Bare digitalt
Det første bud først
Gud befaler oss å elske ham på grunn av at han vet hva det vil gjøre for oss.
Hvert av de tre synoptiske evangeliene – Matteus, Markus og Lukas – forteller om et spørsmål som ble stilt Jesus om det største budet i loven. I Matteus er den som spør en lovkyndig med urent motiv, som frister Mesteren (se Matteus 22:35–36). I Markus er det en skriver som stiller spørsmålet, men en som oppriktig synes å ønske å vite (se Markus 12:28–34). I Lukas er vi tilbake til “en lovkyndig sto fram og fristet ham” (Lukas 10:25).
Til tross for min faglige bakgrunn i loven, er det vanskelig for meg å forsvare den lovkyndige i denne beretningen. Men jeg vil i det minste gi ham æren for at han spurte, til tross for hans motiv, fordi Frelserens svar er så fantastisk og dyptgripende. Jeg må også takke ham for hans oppfølgingsspørsmål – “Og hvem er min neste?” (Lukas 10:29) – som førte til Frelserens gripende lignelse om den barmhjertige samaritan (se Lukas 10:30–37). Den lovkyndige fikk mer enn han ønsket, men vi fikk noe uvurderlig.
Matteus’ beretning om Jesu svar er kjent for dere alle:
“Mester! Hvilket bud er det største i loven?
[Jesus] sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.
Dette er det største og første budet.
Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
På disse to bud hviler hele loven og profetene” (Matteus 22:36–40).
For å elske Gud av hele sitt hjerte, sjel og fornuft, tilføyer Markus og Lukas “og av all din kraft” (Markus 12:30; Lukas 10:27).
Jeg ber dere overveie storheten i de to store budene som “hele loven og profetene [hviler på]”, og også hvorfor det første bud er først. Hva er betydningen av denne rekkefølgen for oss?
Det annet bud er en strålende rettesnor for menneskelig samhandling. Tenk på hvordan verden ville vært hvis det annet bud ble universelt akseptert og fulgt. Tenk på hva som ikke ville skje. Blant annet ville det ikke være noen voldelig kriminalitet, ingen overgrep, ingen svindel, ingen forfølgelse eller mobbing, ingen sladder og absolutt ingen krig. Det annet bud er i bunn og grunn den gylne regel: “Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene” (Matteus 7:12; se også Lukas 6:31; 3 Nephi 14:12). Som disipler skulle vi bevisst etterleve dette annet bud ved å rekke ut en hånd i kjærlighet og empati til dem Herren definerer som vår neste – det vil si alle.
For å støtte “loven og profetene” – den enhet av sannhet og bud som er fastsatt av Gud og undervist av profetene – trengs både det første og det annet bud, som virker sammen. Men hvorfor er det første bud den overordnede prioriteringen? Det er minst tre grunner.
For det første har vi det første budets grunnleggende natur. Vidunderlig og viktig som det annet bud er, gir det ikke det nødvendige grunnlaget for vårt liv, og det er det heller ikke ment å gjøre. Å adlyde det annet bud gjør oss hyggelige mennesker, men i hvilken hensikt? Hva er poenget med vår eksistens? I hensikt, retning og mening må vi se hen til det første og største bud.
Å sette det første bud først, reduserer eller begrenser ikke vår evne til å holde det annet bud. Tvert imot forsterker og styrker det den. Det betyr at vi styrker vår kjærlighet ved å forankre den i guddommelig hensikt og kraft. Det betyr at vi har Den hellige ånd til å inspirere oss på måter til å nå ut til andre som vi aldri ville ha hatt på egenhånd. Vår kjærlighet til Gud øker vår evne til å vise kjærlighet til andre mer fullstendig og fullkomment fordi vi i bunn og grunn samarbeider med Gud om omsorgen for hans barn.
