“Bli et Sion-folk”, Liahona, feb. 2023.
Bli et Sion-folk
Når vi inkluderer andre med forskjellig bakgrunn, erkjenner vi at deres enorme erfaringer og arv beriker vår menighet og vårt samfunn.
Foto gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatterne
De siste årene har vi blitt velsignet med å yte tjeneste og dele evangeliet med mange afrikanske flyktninger som bor i Spokane, Washington i USA. Før de kom til USA, hadde mange av dem sett krigens redsler, sult og familier adskilt med makt i deres hjemland Rwanda, Burundi, Kenya, Uganda, Tanzania og Den republikanske republikk Kongo.
Vi vet at ikke alle menigheter over hele verden har flyktninger i sitt område, men alle menigheter og grener har mennesker med forskjellig bakgrunn, og vi strever alle for å samle Israel og bygge opp Sion der vi bor. Vi vil gjerne beskrive hvordan det å “vise kjærlighet, dele, innby”1 opplevdes for oss når vi forteller om noen av erfaringene vi har hatt de siste årene. Vi tror disse prinsippene kan anvendes på menigheter over hele verden.
Tjeneste
I likhet med Ammon og Mosiahs andre sønner i deres misjon til lamanittene, ønsket vi at vår tjeneste skulle stamme fra en motivasjon til å hjelpe andre å føle Kristi kjærlighet til dem (se Mosiah 28:1–3; Alma 26:15). Eldste Jeffery R. Holland i De tolv apostlers quorum sa en gang: “Bønner blir besvart … mesteparten av tiden … ved at Gud bruker andre mennesker. Vel, jeg ber om at Han må bruke oss. Jeg ber om at vi må være svaret på folks bønner.”2
Nyafuraha Mukushaka kom til Spokane i juni 2019 fra Burundi. Snart begynte hun å arbeide på en glassfabrikk klokken 06.00 hver dag. Rutetidene for morgenbussen gjorde at hun ikke rakk jobben i tide. I fire måneder mens hun forberedte seg til å få førerkort, sto medlemmer av Kirken opp klokken 04.40 hver morgen, kjørte hjem til henne og kjørte henne så på jobb. Hun delte denne opplevelsen med sine foreldre og sin bror, som kom til Spokane i august 2021. Hennes far Vincent ble interessert i det gjengitte evangelium da han søkte å finne ut hvem som var villig til å utføre en slik tjeneste for hans datter. Vincent ble medlem av Kirken i november 2021.
Kayitesi Muhorakeye og hennes datter Divin, opprinnelig fra Den republikanske republikk Kongo via Rwanda, kom til Spokane i januar 2021 for å lete etter en jobb og et hjem, slik at deres familie med syv barn kunne flytte fra Texas. Kirkens medlemmer hjalp dem å finne og flytte inn i et hjem. Fire familiemedlemmer har siden sluttet seg til Kirken.
Måtene å vise kjærlighet til og hjelpe våre brødre og søstre som kommer fra Afrika, er så varierte og kan passe inn i timeplanen til alle som er villige til å rekke ut en hånd. Våre venner trengte hjelp til å lære engelsk, gå i matbutikken, registrere barn på skolen, lære å kjøre, åpne en bankkonto, lære å lage mat med amerikanske varer og mer. Vi søkte aktivt muligheter istedenfor å vente på at noen skulle be om hjelp eller vente til det var praktisk å hjelpe.
Bror Huber og Henry Rashidi før Henry ble døpt. Menighetens medlemmer og misjonærer arbeidet godt sammen i undervisning og fellesskapsfremmende arbeid.
Misjonærarbeid personlig og på Internett
Da disse swahili-talende flyktningene begynte å komme til kirken, trengte vi misjonærer som kunne snakke både swahili og engelsk. Misjonærene i menigheten begynte å lære swahili, men uten noen som hadde dette som morsmål gikk læringen langsomt. I mars 2019 dro misjonslederne i Washington Spokane misjon for å hente nye misjonærer på flyplassen. Da misjonspresidenten og hans hustru hilste på eldste Noel Cohen, bemerket de at det sto på misjonsanbefalingen hans at han snakket swahili. “Hvor godt snakker du swahili, eldste?” spurte de.
Eldste Cohen svarte at swahili var hans morsmål. Han hadde emigrert til USA fra Kenya året før. Eldste Cohen tilbragte så hele sin misjon i menigheten vår, og han og hans mange trofaste ledsagere arbeidet utrettelig for å vise kjærlighet og innby mange av disse fantastiske flyktningene og immigrantene til å lære om det gjengitte evangelium. Takknemlig for hjelpen fra menighetens medlemmer, sa eldste Cohen: “Vi underviste mye, men medlemmene gjorde mye av det fellesskapsfremmende arbeidet.” (Finn ut mer om eldste Cohens opplevelse på side 25.)
