonzo A. Hinckley, i Conference Report, okt. 1919, 161). Denne vurderingen må også overlates til Herren. Han sier: ”Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi, men av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker” (L&p 64:10).»²⁰

I samme tale sa president Faust også at dødelige mennesker kanskje ikke forstår «hvor solide beseglingsbåndene til trofaste foreldre er til barna». Han sa at det kan finnes «bedre ressurser i virksomhet enn vi kjenner til» for å trekke villfarne barn tilbake til deres Fader i himmelen, blant annet påvirkning fra kjære forfedre på den andre siden av sløret.²¹ Profetiske uttalelser tyder på at kraften til å frelse barn er størst når foreldre inngår og holder paktsløfter.

Mål på hvor godt foreldrene lykkes

Noen foreldre ser etter indikasjoner på hvor godt de gjør det. President Howard W. Hunter sa følgende: «Foreldre som har lykkes, er de som har elsket, som har ofret og som har hatt omtanke for, undervist og dekket alle barnets behov. Hvis du har gjort alt dette og barnet ditt fremdeles er opprørsk eller vanskelig eller verdsligsinnet, kan det godt være at du likevel har lykkes som mor eller far. Kanskje er det barn som har kommet til verden som ville utfordre et hvilket som helst foreldrepar under hvilke som helst omstendigheter. Likeledes kan det være andre som ville være en velsignelse og en glede for nesten et hvilket som helst foreldrepar.»²²

President Faust sa at gode foreldre er «de som kjærlig, oppriktig og ved bønn har prøvd å lære sine barn ved eksempel og forskrift ”å be og vandre rettskaffent for Herren” (L&p 68:28). Dette gjelder selv om noen av deres barn er ulydige eller verdslige… Gode foreldre er de som har ofret og strevd for å gjøre sitt beste under de omstendigheter deres familie har hatt»²³.

Foreldre som har lyktes med sin barneoppdragelse, skulle være vare overfor dem som kanskje tror at de har mislyktes. Foreldre som føler at de har lyktes, skulle være takknemlige og ikke skryte slik at andre foreldre føler større sorg. President Faust sa:

«Det er svært urettferdig og ukjærlig å dømme samvittighetsfulle og trofaste foreldre fordi noen av deres barn blir opprørske eller forlater foreldrenes lærdommer og kjærlighet. Heldige er de ektepar som har barn og barnebarn som bringer dem trøst og tilfredsstillelse. Vi skulle ha omtanke for disse verdige, rettskafne foreldrene som strever og lider på grunn av ulydige barn.

En av mine venner pleide å si: ”Hvis du aldri har hatt problemer med barna dine, så bare vent en stund.”»²⁴

President Spencer W. Kimball sa følgende med tanke på foreldre som tror at de mislykkes: «Dere som opplever utfordringer [med familiemedlemmer], dere kan bare mislykkes hvis dere slutter å prøve!»²⁵ Foreldre skulle ikke fordømme seg selv når problemer oppstår og feil blir gjort, men prøve å lære av dem og gjøre det bedre. Barneoppdragelse er et kontinuerlig ansvar, selv når barna forlater hjemmet og oppdrar sine egne barn. Foreldre skulle aldri gi opp med hensyn til sine barn. De skulle fortsette å elske dem, be for dem og med klokhet benytte seg av enhver mulighet til å hjelpe dem.

President Faust ga følgende trøst: «Til de sorgtyngede foreldre som har vært rettskafne, flittige og brukt mye bønn i forbindelse med undervisningen av sine ulydige barn, sier vi at Den gode hyrde våker over dem. Gud er oppmerksom på og forstår deres dype sorg. Det finnes håp. Finn trøst i Jeremias ord: ”Du skal få lønn for ditt arbeid” og dine barn kan ”vende tilbake fra fiendens land” (Jeremia 31:16).»²⁶

Hvordan Pakter Påvirker Adferd

Kirkens medlemmer inngår ofte pakter med Herren. Følgende liste viser hva Kirkens medlemmer lover å gjøre når de inngår pakter med Herren. De som holder disse paktene, mottar velsignelser, herunder Den hellige ånds veiledning, for å styrke dem i hverdagen.

Den potensielle virkningen av disse paktene er enorm. Hvis bare foreldre overholder dåpspakten alene, vil de kunne løse mange problemer som oppstår i deres familie.

Dåp

(Se 2. Nephi 31:17-21; Mosiah 18:8-10, L&p 20:37, 4. trosartikkel.)

Påta seg Jesu Kristi navn.
Stå som vitne for Jesus Kristus.
Alltid holde budene.
Bære andres byrder, sørge med dem som sørger, trøste dem som trenger trøst.
Vise villighet til å tjene Gud gjennom hele livet.
Vise omvendelse fra synd.

Nadverden

(Se 3. Nephi 18:28-29; Moroni 4; 5; L&p 20:75-79; 27:2; 46:4.)

Fornye dåpspaktene.
På ny bestemme seg for å påta seg Kristi navn, alltid minnes ham og holde hans bud.

Prestedømmets ed og pakt

(Se Jakob 1:19; L&p 84:33-44; 107:31.)

Foredle sine kall ved trofast å utføre de ansvarsoppgaver som hører inn under prestedømmet.
Undervise i Guds ord og arbeide flittig for å fremme Herrens hensikter.
Være lydig, tilegne seg kunnskap om evangeliet og leve i samsvar med denne kunnskapen.
Tjene andre og arbeide for å hjelpe dem.

Tempelbegavelsen

«Ordinansene som inngår i begavelsen, innbefatter visse forpliktelser for den enkelte, slik som en pakt og et løfte om å holde loven om absolutt dyd og kyskhet, å være nestekjærlig, hjelpsom, tolerant og ren, og hellige både talenter og materielle midler til sannhetens utbredelse og menneskehetens fremgang, å bevare hengivenhet for sannhets sak og på alle måter søke å bidra til at jorden kan være rede til å motta sin Konge, vår Herre Jesus Kristus» (James E. Talmage: Herrens hus [1981], 82).

Celestialt ekteskap

Elske sin ektefelle og forbli trofast overfor ham eller henne og Gud gjennom all evighet.
Alltid leve på en måte som bidrar til et lykkelig familieliv og arbeide for å velsigne ektefellen og barna.
«Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden» (1. Mosebok 1:28).