For det annet, å ignorere det første bud, eller snu rekkefølgen på det første og det annet bud, risikerer tap av balanse i livet og destruktive avvik fra lykkens og sannhetens vei. Kjærlighet til Gud og underkastelse til ham gir en kontroll mot vår tilbøyelighet til å forderve dyder ved å presse dem til det ytterste. Medlidenhet med vår nestes nød, for eksempel, selv om lidelsen blir forårsaket av hans eller hennes egen overtredelse, er edel og god. Men en uhemmet medfølelse kan få oss, i likhet med Almas sønn Corianton, til å stille spørsmål ved Guds rettferdighet og misforstå hans barmhjertighet (se Alma 42:1).
Det finnes for eksempel dem som tror at det å elske andre betyr at vi må forvrenge eller ignorere Guds lover på en måte eller måter som forfekter eller tolererer synd. Eldste Jeffrey R. Holland talte om denne misoppfatningen da han underviste:
“Hvis kjærlighet skal være vår leveregel, som det må være, må vi ved hans ord som er kjærligheten personifisert, forsake overtredelser og ethvert snev av forsvar for dem i andre … Jesus forsto helt klart det mange i vår moderne kultur synes å glemme: at det er en avgjørende forskjell mellom befalingen om å tilgi synd (som han hadde en uendelig evne til å gjøre), og advarselen mot å tolerere den (som han aldri gjorde en eneste gang).”1
Slik Alma forklarte for Corianton, trenger vi både rettferdighet og barmhjertighet, og det er bare ved Guds kjærlighet, da han ga sin Sønn, og i hans Sønns omvendelsesgave at vi kan få begge deler (se Alma 42:13–15, 22–24).
For det tredje må det første budet være det første fordi forsøk på kjærlighet som ikke er forankret i Guds sannheter, risikerer å skade personen eller personene vi prøver å hjelpe. President Russell M. Nelson underviste:
“Fordi Faderen og Sønnen elsker oss med uendelig, fullkommen kjærlighet og fordi de vet at vi ikke kan se alt de ser, har de gitt oss lover som vil veilede og beskytte oss.
Det er en sterk forbindelse mellom Guds kjærlighet og hans lover.”2
Dette er tre grunner til at det første bud er først, men vi skulle nok nevne en til som i virkeligheten er tilstrekkelig i seg selv: Det første bud er først fordi Gud setter det først.
Det første og store bud gir det sanne paradigme for livet. President Ezra Taft Benson sa en gang:
“Når vi setter Gud først, faller alt annet inn på sin rette plass, eller det glir ut av vårt liv. Vår kjærlighet til Herren vil bestemme fordringene på vår kjærlighet, kravene på vår tid, interessene vi arbeider videre med, samt vår prioritering.”3
Guds kjærlighet til oss: Gir oss “et privilegium å gå frem i likhet med ham selv”
Gud, som befaler oss å elske ham, elsket oss først (se 1 Johannes 4:19). Tenk et øyeblikk over hva Guds kjærlighet har betydd for deg og meg så langt i vår eksistens og hva den bebuder. Selv før vår tilværelse som ånder, eksisterte vi som en ikke dannet intelligens eller intelligenser. Gud kom ned midt blant intelligensene og la en plan for hvordan vi kunne utvikle oss. Med profeten Joseph Smiths ord:
“Gud selv, som oppdaget at han befant seg i en herlighet midt iblant ånder [eller intelligenser], innså – fordi han var mer intelligent – nødvendigheten av å innstifte lover hvorved det også kunne bli de øvrige forunt å gå fremad slik han selv hadde gjort.”4
Som dere vet, omfattet hans plan at vi skulle bli hans åndebarn, som var et strålende skritt fremover, vår “første prøvestand” (Abrahams bok 3:26). Så fastsatte han veien hvor vi kunne få det fysiske tillagt det åndelige – en “annen prøvestand” (Abrahams bok 3:26) – avgjørende for å oppnå fylden av herlighet som Gud selv nyter godt av. Det krevde at en jord ble skapt som en “prøvetilstand” (Alma 12:24), en åndelig og fysisk død og en Frelser som skulle forløse oss og tilveiebringe vår oppstandelse. I alt dette ga Gud oss handlefrihet til å velge og har forberedt større og mindre resultater og velsignelser ifølge det vi måtte velge.