Vi lærte at Herren vet mye bedre enn oss hvordan vi kan samle hans barn. Når vi går fremover og handler med enhetlig tro, vil Den hellige ånd inspirere og veilede oss, ofte på måter som er forskjellige fra det vi hadde forventet.
Da covid-19 rammet våren 2020, var vi alle bekymret for hvordan vi skulle fortsette arbeidet. De afrikanske flyktningene er et ekstremt sosialt og varmt folk, så isolasjonen var vanskelig for dem. Borte var de store gruppesammenkomstene i hjemmene til både medlemmer og afrikanske venner. I mai 2020 holdt vi en menighetsfaste og ba om at vår himmelske Fader måtte velsigne våre afrikanske venner både timelig og åndelig og hjelpe dem å komme til Kristus.
Slik det var vanlig over hele Kirken, begynte våre misjonærer å undervise via Internett. De startet en Facebook-side om Kirken på swahili.
Menighetens misjonsleder på den tiden, Brian McCann, sa: “Da vi fastet for at Herren skulle hjelpe swahili-misjonærarbeidet, trodde vi i vårt sinn at det betydde swahili-misjonærarbeidet i Spokane. Men Herren viste oss virkelig bruk av teknologi under covid-19, og plutselig dukket eldstene opp og sa: ‘Vi underviser denne personen i Norge og denne personen i Uganda og denne personen i Kenya.’”
Sifa, en afrikansk flyktning som bodde i Norge, fant Facebook-siden og begynte å ta leksjonene svært tidlig om morgenen, Spokane-tid. Sifa kontaktet sine lokale misjonærer, og sammen med hjelp fra misjonærene i Spokane lærte hun om det gjengitte evangelium. Hun og sønnen ble døpt i Norge i desember 2020. Sifa kjente folk i Uganda fra sin tid som flyktning der, og snart underviste vi 20 personer i en ugandisk flyktningbosetting.
Vennskap og å ønske andre velkommen
En av våre tidligere misjonsledere i menigheten fant på et slagord som er forankret i menighetens medlemmer: “Vi er de vennligste menneskene i Kirken.”
I 2019 hadde vi en afrikansk kulturkveld for å lære mer om våre afrikanske venner og deres interesser. Kimberly McCann sa: “Vi hadde litt stekt kylling, og de hadde med mat som gjenspeilte kulturen deres. De sang og danset litt, og det var så gøy.”
Brian McCann sa: “Jeg tror alle som har tilbragt tid sammen med våre afrikanske venner, innser hvor gode og vennlige de er. Og du ønsker å omgi deg med det. Vi kommer til å gå glipp av gode måneder og år med vennskap og kameratskap og fellesskap hvis vi skal vente til de blir døpt. Vi ønsker å være en del av livet deres nå. De har så mye å lære oss om Kristus-lignende egenskaper.”
Kanskje mest av alt trenger folk å føle at de har funnet familie her i vår forsamling av hellige. Flere medlemmer av menigheten begynte å lære swahili for bedre å få kontakt og forstå våre afrikanske venner. Menighetens medlemmer og våre afrikanske venner begynte å åpne sitt hjem for hverandre. Dette var så viktig for mange av flyktningene som var adskilt fra sine familier eller hadde mistet familiemedlemmer i krigen.
For eksempel mistet Nshimiyana Adolphe begge foreldrene sine i voldshandlinger i Den republikanske republikk Kongo, og ble foreldreløs da han var seks år gammel. Han kom som flyktning i Spokane 20 år senere i august 2021. Da han feiret jul som ny konvertitt i et medlemshjem, sa han: “Dette er første gang i mitt liv at jeg har følt meg som en del av en familie.”
Moses Lwakihugo, fra Den republikanske republikk Kongo, mistet faren sin i krigen i 1997. Moses bodde i flyktningleirer i over 10 år. Som prestedømsleder i swahili-gruppen i menigheten, sa han: “Jeg la merke til noe som var annerledes ved Kirkens medlemmer. De etterlever faktisk det de underviser om. I andre kirker jeg hadde tilhørt, var det ingen som kom for å besøke meg. I denne menigheten stakk folk innom og kom med måltider da familien min var syk. Jeg har aldri sett en kirke som er så full av kjærlighet.”