Fra vår første tilstand som intelligenser, har vår himmelske Fader sentrert seg selv og sitt verk i oss – i vår udødelighet og vårt evige liv. Han ser det som sin gjerning og herlighet å gjøre det (se Moses 1:39). Jeg tror ikke han måtte gjøre noe av det, så hvorfor har han gjort dette for oss? Hva er hans motivasjon? Kan det være noe annet enn kjærlighet? Tydelige bevis på dette er at han ga sin Sønn:
“For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Johannes 3:16).
Er det for mye å be om at vi til gjengjeld sentrerer vårt liv i Gud og elsker ham slik han har elsket oss, av hele vårt hjerte, vår sjel, vårt sinn og vår styrke? Hvordan kan vi motstå hans kjærlighet til oss og holde tilbake vår egen kjærlighet fra ham, vel vitende om at vår kjærlighet til Gud er nøkkelen til vår egen lykke?
Vår kjærlighet til Gud: Frelserens eksempel
Hvis vi elsker Gud av hele vårt hjerte, vår sjel, vårt sinn og vår styrke, vil vårt fokus i livet være å oppfylle hans ønsker. Intet vesen har naturligvis gjort det mer fullstendig og fullkomment enn vårt forbilde, Jesus Kristus, som en gang sa: “[Faderen] har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for ham” (Johannes 8:29). Hans høyeste prioritet var og er å forherlige Faderen.
Denne høyeste prioriteten, denne høyeste lojaliteten, gjorde Jesus i stand til å utføre sin forsoning, å drikke den bitreste av de bitre kalkene til den aller siste dråpe. I dette største (og bokstavelig talt umenneskelige) offeret, var lidelsen, som han selv beskrev det, så stor at den “fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake” (Lære og pakter 19:18). Likevel overgikk hans kjærlighet til og ønske om å forherlige Faderen denne ufattelige lidelsen. Med Herrens egne ord: “Men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn” (Lære og pakter 19:19; uthevelse tilføyd).
Da Kristus hang på korset, hang vår skjebne, vår udødelighet og vårt evige liv i balansen, og det som tippet vekten i vår favør for å avgjøre om selve vår eksistens ville ha betydning, var at Jesus Kristus elsket Faderen av hele sitt hjerte, hele sin sjel, sinn og styrke.
I Kristus finner vi da vårt mønster: Lojalitet til Gud fremfor alt annet og fremfor alle andre. Bevisstheten om vårt ansvar overfor ham, til alle tider og i alle ting, og et lengselens ønske om å kjenne og gjøre hans vilje. Her er vår veileder i å ta avgjørelser. Når vi elsker Gud først, ser vi verden og vårt liv gjennom hans øyne istedenfor gjennom øynene til noen annen person (til og med en influenser på sosiale medier).
Hva innebærer det da å sette det første bud først? Jeg kan ikke nevne alt som det å elske Gud fremfor alt annet innebærer, men jeg vil gjerne beskrive noen eksempler.
Sett det første bud først: “Hold mine bud”
Et av de viktigste aspektene ved å holde det første bud er utvilsomt streng lydighet mot Gud. Som Frelseren sa: “Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud” (Johannes 14:15; se også Lære og pakter 42:29). Jesus var fast bestemt på å holde alle sin Faders bud og viste oss hva lydighet mot Gud betyr i det virkelige liv.