Mens Moses lærte om det gjengitte evangelium, ringte han sin svoger Maroyi for å fortelle ham om Kirken. Maroyi, som bor i en flyktningbosetting i Burundi, sa: “Vi trenger denne kirken i Burundi.” Snart begynte Moses å undervise sin søster og svoger på telefon med misjonærene. Moses’ søster og svoger ble døpt, sammen med åtte andre i Burundi, samme dag som Moses ble døpt i Spokane. Gruppen i Burundi har blitt så stor at de trenger en ny bygning for å huse alle som kommer hver søndag.
Herrens hånd veileder dette verk, og Vumilia Tambwes opplevelse illustrerer dette. Hun var hjemme i september 2016 da to søstermisjonærer banket på døren hennes. Vumilia hadde emigrert til USA fem år tidligere fra Den republikanske republikk Kongo via Kenya. Hun snakket vennlig med søstrene, men var ikke interessert i budskapet deres.
Senere den kvelden dro søstrene hjem til en medlemsfamilie for å spise middag som nylig hadde blitt en vertsfamilie for flyktninger. På grunn av språkforskjellen kunne ikke flyktningfamilien og vertsfamilien kommunisere med hverandre. Flyktningfamilien hadde utslett over hele kroppen, og vertsfamilien visste ikke hvordan de skulle hjelpe dem. Da de fortalte søstermisjonærene om problemet, fortalte søstrene medlemsfamilien at de nettopp hadde møtt en kvinne som het Vumilia, som snakket både swahili og engelsk. Misjonærene dro tilbake for å be om hennes hjelp. Vumilia fant ut at de fikk utslett fordi familien feilaktig hadde brukt barberkrem som fuktighetskrem.
Vertsfamilien og Vumilia ble gode venner, og de holdt en statsborgerskapsfest for Vumilia i januar 2017. Vumilia begynte sin reise mot å bli medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på grunn av det sanne vennskapet hun opplevde med medlemmer av Kirken.
Et annet eksempel på Herrens hånd i dette verk fant sted før høsttakkefesten i 2018. Diann Ross følte seg tilskyndet til å gå i butikken. Mens hun var der, la hun merke til en afrikansk familie som strevde med minibanken. Familien Rusimuka og Lwakihugo hadde nylig emigrert fra en flyktningleir i Burundi. Søster Ross hjalp familiene med dagligvarene deres og inviterte dem på høsttakkefestmiddag. Familien Ross, Lwakihugos og Rusimuka ble snart nære venner.
Tilbe sammen
Da formelle sammenkomster i Kirken ble gjenopptatt under covid-19-pandemien, tillot delstaten Washington bare samling i 25 prosent av bygningskapasiteten. Dette innebar at menigheten i utgangspunktet skulle holde fire nadverdsmøter for å imøtekomme alle medlemmer. Vi bestemte oss for å holde et av disse fire nadverdsmøtene på swahili.
I september 2020 ble vi og flere andre ektepar kalt som tjenestemisjonærer, og skulle samarbeide med de swahili-talende afrikanske flyktningene i Spokane. Vår oppgave var å skape en følelse av kjærlighet, aksept og vennskap med afrikanske flyktninger, og å hjelpe disse vennene å integrere seg i samfunnet vårt.
I januar 2021 opprettet stavens ledere offisielt en swahili-gruppe med tre døpte medlemmer og mange andre tilstede. Nadverdsmøtet er oversatt til både engelsk og swahili, og vi deler ungdomsklasser og Primær med menigheten vi er tilknyttet. Alle disse brødrene og søstrene, enten de kommer fra en flyktningleir eller en annen del av Afrika, har meningsfylte, viktige historier å dele. Nadverdsmøter har gitt oss en verdifull mulighet til å høre om hvordan tro har hjulpet våre afrikanske venner å overvinne utrolige vanskeligheter. Våre venner fra Afrika har en rik arv, og deres kjærlighet til musikk og sang har vært en berikende del av nadverdsmøtet.
Vi har sett slike fantastiske eksempler på mot og standhaftighet i møte med motgang. Vi har sett tilgivelse, kjærlighet og nåde, og blir stadig forundret over eksemplene på deres tro på Jesus Kristus. Mange av flyktningene som kommer fra Afrika har stolt på tro for å overvinne prøvelser. Når vi prøver å lære språket deres og hjelpe dem å navigere gjennom livet i et nytt land, dannes ekte vennskap.
Kanskje den største lærdommen vi alle kan få, er omfanget av familien. Å virkelig være brødre og søstre betyr at folk som kommer til menigheten vår ikke vil oppleve seg selv som “fremmede og utlendinger, men de helliges medborgere og Guds husfolk” (Efeserne 2:19).