En god venn av meg kommenterte en gang vår tilsynelatende universelle tilbøyelighet til å bortforklare når det gjelder Guds bud. Han hadde for eksempel lagt merke til, gjennom sine egne observasjoner og sin egen erfaring, at et spørsmål som begynner med “bryr virkelig Herren seg om at jeg … ?” alltid vil bli besvart “nei”. Det er en beleilig måte å unnskylde nesten hva som helst, hvis vi kan overbevise oss selv om at Herren visselig ikke bryr seg om noe så relativt lite som vi tror det er. Men min venn bemerket at dette er feil spørsmål. Det handler ikke om hvorvidt Herren bryr seg, men om vi vil gjøre det vi lovet. Spørsmålet er: “Hvilket tegn vil jeg gi Gud med hensyn til min kjærlighet til ham?” eller: “Hva vil det si å holde hans bud og pakter med nøyaktighet og ære?”
Selvfølgelig er et av de viktigste aspektene ved å holde det første bud å holde det annet bud om å elske våre brødre og søstre. Som Johannes erklærte: “Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! – og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvordan kan han elske Gud, som han ikke har sett?” (1 Johannes 4:20). Vi har også Herrens kjente ord: “Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre” (Johannes 13:35).
Sett det første bud først: “Fø mine får”
Nær knyttet til disiplinert underkastelse til Guds bud er tjeneste for ham og hans sak. Til Peter og oss retter Herren sitt tre ganger gjentatte spørsmål: “Elsker du meg?” (Johannes 21:15–17). Og i likhet med Peter må svaret vårt være: “Ja, enda mer enn min karriere eller noe annet eller noen annen.” Og vi hører alle hyrdens røst: “Fø mine lam” (Johannes 21:15); “Fø mine får” (Johannes 21:16–17).5
Jeg er sikker på at vår himmelske Fader og hans elskede Sønn er tilfreds med deres individuelle vennlighet, uansett hvor begrensede eller ubetydelige de måtte virke i en enorm verden med behov. Enhver handling og ethvert offer har betydning. Jeg er også sikker på at de er fornøyd med det vi gjør kollektivt som Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og i samarbeid med andre. Som bare ett eksempel, er hjelpen til å lindre lidelse som følge av den nåværende krigen rettet mot Ukraina, virkelig Kristus-lignende. Vi prøver konsekvent å fokusere på det nåværende behovet og ikke la den høyre hånden vite hva den venstre gjør, men jeg håper at vi som kirke kan gi mer omfattende beretninger fremover, slik at du kan vite mer om hva du gjør som en del av Kristi legeme for å fø hans får.
Å holde det første budet innebærer også å fremme Herrens sak på jorden, og hjelpe til med å tilveiebringe evig liv til vår Faders barn. Jeg kan ikke komme på noe bedre eksempel enn den misjonærtjeneste som mange av dere har utført eller vil komme til å utføre. Vi i De tolv benytter enhver mulighet vi har til å være sammen med misjonærer på grunn av den oppløftende, fornyende ånd vi føler blant dem som er så intenst involvert i å fø Guds får og lam.
I vår tid er innsamlingen av Guds paktsfolk på jorden og i åndeverdenen, som president Russell M. Nelson understreker, en viktig del av hva det betyr for oss å holde det første og store bud.
Sett det første bud først: Påkall Ham, nyt hans ord
En annen måte å sette det første bud først på, er ganske opplagt. Det er å påkalle Gud i bønn og nyte hans ord for å forstå og motta rettledning. Vi ønsker å vite og gjøre det han ønsker. Vi ønsker å vite det han vet. Vi ønsker å lære alt han vil lære oss som hans disipler. Vi ønsker personlig åpenbaring.
Amulek oppfordrer oss til å rope til Gud i Kristi navn om barmhjertighet, til å rope om vårt hus og rope om våre marker og småfe. Han oppfordrer oss til å rope til Gud mot våre fienders makt og djevelens innflytelse. “Og når dere ikke ber til Herren, så la hjertet være fylt og stadig oppløftet i bønn til ham om deres velferd, og også for velferden til dem som er omkring dere” (Alma 34:27).6
Nephi sier til oss at vi må “nyt[e] Kristi ord, for se, Kristi ord vil fortelle dere alt dere skal gjøre” (2 Nephi 32:3). Det er en bemerkelsesverdig begavelse i vår tid å ha så mye av Guds skrevne ord tilgjengelig ved fingerspissene våre – konstant tilgjengelig for oss individuelt – så vel som den nåværende undervisning fra profeter og apostler utgitt i forskjellige formater og språk. Det er ulikt alle andre tider i verdens historie. Spør dere selv: Hva har Gud til hensikt med dette?
Jeg elsker bønn. Jeg elsker Skriftene. Jeg ønsker alt det lys og all den kunnskap min himmelske Fader er villig til å gi meg. Jeg vet at han ikke gjør forskjell på folk, og at han vil gi både dere og meg alt vi vil forberede oss til å motta. Elsk Gud så grundig at dere vil søke konstant kommunikasjon med ham ved de midler han har ordinert. Og husk president Nelsons eksempel – skriv ned det dere mottar gjennom Den hellige ånd og handle deretter.
Sett det første bud først: Ansvar overfor Gud
La meg nevne bare én måte vi kan nedfelle det første bud som det første i vårt liv på. Det er å leve med en følelse av ansvarlighet overfor Gud – ansvarlighet for retningen i vårt liv og for hver dag av vårt liv. Det betyr å motstå og overvinne fristelser, omvende oss og tilgi, bekjempe egoisme, påta oss Kristi navn og utvikle Kristi karakter. Det betyr å passe på våre tanker og ord så vel som våre handlinger (se Mosiah 4:30 og Alma 12:14). Det betyr å føye oss etter “Den hellige ånds tilskyndelser” og bli “som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye [oss] for alt som Herren finner gavnlig å pålegge [oss], likesom et barn bøyer seg for sin far” (Mosiah 3:19).
Dette er ikke en byrde og en tyngende form for ansvarlighet. Det er snarere en anerkjennelse av en klok, interessert og omsorgsfull Fader som kjenner veien til tilfredsstillelse og den største glede. Det er en anerkjennelse av at han har gitt oss en mulighet som vi ikke er i stand til å skape for oss selv – og en som vi ikke kan oppnå uten hans hjelp. Det er å leve hver dag “i takksigelse for all barmhjertighet og alle velsignelser [Gud] skjenker [oss]” (Alma 34:38). Og det er i sammenheng med denne ansvarligheten at vi føler Guds gode behag i oss. Vi lærer å forstå at han fryder seg over selv den minste innsats vi gjør for å elske ham av hele vårt hjerte, sjel, sinn og styrke. Hvilken større trygghet og fred kan du få enn Den hellige ånds vitnesbyrd til din ånd om at din himmelske Fader og din Forløser har behag i deg og din kurs i livet?
Poenget er at Gud befaler oss å elske ham på grunn av at han vet hva det vil gjøre for oss. Han befaler oss å ha kjærlighet til hverandre av samme grunn. Kjærlighet til Gud forvandler oss. Kjærlighet til Gud forvandler vår kjærlighet til hverandre. Denne kjærligheten er nødvendig for at vi skal bli kjent med ham, den eneste sanne Gud og Jesus Kristus, som han har sendt (se Johannes 17:3). Det er nøkkelen til at vi blir ham lik.
Jeg vet at vår himmelske Faders kjærlighet til dere er ekte og uendelig. Den tilkjennegis med størst kraft gjennom hans Sønn Jesu Kristi nåde. Jeg velsigner dere med at Guds kjærlighet vil omslutte dere når dere viser kjærlighet og streber etter å tjene ham. Jeg velsigner dere med at dere vil føle hans kjærlighet og at den vil bli den sterkeste innflytelsen i deres liv. Jeg kjenner og kan forsikre dere om at deres himmelske Fader lever, og det samme gjør hans Sønn, vår oppstandne Herre, og det samme gjør hans nådes budbringer, Den hellige ånd. Jeg vet det og ber om at dere må bli fullt ut kjent med det.